Her møter jeg Dalai Lama, men jeg hadde andre og mer kontroversielle forbilder. 

«Frelst» er en VGTV-serie av journalisten Rut-Helen Gjevært som forteller om sin tid som Jesus-soldat i organisasjonen Jesus Revolution, stiftet av ekteparet Anne og Stephan Christiansen i 1997.

Serien har fått stor oppmerksomhet fordi Rut-Helens fortid var skjult for hennes arbeidskolleger i VG. Hun forteller om hvordan hun ble utbrent av beinhardt arbeid og knallhard disiplin. I serien forteller hun at hun opplevde å miste seg selv.

I Fædrelandsvennen har det på samme tid vært en serie de siste dagene om menigheten Samfundet, med egen skole, kirke og med streng disiplin. Hvis man f.eks. vil gifte seg med noen utenfor må vedkommende gå inn i menigheten og ta avstand fra sin egen familie.

«Lomelenderne», som de kalles, finnes stort sett bare i Kristiansand, Søgne og i Egersund.

På vei til lomelenderne i Egersund tidlig på 80-tallet traff vi en gjeng fra Lista aluminiumsverk som vi festet med.

Jeg har ikke skrevet om dette offentlig tidligere, men personlig er jeg ganske godt kjent med begge disse miljøene. På begynnelsen av 80-tallet vanket jeg sammen med mange av jentene i menigheten Samfundet. Mine venner og jeg ble tiltrukket av disse jentene, som var så fine og ble så frie når de kom utenfor miljøets lukkethet. Strengheten innad gjorde at disse jentene fikk behov for å slippe seg løs sammen med oss. Allerede i bilen etter at vi hadde plukket dem opp vred de av seg skjørtene og dro på seg åletrange jeans.

Jeg fikk «kjæreste» fra Samfundet i Kristiansand, og traff ei lyshåra i Egersund. Flere av dem var med da jeg feiret 20-årsdagen min på Silius i april 1983.

Uten sammenligning for øvrig. Snart ble jeg selv del av en «bevegelse» som hadde strenge regler, da vi begynte å frekventere et bolighus i Vennesla høsten 1983.

Det som startet i bolighuset på Vennesla skulle bli oppfølgeren til Jesus-bevegelsen på 70-tallet, som nå er gjort aktuell igjen i forbindelse med en ny bok. Vår bevegelse ble kalt trosbevegelsen. Jesus Revolution hadde sin bakgrunn i trosbevegelsen, men det som skjedde i Vennesla hadde sterke følelsesmessige dimensjoner.

Jeg vokste opp i miljøet rundt Kobberveien (også kalt mini-Texas) der vi en periode var bosatt i den tettest befolkede veien i landet. Miljøet var beryktet. Alle kjente til «Kobberveigjengen». Enkelte levde utenfor loven. Andre ruset seg, mest med hasj. Vi andre spilte fotball og drakk sprit. Det gikk mye i Smirnoff fordi vi ble fortere full, i motsetning til med øl.

Høsten 1983 skjedde dette som forvandlet mange av oss. Flere i gjengen hadde «forsvunnet» og sluttet å feste sammen med oss. Da de dukket opp igjen lokket de oss med til bolighuset i Vennesla, der ungdommene hadde blitt «frelst». Vi var nysgjerrig på det som hadde forandret livet til så mange av vennene våre.

24.oktober 1984 ble jeg frelst på bakerste benk. Predikanten som ba for meg var den karismatiske evangelisten Wiggo Abrahamsen som hadde blitt hyret inn av de lokale pastorene. Han var en utrolig personlighet som sang Bob Dylan – låter og prekte med innlevelse om frelsen. Wiggos bakgrunn var nettopp fra Jesus-bevegelsen på 70-tallet.

Bolighuset hadde ingen regel for hvor mange som kom inn, så vi satt som sild i tønne. Noen kom ikke lenger enn til døråpninga. Det var dans og jubel, og mange falt bakover. Gleden var enorm, fellesskapet sterkt.

Mer enn 200 ungdommer fra Tinnheia kom til slutt med i bevegelsen på Vennesla. Miljøet ble så intenst at vi tilbrakte nesten hele døgnet sammen. Min frelsesopplevelse var så sterk at jeg ikke klarte å kjøre bil rett etter hendelsen. Jeg skalv på både hender og føtter. I forkant var jeg negativ. Jeg hadde det bra og følte meg fri og uten behov for noe utenfor stimuli i livet mitt. Likevel opplevde jeg «frelsesopplevelsen» som å få et helt nytt liv. «Nytt Liv» var også navnet på menigheten. I det øyeblikket følte jeg meg fri på en helt ny måte, og verden fikk en helt ny dimensjon. Alt skulle komme til å handle om å få med seg flest mulig sjeler.

Da vi ble intervjuet av pressen begynte vi å be med journalisten, det var ingenting annet som var viktigere enn dette.

Jeg kan ikke si som Rut-Helen at vi levde under hardt arbeid, for det var ingen som bestemte over oss. Vi valgte selv å ta til oss budskapet fra Bibelen om «å gå ut i all verden». I en periode minnes jeg vi kjørte rundt i en folkevognbuss og hanket folk inn fra gata. Alt handlet om å be med folk til frelse, be med hverandre og oppsøke flest mulig møter for å få inspirasjon. Bibelen ble med oss overalt hvor vi befant oss.

I ettertid er det et ord som slår meg som helt sentralt i det vi drev med, det er fellesskap. Eller «flokken», som Per Fugelli kaller det. Vi holdt kun sammen med hverandre og hele tiden med hverandre. Gamle miljøer ble besøkt kun for å få med oss flere.

I denne tida levde vi så tett og beskyttet at for første og eneste gang i mitt liv levde jeg helt uten dødsangst. Jeg kan ikke huske at jeg fryktet noe som helst.

På Livets Ord siste helga i februar 1986.

Flere ganger i året – blant annet den helgen Olof Palme ble skutt – befant vi oss i Uppsala for å få med oss konferanser på Livets Ord. Her opplevde jeg for første gang å være vitne til demonutdrivelse, noe som både var skremmende og fint. Fint fordi jeg opplevde at de som ble bedt for ble glade etter hendelsen.

Foruten Gud, Jesus og Den Hellige Ånd var det amerikaneren Kenneth Hagin og lederen av Livets Ord Ulf Ekman vi så mest opp til. Kenneth Hagin (1917-2003) ble regnet som trosbevegelses far.

Hagin hadde utallige ganger fortalt om hvordan han var blitt kalt av Gud etter at han som barn var sykelig. Han skal ha hatt en misdannelse av hjertet og en uhelbredelig blodsykdom som gjorde at han var sengeliggende fra han var ung gutt. I 1933 skal han ha opplevd å dø tre ganger i løpet av ti minutter og skal ha sett helvetes kvaler før han returnerte til livet og ble frisk.

Vi «spiste» alt dette og Ulf Ekman hadde selv studert hos Kenneth Hagin.

Jeg forteller ikke dette for å fortelle om noe forferdelig. Tvert imot opplevde jeg og mange med meg det hele som en fantastisk tid. På sett og vis levde vi som Rut-Helen i Jesus Revolution, men det var ikke slitsomt, døgnet hadde bare for få timer. Tungt ble det først når vi ble alene, når fellesskapet sviktet.

Ut fra inspirasjonen vi hadde fått på møtene bestemte vi oss for å vie livet til Gud, med den oppgaven å satse alt på å få med oss flest mulig.

I et halvår gikk jeg på bibelskole hos Jan Hanvold i Drøbak, mens flesteparten av mine venner satset mer og gikk opp til flere år på bibelskole hos Ulf Ekman på Livets Ord.

Mot slutten av 80-tallet raknet menigheten. Tinnheia-folket ville starte sin egen menighet i byen. Wiggo hadde dratt til Brasil for å hjelpe gatebarn. Menigheten ble gradvis oppløst og gikk over i historien før vi hadde bikket 90-tallet.

Senere raknet bildene vi hadde av både Ulf og Wiggo som forbilder. For flere gikk det fort nedover.

En god stund før alt raknet hadde noen av oss begynt å vingle mellom diskotekene og møtene og ble sett på som frafalne i perioder. Noen forsvant helt ut og andre holdt fast, mest de som hadde «ei hand å holde i» var mitt inntrykk.

I forhold til i dag var det strenge regler som kristen. Alkohol var synd. Sex før ekteskapet var synd. Homofili var veldig synd. Det var ikke bra å vanke i de gamle miljøene, men røyking var tillatt. Det var strengt og vanskelig å leve opp til alt, særlig om man ikke tilhørte de som ble tidlig gift og dermed levde lovlig.

Oppløsningen vil jeg tilskrive fellesskapets oppbrudd. Det skjedde fort og brutalt, da mange av ungdommene begynte å «finne hverandre». I dette miljøet handlet det om å gifte seg så fort som mulig, antakelig for å kunne ha sex. Jeg opplevde at det gikk så fort at jeg av og til ikke visste de var kjærester før de var gift. Barn begynte å komme, familieliv endret livet. De trakk seg tilbake til sine.

Fellesskapet opphørte.

Mange som ble sittende igjen ramlet tilbake til gamle «synder». Når så også menigheten gradvis ble oppløst var det lite igjen som klarte å samle det sterke engasjementet.

Så sterke fellesskap som oppstår i Jesus Revolution, på Nytt Liv, i Samfunnet eller på andre kristne og religiøse arenaer har både positive og negative sider. Sammen er man sterke. Men i ekstreme sammenhenger kan det settes i negativ kontekst.

Både det som skjedde under 2. verdenskrig og i fundamentalistiske organisasjoner har sin bakgrunn i et disiplinært felleskap.

Tror man på det åndelige handler det om å «bli beskyttet fra ondskapen i denne verden», noe som er positivt for de som lever i «fellesskapet». Det blir som at man bør holde seg unna rusmiljøer for ikke å selv begynne med rus.

Rut-Helen og andre som var med i Jesus Revolution vil nok si at det var kun gode intensjoner bak alt som skjedde, slik det var for oss i trosbevegelsen femten år tidligere.

Man lærer så lenge man lever.

Felles for alle mennesker er menneskets egen skjebne, som vi alle er forent i enten vi er troende eller ikke. Fransk filosof Blaise Pascal (1623-1662) beskrev det på denne måten:

«Jeg vet ikke hvem som har satt meg til verden, og heller ikke hva verden eller jeg selv er. Jeg lever i en forferdelig uvitenhet om alle ting. Jeg vet ikke hva min kropp er, og heller ikke mine sanser, min sjel, eller denne delen av meg som tenker det jeg sier, som reflekterer over alle ting og seg selv, men som heller ikke kjenner seg selv bedre enn alt det andre. Jeg ser disse forferdelige verdensrommene som lukker meg inne, og jeg befinner meg lenket til en avkrok i denne veldige utstrekningen, uten at jeg vet hvorfor jeg er plassert på dette stedet snarere enn et annet, og heller ikke hvorfor denne lille tiden som er gitt meg å leve, er tildelt meg akkurat nå snarere enn på et annet tidspunkt i hele den evigheten som kom før meg eller i den tiden som kommer etter meg».

Pascal forteller egentlig bare at vi ikke kan undres over at vi søker svar.
Men også at skråsikkerhet aldri vil kunne definere et svar.

Facebook kan brukes til så mangt. Jeg har snart 3000 «venner» på boka. Ofte, for ikke å si hele tiden, funderer jeg på dette merkelige livet. Vi er dumpet uti her, ikke av vår vilje men av våre foreldres. Vi skal dra herfra, heller ikke av vår vilje. Men vi skal og må fungere her, uten å miste forstanden.

Mesteparten av oss er såkalt fornuftige. Vi holder maska. Vi holder ut, ja, vi kan til og med ha det ganske moro. Men alle sammen ser det samme. Folk blir borte og kommer aldri mer tilbake. Ofte skjer det med generasjonen over oss først, men ikke alltid. Vi sørger, men så går vi videre. Vi vet ikke helt hva som skjer, men registrerer at det skjer. Vi må like fullt gå videre. Alltid videre.

Det er temmelig nådeløst.

En standard frase i mange sammenhenger er at om 100 år er allting glemt. Ja, allting og alle er glemt. Likevel lever de fleste av oss som vi skulle være her for alltid. Dessuten har vi så mange spørsmål. Skjer det noe etterpå? Hvorfor er vi her osv. I stedet for å fundere på alt dette alene har vi invitert fullt hus om ikke lenge. 15 mennesker blir vi, med forskjellige ståsteder. Vi vet hvem hverandre er mange av oss, men ikke alle. Linken er at alle disse menneskene er venner av meg på «boka».

Ideen er hentet fra TV-serien «Hver Gang Vi Møtes», men vi bruker ikke tid til å spille musikk. Det kan vi gjøre før vi kommer og etter at vi er dratt hver vår vei.

Vi gleder oss, med juice, brus, vin, for vi tror det kan bli en magisk kveld hvor vi deler av våre livserfaringer, og hvordan vi lukter på veien videre.

Kanskje kan vi lære noe av hverandre.

Jeg har ikke tenkt å røpe hvem disse menneskene er, de vet ikke en gang selv hvem de andre er. Den eneste som er annonsert er filosofen Hans Herlof Grelland. Han skal innlede.

Ellers har de det til felles at de har lite til felles.

Det er duket for en underlig kveld på toppen av Vågsbygd. Blir det vellykket gjør vi det samme om igjen til høsten.

Kanskje er dette et tips til andre om å gjøre det samme.

«Smalltalk» har aldri vært min greie. Jeg vil til bunns, til kjernen. Frykten graver hele tiden grøfter rundt meg. Grøfter til mening, til svar på alle spørsmålene jeg lurer på.

Glen Campbell har en sang som heter «Fate Of Man» der han tar for seg hvert tiår i livet, og hvordan livet vil være. Til slutt ender han opp i 80-åra og ved livets endestasjon. De siste linjene han synger er «han kom her mot sin vilje, og han drar herfra igjen – skuffet».

Jeg har tro på at slike samlinger gjøre livet litt mindre skuffende. Og mens jeg fortrenger at Donald Trump kan bli president i verdens mektigste land strømmer jeg ut litt Finn Kalvik

 «Jeg sitter ved peisen og tenker på tiden som går så fort.

Tida går fort. Fryktelig fort. Jeg har vært i bryllup og begravelser. Om hverandre. Liv og død. Glede og sorg. Mer av det siste jo eldre man blir. Noen savner man så det gjør vondt langt inn til beinet.

I femten år har jeg drevet med offentlige debatter, samtaler. Før det var det radioen i like mange år. Dette er et steg videre. Vi går til dypet, oss femten.

Når alt kommer til alt er vi alle i samme båt,
selv om vi kjører hver vår bil.

 

Jeg må grave dypt for å finne minner fra tidlige barneår på slutten av 60-tallet, men noe glemmer man aldri.  Fortellingene om Setesdalskjempene Bjørgulv og Knut (far og sønn) satte spor i en liten gutt, slik eventyr om troll, nøkk og barndomshelter som Lynvingen, Supermann og Batman ofte gjør. Eller kjempesterke Pippi Langstrømpe. Sjørøvere og kjemper er litt annerledes, de fantes.

I dag er det 150 år siden setesdalskjempa Bjørgulv Uppstad døde. Han var, til dels sammen med sønnene, selve symbolet på det som på folkemunne er blitt kalt «neverettens tidsalder».

Neverettens tidsalder eksisterer ikke som begrep i dag, men var et faktum.

I «Slik var Setesdalen» skrev presten Knut Rygnestad om hvordan setesdølene så på karsstykker og kjempekrefter. Han skriver:

«Skal en tro P.M. Søegaard (sønnen til futen på Hornnes) er Setesdalen den egn hvor den fysiske kraft, på oldtidens vis, stilles høiest av alle menneskelige fullkommenheter». Han skriver videre at gromgutten fremfor noen var Bjørgulv Uppstad.

Bjørgulv regjerte i samtid med berømte revolvermenn i Ville Vesten som Wyatt Earp og Davy Crockett, men i motsetning til i Ville Vesten var det ytterst sjelden noen måtte bøte med livet.

Kjempene på den tida var å regne som dagens toppidrettsutøvere. Folkeminnesamleren Johannes Skar (1837–1914) kom til Setesdal på jakt etter Draumkvedet, men fant i stedet en bygd rik på tradisjoner, og ble værende i dalen til sin død.

«Kulten i dette rike bygdegalleriet er kjempa Bjørgulv Uppstad,» skrev han. Senere skrev Svein Hovet (1907–1982) om kjempa. «På Uppstad bodde storkjempen Bjørgulv Uppstad, som det har gått mange historier om. Han var ikkje berre ein uvanleg stor og sterkbygd mann, han var også sers vakker, dertil var han dansemeister, og frikar i gilde og gjestbod». O.S. Moi, En kjent skikkelse i avisspaltene frem til nyere tid sa at ingen bygd i Sør-Norge har hatt så sterke menn som Uppstad-sønnene. Og ingen var så sterke som far sjøl, Bjørgulv.

Johannes Skar skrev at i Aust-Agder sto en hel kirkeforsamling og bare stirret på han. Han sprang over en hest i løse lufta. I Stavanger gikk han over torget med en hest i fanget.

Tidligere stortingspresident og statsminister Jørgen Løvlands fortelling fra dyrskuet i 1858 viser at Bjørgulv var en respektert mann. Løvland ramser opp en del fintfolk som var til stede og skriver følgende i et brev til broren Anders: «Eg minnes det store dyrskuet på Hornnes, der eg såg alle storkarann». De nevnes med navn og kommentarer, men til slutt legger han til «og so Bjørgulv Uppstad og kona Sigrid. Bjørgulv var då i sin braje og fekk premie for ein fin hannver med sau».

Bjørgulv Eivindsson Uppstad (1789-1866) ble født på Hylestad i Valle, men på sine eldre dager flyttet han og kona til Gautestad i Evje. Blant hans berømte uttalelser hører dette:

«Her e kje verandi i Evje Sokn. Dei bruke lovi».

Det hører med til historien at Bjørgulvs svigerfar var lovmann, lensmann og Eidsvollmann Olav Tveiten, som han måtte løfte oppetter veggen, før han fikk lov til å gifte seg med datteren.

Bjørgulv var frikar i sju år. Det betød i realiteten at han var uovervinnelig. Likevel fikk han blant annet stukket ut et øye. Slåssing hørte til kulturen på den tida, det var om å gjøre å være sterkest. Lensmannen brydde seg lite om slikt, de hadde viktigere ting å ta seg av, som eiendomstvister og lignende. Ofte kom folk langveisfra for å utfordre Bjørgulv, og som i dag er det ikke alltid alt går redelig for seg. De skjenket han, slo han bakfra og gjerne flere samtidig. Men han kom som regel fra det uten å tape ansikt. Når det kom voldelige kjemper, røvere og gjenger som gikk til angrep på bygdefolket sendte de gjerne bud etter Bjørgulv. Men vi skal heller ikke underslå at han var menneske på godt og vondt. Han drakk og kunne slå rundt seg, når han var på det humøret.

Bjørgulv var seg bevisst sine egenskaper. Han hadde et stev han stadig sang på:

«dei held seg kara, dei held seg bussa
ko æ dei vel mot han Bjørgulv Uppstad,
so rope jentun der upp i sal,
du vene Bjørgulv frå Hylestad».

Da han dro til Telemark for å ville vise styrke ropte de etter han:

«- Vend, Bjørgulv; aussmennan drepe deg,» sa bygdefolket.
«Ko agtar eg livi mot a stort namn og rykti», svarte han tilbake.

Men han var inderlig klar over at han var dødelig. Johannes Skar skrev ned det en av bygdefolket hadde fortalt:

«Eg var ein liten dreng då og skulde fylgja han og syna vegen. Det var ei gru som han maka seg upp på sjave seg, men me gjekk sør over isen. Han slo armane og strekte senane: «De e synd at slike arma sku rotne i mollinn», sa han».

I likhet med dagens toppidrettsutøvere var han ikke fattig. Såvi Brokke eide en støl som lå inntil Bjørgulvs mark. Bjørgulv banket på hos naboen og de ble enige om å møtes når sola sto opp for å slåss om stølen. Såvi kom først: «Gumåren, granni min,» sa han. Bjørgulv svarte: «gumåren granni min». Såvi fikk skikkelig juling. Blodet rant ut av ørene. Stølen ble Bjørgulvs.

Bjørgulv og sønnene Eivind, Knut, Svein og Tarjei sto hverandre nært. De støttet hverandre når det trengtes. Knut var nesten like berømt som faren.

Bjørgulv verket på sine gamle dager etter mange år med slåssing, slik gamle bosemestere gjør. Han leste mye i Bibelen og funderte på om det gale han hadde gjort ville få sin straff av Vår Herre. Han lå for døden i 1866, 77 år gammel. En kjenning fortalte til Johannes Skar at han gikk på besøk på det siste.

«Ska mi syngje, Bjørgulv?» spurte kjenningen.
«Ja, syng den: Nu bør ei synden mere,» sa Bjørgulv.

25.februar 1866 utåndet den store kjempen og ble gravlagt ved Evje kirke. Sønnen Knut ble senere fremvist på postkort som setesdalskjempen Knut Bjørgulvson. Han skulle bli den siste.

Historien om Neverettens tidsalder bør tas vare på for ettertiden, noe barnebarnet Bjørgulv Myhola (1972-1968) ønsket sterkt. Han brukte mye av sin tid til å fortelle og har blitt omtalt som «den siste store fortelleren». Felespilleren Hallvard T. Bjørgum sitter på unike opptak med oldefaren min Bjørgulv, der han forteller historier.

Han fortalte stadig om onkel Knut og bestefaren han var oppkalt etter.

Opptaket med Myhola er blant det vi ønsker å bruke i den nye attraksjonen vi håper skal bli realitet i dalen. Bygland er et ideelt område, men Valle og Evje ønskes også som en del av prosjektet. Derfor har Vidar Frøysnes og undertegnede over lang tid arbeidet med å få kommunene med på ideen.

Forprosjektet er støttet av Setesdal regionråd og Bygland kommune.

I prosjektet ser vi for oss museumsområdet på Bygland som naturlig sted, med sine gamle bygninger og vakre beliggenhet ved fjorden. Her er det muligheter for å utvikle dette videre.

Prosjektet har fått navnet Kjempedalen.  Navnet kan gi assosiasjoner til at det bodde kjemper, men også at det er «kjempe» å tilhøre dalen. Vi ser for oss barnefamilier, cruiseturister, etterkommere fra utvandrere til Amerika og befolkningen i hele Agder vil kunne få glede av opplevelsessenteret. Videre ser vi for oss turløyper og severdigheter oppover dalen som kan knyttes til kjempene.

Tida er definitivt inne. Jon P. Knudsen er førsteamanuensis ved institutt for arbeidsliv og innovasjon. I Fædrelandsvennen skriver han 5.12. 2014: «Skal vi ta et krafttak for Indre Agder, må vi gjøre det nå. Om noen år kan det være for sent». Det er ingen som hevder Kjempedalen vil redde Setesdal fra fraflytting, men det kan bidra med å gi dalen noe nytt. Uansett vil Setesdal gjøre noe viktig ved å ta vare på denne viktige delen av norsk historie.

Øyer i Gudbrandsdalen har skapt et eventyr som heter Hunderfossen, bygget rundt troll. Kristiansand har skapt en turistattraksjon rundt dyreparken og kaptein Sabeltann.

Kunstneren Aslaug Frøysnes har sagt seg villig til å lage gigantisk statue av Bjørgulv Uppstad like ved riksvei 9. Det blir blant annet søkt Fritt Ord om dette. Det vil bli hennes store «gave» til hjemkommunen. Vi har vært i samtaler med Evje om muligheten for å flytte det gamle fengslet der mange av kjempene satt i perioder på vann og brød.

I løpet av våren legges forprosjektet Kjempedalen frem for politikerne.

Hvordan det foregikk i neverettens tidsalder er denne historien bevis på:
Tor Kyrkjeledet var ei stor kjempe. Bjørgulv hadde drukket mye og Tor slo han nesten ihjel, så Bjug Olson fikk lyst til å hevne Bjørgulv. Men Tor banket gjerne Bjug, som bare måtte spørre faren først.

Faren gav sønnen tillatelse, men fikk kommentarer om at det var forferdelig at en far gir sønnen lov til å slåss, og mente han måtte få en klekkelig bot for det.

«Ja lat det det,» svarte Olav. «Det er ærlegt arbeid slåast og bøte».