«Ikke tro at du kan styre kjærlighetens kurs, for hvis den finner deg verdig, vil kjærligheten styre din kurs,» skrev Kahlil Gibran i Profeten. Med andre ord, du har lite du skulle sagt om kjærligheten finner deg. Men du kan også oppsøke den, for det er jo hva livet handler om.  I sangtekster handler de fleste om kjærlighet, så også på film, i dikt og ofte også i romaner. Mest handler det om den sørgelige kjærligheten, den som er reist. Jeg tror vi kan fundere oss i hjel på hvorfor det er sånn, for sånn er det.

Lykken har ofte få ord, den hviler i det som er godt, kjærligheten som er der i øyeblikket. Lykken er god vin, god mat og turer i skogen. Lykken er ofte det tankeløse, det som bare er. Sorgen er smertefull og vi må få det ut på en eller annen måte. Ikke helt ulikt det William Blake skrev om. «Det gode er helt uten viljekraft, den onde er full av kraft». Ondt eller vondt, det ligger mye kraft i det som er sørgelig. Derfor velger mange låtskrivere og melankolikere for øvrig å bli i smerten. For noen er det faktisk nødvendig fordi det er en levevei.

Da jeg ble oppslukt i Kris Kristoffersons sanger skyldtes det den kontroversielle sørgelige låta «Help Me Make It Through the Night» som Sammi Smith tok til topps på countrylistene i 1970. Den var kontroversiell da den kom ut i det amerikanske bibelbeltet fordi den handlet om fysisk å elske. Siden den gang er det vel knapt en bar den ikke har blitt sunget i, ofte med bøttevis av øl innabords. Selv den sjenerte blir vågal, som jeg da jeg i god stemning sammen med en «barkompis» sang hele katalogen hans av full hals, til «Smutthullet» stengte 2 på natta. Etterpå gikk vi hjem til hver vår ensomhet og grein våre sørgelige tårer.

Jeg var knust av kjærlighetssorg på midten av 90-tallet og klarte ikke komme meg videre på flere år. Jeg satt på gulvet med platene foran meg oppløst i tårer og spilte de sørgelige countrylåtene til Kristofferson mens jeg sang med. Han hadde utvilsomt vært der før meg. Ja, for den depressive musikken man finner mye av i country og blues er ikke selvmedlidenhet, men terapi. Jeg er rimelig sikker på det reddet livet mitt den gang, og sikkert flere ganger senere.

«Jeg driver ikke i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen lettere irritert for snart tjue år siden da jeg ymtet frempå at lyrikken hans hadde hjulpet folk. Da jeg senere inviterte lyrikeren Carl Frederik Prytz til Poesi-97 i Søgne for å debattere dikt og helse ble han mektig irritert da folk reiste seg i salen og fortalte at diktene hans hadde fått dem ut av psykiatrisk sykehus. Prytz hadde tidlig på 70-tallet skrevet boken «De Vindskjeve» etter en innleggelse. Senere forsto jeg at Prytz hadde lagt bak seg denne perioden og at han satte umåtelig pris på at han hadde hjulpet folk. Helt til han døde holdt vi kontakten.

«Hur ska man elska nån som har elskat nån forut,» synger Melissa Horn i «Lät Du Henne Komme Närmre». Linjen gjorde inntrykk på meg fordi jeg kjente meg igjen i den. Årene går og de fleste av oss har ikke hatt den samme kjæresten siden vi var tenåringer. Nei, vi har prøvd, prøvd å være oss, så har det skjært seg gang på gang. Noen av oss er så skjøre at vi synes det er problematisk at den andre har hatt kjærester før oss. Det er liksom noe ubehagelig rundt det. Helt til vi har krasjet noen ganger selv og møter oss selv i døra. Vi mener det samme som Melissa synger, men vi kan jo ikke velge bort en ny kjærlighet fordi vi har elsket noen forut.

Melissa Horns skive «Säg Ingenting Till Mig» er et av de vakreste album jeg har skaffet meg de senere årene. På hennes siste skive «Jag Går Nu» skjønner jeg fort at hun har hatt det som mange av oss, til tross for sin unge alder. I det siste sporet «Jag Gör Aldrig Om Det Här» synger hun om at «den första kan jag skylla på min ungdom eller att jag var ung och han var dum». I neste vers synger hun at «den andra han stal mina år vad skulle han med dom till». I det tredje synger hun at «det tredje vet jag inte om jag räknar det var inte kärlek men nära nog».

I siste verset av det sju minutter lange sporet synger hun «den fjärde han slet meg itu det gör faktiskt ont ännu». Hun har mislykkes i hver relasjon, men jeg er like fullt bombesikker på at hun gjør det en gang til før neste utgivelse. Noe annet er jo verre enn døden.

Vi setter pris på de som tør å være ærlige, de som forteller oss noe vi kjenner igjen, og de som tør å innrømme at de har det forferdelig vondt. For selv i en tid der «sutring» er blitt synd og selvmedlidenhet lett kan ende opp som utenforskap så skjer det noe når tårene renner. Det er noe befriende, som et slags fritt fossefall. Vondt men godt, for oss alle. Vi blir målløse, kjenner på våre egne tårer som har vært gjemt så alt for lenge og forandrer oss kanskje, til det bedre. Denne verden trenger det som er ekte fordi livet er skjørt og vi er så bittesmå i den store sammenhengen.

Torsdag står Melissa på scenen på Kilden. Vi skal selvfølgelig dit og gleder oss. Om du vil ha noe til å varme opp tårekanalene med kan du finne frem hennes læremester Lars Winnerback og Miss Li på You Tube med «Om Du Lämnade Mej Nu», den er så tristfin at selv ikke Miss Li klarer å holde tårene tilbake.

Kjærlighet er så vakkert, selv den som griner.

Nekrologer er noe skit, for alle de fine ordene bør komme mens man lever. Min venn Kris Kristofferson minnet meg på det for mange år siden etter at jeg hadde intervjuet bestevennen Mickey Newbury som var alvorlig syk. «Mickey fortjener all heder som finnes mens han fremdeles er blant oss, ikke når det er for sent» sa Kristofferson om bestevennen og låtskriveren bak Elvis Presleys store hit «American Trilogy». Newbury døde året etter, men Per Fugelli er fortsatt i blant oss.

Vi skrur tida fram til august 2009. Protestfestivalen hadde arrangert nettkåring for å kåre tidenes beste meningsytrer, der valget sto mellom alle de som hadde deltatt gjennom festivalens 10-årige historie. Det var ganske mange.

Jubileet sto for døren og jeg befant meg i Oslo for å lansere jubileumsalbumet «Fight Apathy». Her møtte jeg igjen Per Fugelli, for å overrekke diplom som bevis på at han hadde fått flest stemmer.

Per hadde nettopp fått en slags dødsdom. «Sjansen er 50 prosent for å dø,» sa han mens han smilte og klemte meg under overrekkelsen. Jeg kjente på ubehaget av å være så nær døden. Jeg går jo ikke inn en sykehusdør. Døden er så skremmende at jeg går lange omveier rundt alt som påminner meg, men så står jeg der med en dødssyk mann, som ler hjertelig. Senere skulle Per komme trampende med døden i alle aviser og med boka «Døden, skal vi danse». Ikke nok med det, men han legger armen rundt skuldra mi og smiler mens han forteller at han også har 50 prosent sjanse for å leve.

Per skulle komme til å overleve det første kreftangrepet, ja også det andre og tredje, men valgte å kalle det «langfriminutt». Han fikk Erik Byes minnepris for å ha fjernet døden som tabu. Han har fått Fritt Ords pris og flere priser, så jo da Per har fått godord mens han lever.

Helt fra oppturen til festivalen begynte i 2001 har han vært gjest mange ganger. Per er en ideell samfunnsdebattant. Han har masse kunnskap om mennesket som professor i sosialmedisin og har i tillegg ytret seg i en årrekke om alt han egentlig ikke vet noe om men kan masse om, som at mennesket ikke kan leve i individuelt isolat. Vi er avhengig av flokken.

Selvsagt har han rett, for flokkdyr er vi enten vi vil eller ikke. Når legen skriver er han på hjemmebane. Sammen med kompisen og sosialmedisiner Steinar Westin er de opptatt av at vi må hjelpe hverandre. Han beskriver Jesus som den første sosialdemokrat og har siktet geværet mot Fremskrittspartiet i særdeleshet og litt mot Høyre.

«Nøysomhet og rettferdig fordeling, ikke penger som lykkemål, skulle sikre helse for mennesket og samfunnet. I dag har mange dollartegn i stedet for god samvittighet i øynene,» skrev han i en av sine utallige kronikker.

«Høyrepartienes frihet kan være egoisme forkledd i blå fløyel», skrev han et annet sted. Ingen skal være i tvil om hvor han står politisk.

Når han har gjort seg ferdig med det emnet drar han det litt lenger. Vi kan ikke ha noen prestasjonskultur, hevder han.

Samfunnet vårt trenger ikke tapere. Han har lov til å si det selv om han inderlig godt vet at han selv har tilhørt vinnerne.

Han er så fandenivoldsk mot vinner og taper-kulturen at han ikke en gang vil beskrive sin egen kamp mot kreften som en kamp. I Dagbladet sier han at «min siste dans skal være fredelig».

Sist Per Fugelli deltok på Protestfestivalen var for nøyaktig ett år siden. 11. februar debatterte han ytringsfrihet med Vebjørn Selbekk.

Neste tema er nok temaet som treffer meg best. «Gi blanke faen, få et bedre liv,» er som balsam for hypokondere. Det at budskapet kommer fra en lege gjør det desto bedre. Når man daglig går og bekymrer seg for alskens dødelige sykdommer er det godt høre fra Per at all skremselspropagandaen avisene propper oss med kan vi putte et visst sted.

Når Per skriver, leser folket. Når Per snakker, lytter folket. Det har blitt sånn, men hvem skulle tro at en sosialmedisiner skulle slå sånn an som folkeopplyser.

Vi må tilbake til Erik Byes tid for å finne noen med like stor appell.

I det siste har Per fått uvanlig hard medfart. Da holder jeg kreften utenom. Nå handler det om at vi må prøve å forstå innvandrerne som gifter seg med barn.

Plutselig var all hyllesten forvandlet til raseri, mot Per. De forsto ikke hva han mente, og tok seg ikke bryet å spørre.

Når han sitter der i Urtegata på Grønland i Oslo, eller på Røst i Lofoten, eller på Jæren og funderer over livet deler han tankene sine med oss alle. Han gir av seg selv, et tabu i seg selv i en tid der det meste handler om å være noen andre, om å være perfekt, om å holde fasaden og å skaffe seg en skikkelig ordentlig nekrolog når den tid kommer.

Per er ikke sånn. Mange elsker han, men det er de som ikke tåler han. Det er et godt tegn. Bare død fisk følger strømmen.

Han har ikke bosatt seg på beste Frogner, eller i Holmenkollen, som andre i hans posisjon har gjort. Nei, han har i et kvart århundre bodd like ved pakistanske grønnsakhandlere, like ved et arabisk begravelsesbyrå og ikke langt unna der sosialistenes avis Klassekampen har base.

Når han deltok i debatt på Protestfestivalen i 2002 handlet det om bestialitetens problem. Er mennesket født ondt eller er ondskapen situasjonsbetinget? Han svarte på spørsmålet selv i en kronikk i fjor. «Det vanlige mennesket har villskap som må temmes. Det vanlige mennesket er gåte og uorden. Det er et blandet vesen: Sterkt og svakt, friskt og sykt, med anlegg for godt og ondt. Slik er vi alle,» poengterte han.

Vi er alle besserwissere. Derfor trenger vi veiledere.

Noen mennesker fungerer som lufteventiler i menneskehetens rom. De trengs og er helt nødvendige for at vi andre skal få puste litt bedre.

I sin bok om døden spør han seg selv hvorfor han blir sintere på verden når han kanskje skal dø. Svaret han gir er at det ikke skyldes at han er sur og forurettet og må «stille» noen til ansvar. Nei, mer fordi urettferdigheten skriker styggere og «min egen makt er lite verd nå mot slutten».

Nå er det gått sju år siden han så døden i hvitøyet. I dag står han frem i Dagbladet med at nå er «det lange friminuttet» over. Han får noen måneder, kanskje et år, men så vil det være over.

For noen dager siden fikk jeg telefon om at en jevngammel fetter av meg var død, og at det skjedde brått og brutalt. Han mistet faren sin for kort tid siden og i den anledning hadde jeg mitt første møte med fetteren min der vi snakket om alt fra kompliserte familieforhold til livet mer generelt. Det gjorde noe med meg at vi ble kjent, fordi jeg lærte mye om at alt ikke alltid er slik man tror det er. Det å møtes, snakke sammen, åpne seg opp, det er utrolig viktig. Fetteren min var en trivelig mann jeg gjerne skulle snakket mer med. Vi trenger å snakke mer med folk.

Det slår meg at Per har vært en boksåpner på dette området.

Når alt kommer til alt er det neppe tilfeldig at han er lege. Det meste handler jo om helse.

Da han kom på rådhuset i Kristiansand for en mottakelse i forbindelse med at han skulle motta Erik Byes minnepris hadde han hørt rykter om at Protestfestivalen trengte penger.

«Hvis Svein Inge Olsen trenger penger til festivalen, så gi han det han trenger,» sa han, til høylytt latter fra alle i salen.

Rett fra levra. Rett ut av posen.

Sånn er Per, landsfaderen.

«Menn som dreper sine kjærester, har ofte en tendens til å være sjalu og kontrollerende, de føler at de har rett på «sin» kvinne. Når kvinnene da ønsker å forlate dem, er siste mulighet for å opprettholde total kontroll å drepe dem,» skriver Cathrine Linn Kristiansen som talsperson for Feministisk Initiativ Oslo i dagens utgave av Klassekampen.

Det handler om partnerdrap, noe blant annet kriminolog Vibeke Ottesen har forsket på. 1 av 4 drap begått i Norge er partnerdrap. Det er også et faktum at de fleste slike drap begås av menn, slik Cathrine Linn Kristiansen påpeker.

Likevel reagerer jeg sterkt på den fordomsfulle måten hun nærmer seg temaet på, som er alt for snever.

Hun skriver bl.a. at «en av de farligste tidspunktene i en kvinnes liv er når hun skal forlate en mann». Hun spør også: «Skal vi virkelig tro at menn utøver vold eller dreper på grunn av knust hjerte eller på grunn av sorg?».

Solveig Vatnar, forsker ved kompetansesenter for Sikkerhet –fengsel og rettspsykiatri ved Oslo Universitetssykehus sier at «det å være i en ekstrem situasjon med store påkjenninger medfører en forhøyet risiko for å begå partnerdrap, sammenlignet med å være i en ordinær situasjon».

Jeg har skrevet om dette i snart tjue år og mener at Feministisk Initiativ viser lite modenhet og fremstår som useriøse når de lager dette om til at menn er onde. Utenlandske menn trekkes frem, men også etniske mordmenn begår partnerdrap, det er et faktum. Likevel må man se nærmere på årsakene til hvorfor det skjer.

Partnerdrap er den ekstreme varianten, men forestillingen om «menn som hater kvinner» er alt for vanlig i samfunnet, slik også kommentator i Vårt Land Berit Aalborg bygger opp under i en kommentar nylig om temaet mobbing og «nettroll».

Aalborg mener menn er verst fordi de drar inn seksuell ydmykelse, trusler, voldtekt og trakassering. Med å stemple menn som verst bygger man opp under fordommer rundt dette. Det er tydelige årsaker til at menn ofte begår den verste formen for forbrytelser.

Aftenposten har i den senere tid satt fokus på det motsatte, altså kvinner som utøver vold.

Årsakene til partnerdrap er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling og om voldsutøvere i nære relasjoner.

Særlig i sakene som omhandler depresjon og psykiatri, samlivsbrudd og likestilling kan det gjøres mye og heldigvis skjer det mye som kan minke slike tragedier. Først og fremst har likestillingsminister Solveig Horne gjort en formidabel jobb med å ta likestillingen også inn i de nære relasjonene, ikke bare når det gjelder lønn og retten til jobb.

Jeg fikk ta del i mange skjebner i min tid på «Krisetelefonen for Menn» på 90-tallet. Desperate menn som sa opp jobben og flyttet etter ekskonene rundt i landet for å få se barna annen hver helg. Menn som ble slått av sine kvinner, men ikke våget si ifra av frykt for at hun tok med barna og gikk. Menn som satt på hotellrom en gang i måneden for å få være med sine barn og enda verre, mødre som i årevis neglisjerte avtaler uten at noen tok affære til far var blitt så ukjent for barnet at mor av den grunn vant frem senere. Jeg har hørt barske menn gråte på telefonen, hørt om de som valgte bilen som bosted fremfor leilighet for å kunne hente barna av og til. Jeg vet om dypt deprimerte menn som valgte alkoholen og jeg vet om de som tok livet av seg. Ofte handlet det om menn satt helt på sidelinjen når det gjaldt det som betydde aller mest i livet.

Kirken har i flere år arrangert treffene «Sorgen det ikke sendes blomster til». Det er kanskje noe av det viktigste forebyggende tiltak som finnes. Jeg deltok på et av disse i Grim kirke en gang og hørte en psykiater fortelle at menn som mister både partner og barn er automatisk å regne som «tikkende bomber». Men ingen krisepsykiatri står klar, slik som under katastrofer.  Det å miste det som er hele fundamentet i livet gjør umiddelbart at man er i krise. Men man blir overlatt til seg selv og et system som gir mor fordeler etter samlivsbrudd. I årevis har barneloven vært formulert slik at mødre har vunnet frem i de fleste barnefordelingssaker. Dette har satt seg dypt hos mange menn, så når de da opplever å bli forlatt oppstår et vakuum som er vanskelig å forstå i et rasjonelt samfunn.

Feministisk Initiativ ønsker nok ikke å gå inn i dette. Mennesket er skapt sånn at vi hegner om våre behov og rettigheter, det er helt naturlig.

Dessverre har krisesentre og feminister i årevis fått ture frem med hvor fæle menn er, godt fulgt opp av media, som har skapt overskriftene.

Jeg husker godt et av de mest ekstreme eksemplene for en del år siden, som i realiteten felte Per Ståle Lønning som programleder. En far barrikaderte seg i en barnehage på Jæren med datteren. Han ble behandlet som en farlig mann, men Lønning lot den desperate mannen få slippe til direkte på fjernsyn. I virkeligheten – om jeg ikke husker helt feil – var han en helt vanlig mann som hadde mistet all kontakt med datteren i en barnefordelingssak. Han hadde ingenting å tape, var desperat og fryktet ikke for sitt eget liv. Resultatet av denne hendelsen ble vondt verre. Han gjorde det verre for seg selv, uten at han selv klarte å tenke rasjonelt slik saken for han hadde utartet seg over tid.

Jeg håper media og organisasjoner som Feministisk Initiativ slutter å lage monstre av menn, men i stedet bygger opp rundt likestilling også på dette området. Kriminolog Vibeke Ottesen uttalte i et intervju at partnerdrap på kvinner utløses av livskriser og etterlyser hjelpetiltak for menn.

Det tror jeg er veien å gå, og det håper jeg Feministisk Initiativ i stedet tar initiativ til i stedet for å fortsette å «hate» menn, slik de bygger opp til under innlegget i Klassekampen.

Jeg tror ikke man skal undervurdere «knust hjerte», for hjertet er tross alt det som gjør at man holder seg i live.