Under tidenes mest kreative musikkperiode, da rocken ble grunnfestet og unge musikknerder som senere skulle bli legender kom ut med årlige plater, satt jeg på gutterommet og spilte luftgitar i et forsøk på å etterligne Francis Rossi. Valgets kvaler var hele tiden om vi skulle bli rockestjerne eller fotballstjerne som Tony Currie og Kevin Keegan.

Livet var ukomplisert, med musikk og fotball og ingenting annet. Skolen pinte vi oss igjennom fordi vi måtte.

Dessverre ble musikken dårligere utover 80-tallet og laget mitt rykket ned, og lenger ned, lenger ned. Det kunne ikke blitt verre, men det forandret oss til å bli noe mer enn billige kopier, det fikk oss til å utvikle vår egen personlighet.

Så oppdaget vi verden utenfor. Jeg husker fortsatt da jeg så filmen om Martin Luther King. Jeg klarte ikke la være å gråte.

I går kveld så jeg Jamie Vardy og Leicester beseire Liverpool. Leicester leder Premier League med 3 poeng i skrivende stund.  Når underdogs stikker av med skalpen til de store klubbene med millioner på konto begynner fotball å bli moro igjen.

Rockestjerner og fotballspillere har det til felles at de alltid har engasjert oss. Vi så det sist under landesorgen som la seg over verden da David Bowie vandret, etter at han skildret det som viste seg å være sin egen død, i låta «Lazarus». Vi merket det i avmakten da det norske fotballandslaget tapte mot Ungarn og heller ikke i år kommer til EM.  Men vi har sett det i alle tider. Louis Armstrongs begravelse i 1971 skal ha vært den største begravelsen noensinne i New Orleans. Når Elvis Presley døde trengte vi ikke bla opp avisene. «Kongen er Død» sto det med fet skrift utover hele forsidene.

Det ble mye død etter hvert. Og så ble det helt mørkt som om natten, som Øystein Sunde sang i «Fire melk og Dagbla fra i går».

Å vente til neste dag var fånyttes. Jeg måtte legge fotballen på hylla noen år fordi jeg ikke klarte å henge med når laget forsvant fra den eneste TV-kanalen vi hadde på den tida. Når ABBA la inn årene i 1982 var i grunnen siste kapittel skrevet på min musikalske reise.

«Dett var dett», som en viss folkekjær humorist sa en gang.

Men noen skulle aldri holde opp. Løvetannbarna som skrev sangene vi aldri glemmer, de som spilte skjorta av presidenter og blandet seg inn i hvordan myndighetene herjet med landet.

De som blandet LSD i tekoppen i Det Hvite Hus.

De samfunnsbevisste musikerne og låtsnekkerne, de som til tross for dopet hadde noe å melde.

Når verden for øvrig gikk fremover og vi ble stadig eldre syntes vi verden gikk bakover. Det var da det var godt å ha musikken og den runde ballen å trøste seg til. For de tøffeste gutta hadde så mye integritet at de gav faen i om mange ble forbanna på dem.

I bokserien «Mennesker som har hjulpet verden» står det om Bob Geldof at han kan være vanskelig å ha med å gjøre, høyrøstet og uforskammet. «Jeg virker ubehøvlet og aggressiv på mange mennesker,» innrømmet Bob til en journalist i Daily Mail, «men slik har jeg vært siden jeg var 18. Jeg er firkanta … jeg prater alltid om det andre burde gjøre, og jeg ser ofte svart-hvitt på ting».

Mange av dem han har tatt et skikkelig nakketak på, har bare hatt godt av det. De hadde gjemt seg for lenge bak smil og høflighetsfraser, og de fikk ordentlig sjokk da de fikk sannheten i ansiktet, står det om Geldof i boken.

Da Bob Geldof besøkte Protestfestivalen i september for å motta Erik Byes minnepris sa han at «det er kritisk i dag at en slik festival som dette eksisterer. Det er helt vesentlig at i vår versjon av demokrati må folk tenke, tenke. Vi kan være uenige, men vi kan bare vite at vi er uenige ved å komme til en festival som dette. Det er kun ved å lytte, protestere og stille spørsmål vi kan få et godt samfunn». Han var i godt humør, men kompromissløs når det gjaldt klodens tilstand.

Påsken for en god del år siden kåret VG hvem det norske folk lyttet mest til. Kongen vant, men på 2. plass kom Erik Bye. «Hvem skal vi nå lytte til?» Spurte forfatteren Levi Henriksen i Klassekampen da Bye døde 13. oktober 2004. Det er bare Kong Olavs død og katastrofer som har medført større landesorg de siste 30 årene.

I et av sine siste intervjuer snakket Erik Bye om Protestfestivalen. Han manet til at den måtte fortsette, og så takket en svært syk Erik Bye om at han gjerne skulle møtt Kris Kristofferson.

«Han er en av de gutta som ikke kan sitte stille,» sa han og gned seg i hendene.

«Har du fått redskapen, er du nødt til å bruke den. For meg har livet alltid vært et spørsmål om plikt i ordets rette betydning. Å ikke ha levd som jeg gjorde, ville ha vært et svik,» sa Kris Kristofferson i et intervju. Han har engasjert seg for indianerne, palestinske skolebarn, de mexicanske dagarbeiderne, mot krig og han tordnet mot at USA blandet seg inn i både Latin-Amerika og i Irak.  «Vi er de nye nazistene», hevdet han. Han har engasjert seg i kampen mot landminer og har ellers blitt sett på som radikal i amerikansk sammenheng. Det har kostet mye, men som han sa en gang, «hvis du støtter opp om menneskerettighetene må du stå for det, uansett hva det koster».

Etter konserter i Dublin for bare noen dager siden donerte den snart 80-årige legenden 50.000 euro til «Childline – a service provided by the Irish Society for det Prevention to Children that provides a 24 hour listening service for all children up to age of 18».

Da han stilte opp for Protestfestivalen siste gang i september 2013 sa han at han gjorde det fordi kampen mot apati var like viktig i Norge som i sitt land USA.

 

Kombinerer man fest og protest skjer det noe som tenner oss. Men det er neppe presseoppslagene som får de store stjernene til å engasjere seg for fred, mot urettferdighet, for klima og menneskerettigheter.

Musikken begynte et sted. Alt begynner et sted. Når det er i musikken vi finner noen av de fremste politiske aktivistene skyldes det at de allerede i den spede start våget å gå sin egen vei, hoppe av den vei som var staket ut for dem. Derfor tør de å si ifra. Derfor har de en mer utvidet horisont enn sangene de har laget. Men det finnes nok av de som bare går på scenen for å gjøre sin greie. De som ikke tør å ta standpunkt de kan tape penger på.

Datteren min Malena på 8 år er ikke så lett å påvirke. Hun vet hva hun vil. Men begeistringen for det finske tenåringsidolet Isac Elliot klarer hun ikke å skjule. Musikk har i alle tider påvirket oss.

I år fyller noen av de aller fremste politiske musikkaktivistene årsdager vi har grunn til å markere.

Kris Kristofferson fyller 80 år i juni. Bob Geldof og Sting fyller begge 65 i løpet av året. Mens Geldof fikk sitt musikalske gjennombrudd med en sang om ei ung jente som skjøt rundt seg fordi hun ikke likte mandager, har Sting i en årrekke engasjert seg for regnskogen, gjennom Amnesty International. Mot slutten av 80-tallet engasjerte han seg mot Pinochet-regimet i Chile og i 1987 skrev han «They Dance Alone» som handler om ofrene for diktatorens tortur og drap. Mange av sangene hans handler om det som er gått galt i samfunnet. Han har et viktig budskap å formidle.

I Nabolandet «Søta bror» fyller Mikael Wiehe 70 år i april. Hvis det er en artist i Norden som har fulgt opp arven etter Erik Bye er det Wiehe, som med sitt kompromissløse bidrag har forsøkt å bekjempe denne tids farligste onde, ulikhet. I sangen «Tärande Elit» tordner han mot de superrike og maner til at «om pengar vet dom mycket, om livet ingenting. För mycket lyx och överflod gör mänskan döv och blind. Om brödet inte mättar dom fattigas aptit, kan dom väl äta kakor som en tärande elit».

På albumet «Protestsånger» fra 2014 samlet han sine viktigste protestviser. Hans engasjement handler om i beste Robin Hood-stil å ta fra de rikeste og gi til de fattige.

Patti Smith fyller 70 før året er omme. Konsertene jeg opplevde med Patti Smith på Norwegian Wood og med Wiehe i Arendal er blant de mest givende jeg har fått med meg. Når Patti synger «People have the power», eller deklamerer et av sine dikt er det alltid vesentlig det hun formidler. Hun var nådeløs mot George W. Bush under Irak-krigen, men er kanskje den av disse politiske artistaktivistene som følger mest med i dagens samfunn.

Kun en kvinne kan måle seg med Pattis engasjement. Sinead o’Connor fyller 50 år før nyttår. Det mange husker best er konserten fra Madison Square Garden i 1992, der verdens største artister var samlet for å hylle Bob Dylan. Hun hadde revet i stykker et bilde av paven forut for konserten og ble pepet ut før hun skulle synge «I Believe In You». Hun ble trøstet av programleder Kris Kristofferson som motiverte henne til å ikke gi etter for presset. Deretter stanset hun musikken og messet en krigersk versjon av Marleys «War». Kristofferson skrev senere sangen «Sister Sinead» til ære for den modige O’Connor, en kontroversiell artist med sterke politiske meninger.

Bob Dylans engasjement har stilnet med årene, men både han og Joan Baez var helt sentrale i borgerrettsbevegelsen på 60-tallet, der de gikk bak fanene til Martin Luther King. Både Dylan og Baez er 75 år dette året. Dylans «Masters of War» som han selv hevder ikke er en protestvise er regnet som en av de mest kraftfulle antikrigsvisene som er laget. Wiehe har gjort den på svensk. Tuva Syvertsen spilte den inn for Protestfestivalen, etter at den vant kåringen «Tidenes Protestsanger».

Kristofferson, Dylan, Baez, Smith, Wiehe, Sting og Geldof har noe å melde. Fotballstjerner og rockeartister er våre største idoler.

Stevie Wonder laget «Happy Birthday» for å fortelle de amerikanske politikerne at landet trenger en offentlig MLK-Day, en fridag for å minnes Martin Luther King og andre som ble myrdet i sin kamp for rettferdighet. Sangen var vel så mye for å gi det amerikanske folket en nødvendig tenkepause for å reflektere over rett og galt. Sangen ble laget i 1981. 20. januar i år var det 30 år siden den første Martin Luther King-dagen ble innlemmet som offentlig fridag i USA.

Jeg tenker på disse staute menn og kvinner som fortsatt er i blant oss, og som med sin musikk og sitt engasjement for fred og frihet fortsatt påvirker oss til å gå riktig retning.

De er de gutta som ikke kan sitte stille.

Tida er overmoden. Music Freedom Day er et bra utgangspunkt. Årets jubilanter er på oppløpssida. Jeg kan ikke se mange som følger etter.

La oss gjøre som amerikanerne, får en offentlig fridag for fred og frihet i Norden og invitere dem alle sammen til åpningen.

«Why has there never been a holiday
where peace is celebrated
all throughout the year»

Stevie Wonders budskap ble hørt i hjemlandet. «Happy Birthday» vil for alltid bli husket som en sang som var med på å påvirke. Gjennom hele sine karrierer har disse artistene hamret inn i oss det Martin Luther King forkynte, at likegyldighet og taushet er verre enn hat. Eller de har motarbeidet det som eneste mottaker av Hedersprisen til Protestfestivalen, politikeren Kjell Landmark skrev i et dikt jeg har hengende på toalettet:

 «En
alene
kan ingenting
gjøre

 

Det
sier
hundretusener»

Stig Larsson kalte sin boksuksess for «Menn som hater kvinner», den er filmatisert. Denne varianten passer inn i tiden.

Jeg får nerver når jeg bruker overskriften i dette innlegget. Jeg vet at det er tabubelagt å snakke nedsettende om kvinner. Men i Vårt Land her forleden og i Dagsrevyen i går snakket avisas kommentator Berit Aalborg om «menn som hater kvinner». Det er helt greit for de fleste.

Saken det handlet om var nettroll, «mobbere» som bruker personhets mot journalister og andre meningsytrere, spesielt hvis de er kvinner.

Aalborg mener menn er verst fordi de bringer inn seksuell ydmykelse, trusler, voldtekt og trakassering. Samtidig sa hun noe annet, nemlig at vi har fått et samfunn der færre våger å si hva de mener fordi belastningen blir så stor når personangrepene er ute av kontroll på grunn av sosiale medier.

Jeg har opplevd sjikane og det jeg vil kalle «nedstempling» over lengre tid, først og fremst fordi jeg har provosert mange når jeg har ytret meninger på sosiale meninger, ofte i forbindelse med Protestfestivalen. Kvinnelige journalister har jeg oppfattet som verst, det må jeg tåle. Men også på sosiale medier opplever jeg kvinner som verst.

Jeg har ofte kjent sterkt på tanken om å senke flagget, trekke meg tilbake, bare spille fotball med guttungen, lese dikt og gå turer i skogen. Det er lett å kjenne på tanken for å få fred. Dessverre er det sånn at når man har vokst opp med kritikk og «nedstempling» og også har opplevd mobbing, blir selvfølelsen tråkket skikkelig på når det bare fortsetter.

Så hvorfor slutter jeg ikke? Det er minst to årsaker til det. Protestfestivalen er blitt en livsstil, men også jobben min. Jeg tror aldri jeg kunne fungert i, eller ville fått en annen jobb i dag. Samtidig ønsker jeg ikke å la disse hatefulle ytringene få vinne frem. Når tanken om å gi seg dukker opp hører jeg ekkoet fra disse stemmene si «Ja, gjør det. Legg ned festivalen, så får vi alle det bedre». Det er da jeg blir mer sikker på å fortsette.

For at samfunnet skal bli bedre, må alle meninger få slippe til. Jeg kan ikke tenke meg et mer farlig samfunn enn et samfunn der kun noens meninger er gyldige. Likegyldighet vil ramme et slikt samfunn, etterfulgt av apati.

Noe av skylda for hetsen må jeg ta på egen kappe, som har stilt meg utsatt til med å mene noe, ofte om samme tema over lengre tid, på sosiale medier. Men hvorfor skal man utsettes for personangrep, som går utover ikke bare den det gjelder, men ens familie og nærmeste.

Jeg må innrømme at jeg er imponert over Hege Storhaug, som over flere år har tålt hetsen hun har blitt utsatt for. Det at hun nå er kommet i flytsonen er henne vel unt.

Aalborg skriver i Vårt Land at det som er mest betent å skrive om er innvandring og likestilling, og det er nok riktig. I tillegg vil jeg legge til at meninger som kan tolkes som kristen konservativisme, og meninger om fattigdom i Norge er minst like ille. Hva gjelder likestilling har jeg opplevd at det å skrive om mannen som taperen i samfunnet, det er risikosport.

Jeg har opplevd kvinner verre enn menn. Den gang jeg var involvert i krisetelefonen for menn her i byen på 90-tallet, var det mange skadeskutte fedre, uten unger og med elendig økonomi. Der hørte jeg ofte om den psykiske volden som mange kvinner påfører menn. Jeg opplevde mange skjebner, men først og fremst opplevde jeg en urettferdighet og et savn jeg selv opplevde som skilsmissebarn på 70-tallet. Samfunnet trengte desperat en endring.

Ofte blir den fysiske volden den som kommer frem til mediene. Ikke bare jeg har reagert.  Bare de siste årene har jeg lest hundrevis av artikler som «den overflødiggjorte mand» (dansk artikkel fra sommeren 2014).

Jeg har fått kritikk for å ha blandet sammen personlig engasjement med temaer til Protestfestivalen, men er det ikke slik at det ofte er gjennom erfaring man finner ut mest?

Martin Luther King sa en gang at «vårt liv tar slutt den dagen vi slutter å si fra om det som betyr noe».

Allerede i 2000 tok vi opp temaet om mannsrollen på Protestfestivalen, da med debatten «Protest mot barneloven» og «Fedres rettigheter». I 2003 under OsloProtest, snakket artisten Gry Jannicke Jarlum om mannen som taperen. Klassekampen laget en serie om mannen i krise. Mange ganger har Protestfestivalen i en eller annen sammenheng tatt opp temaet. Noe av ideen med festivalen har vært å ta opp tabubelagte tema og invitere de som til enhver tid ikke slipper til på andre arenaer.

Når motstanden mot kristne verdier begynte å gjøre seg gjeldende var det naturlig at Protestfestivalen blant mange andre, også inviterte representanter for disse. Derfor var Finn Jarle og Anita Apelthun Sæle faste gjester de første åra festivalen ble arrangert.

Jeg ser ikke bort fra at kvinner som ikke liker overskriften og som i tillegg ønsker et sekulært samfunn har latt seg irritere over lengre tid.

Derfor bruker jeg overskriften «kvinner som hater menn». Jeg mener denne uttalelsen skal være like tillatt som «menn som hater kvinner».

Ytringsfriheten i Europa har fått en alvorlig knekk etter flere terrorhandlinger de siste årene. Den som har opplevd 2. verdenskrig vil kunne si mye om hvor viktig frihet er for å ha det godt. Vi er så heldige å bo i et av verdens tryggeste land fordi vi kan si det vi mener, tro på det vi vil og leve stort sett som vi ønsker.

Hvis vi skal fortsette å ha det sånn må vi respektere hverandre, uansett om vi er fundamentalt uenig.

Jeg har opplevd kommentarer, spesielt når jeg har skrevet om ulikhet og fattigdom, men også om likestilling, som har vært så belastende at jeg har tenkt alvorlig på tanken om at nå orker jeg ikke mer. Noen deltakere jeg har invitert til Protestfestivalen har kostet så mye av negative kommentarer at jeg har tenkt tanken at jeg heller ville bruke en formue for å få til en konsert.

Det er ikke noe greit når man hele tiden må tenke på hva man sier, hva man skriver og hva man mener offentlig. Uten at man merker det fører det til angst, og den noe knugende følelsen av at det er ulver på jakt hele tiden. Man finner aldri roen, bestandig er det noe å frykte.

Jeg har ikke opplevd «seksuell nedlatenhet» som Vårt Lands kvinnelige kommentator, men jeg har opplevd at jeg ikke har ville gå gjennom byen fordi jeg ser for meg nedlatende blikk, eller at folk jeg kjenner ser en annen vei og har sluttet å hilse.

Noen ganger spør jeg meg selv om Kristiansand er verre enn andre byer. Derfor funderte jeg på å flytte festivalen til Oslo i fjor.

Selvsagt kan man fjerne seg selv fra sosiale medier, men da fjerner man også den arenaen der man får fortalt flest hvorfor Protestfestivalen er så viktig. Jeg fjerner da også muligheten til å skape en konstruktiv debatt om et tema vi snart skal ta opp på festivalen.

Men det som er mest tøft er når hetsen kommer fra Berit Aalborgs egen yrkesgruppe, journalistene. Jeg tror aldri jeg kommer over en 2-siders kommentar i en avis en sommerdag for et par år siden. Jeg klaget ikke inn til PFU, som flere sa jeg burde. Jeg trakk meg tilbake og ble en skadet fugl en stund i stedet. Selv om tiden leger alle sår, er det noen kommentarer som aldri skulle stått på trykk.

Når Eva Weel Schram sang Henning Kvitnes sin sang på «Hver gang vi møtes» sist lørdag var tittelen på sangen helt sant. «Evig eies kun et dårlig rykte», er dessverre en sannhet.

Det er ingen selvfølge at en festival som Protestfestivalen fortsatt eksisterer etter snart 16 år og 17 festivaler. Når man opplever gleden over oppmuntrende kommentarer, lykken over å ha fått det til nok en gang, spenningen i uka den varer, det sterke møtet med flere av deltakerne og befrielsen over å ha fått satt viktige tema på dagsorden, veies det hele tiden opp mot spydige kommentarer, nedlatende blikk, all usikkerheten rundt økonomi, maset etter penger og følelsen når man merker innerst i hjertet noe som ble sagt som virkelig gjorde vondt.

Jeg er av den oppfatning at vi alle er plumpet uti dette livet på samme måte, og derfor må vi forsøke å på best mulig måte finne en vei sammen for å trives. Ingen av oss kommer ut av dette livet i live, så vi kan like gjerne være venner, selv om vi er uenige.

Først de senere årene har jeg forstått hvorfor så mange mener det samme. De som mener noe annet, tør ikke lenger fortelle det til noen.

 

Hvis man skal snakke om noe positivt ved arbeidsledigheten som nå brer seg, så er det at det utjevner ulikhetene i samfunnet. Det er litt stygt å si, men nå har jeg forsøkt å finne noe positivt i det negative at folk mister jobben.

Det er heller ikke til å unngå at hvis ikke noe helt spesielt skjer i det norske samfunnet den neste måneden er økende ulikhet nødt til å bli satt på agendaen også under årets Protestfestival.

I Morgenbladet i dag skriver en av de blå meningsytrerne i landet, Asle Toje:
«En av vår tids tunge trender er at forskjellene mellom fattig og rik øker over hele Europa, og at Norge er et av de stedene hvor de øker raskt. Den elitetunge norske venstresiden har satt sine ressurser inn på å ta retorisk copyright på å ta «ulikhet på alvor». Det synes nesten uhøflig å påpeke at utglidningen skjedde de åtte årene landets presumptivt rødeste regjering satt ved makten», skriver Asle Toje.

Analysen er helt rett, og forklaringen tror jeg er at mens venstresiden brukte alt for mye ressurser på å henge seg opp i de superrike, ble den store middelklassen de selv var en del av, stadig rikere.

Men det hadde de ikke så lyst til å snakke om.

Når flere blir rikere, blir ofte flere fattige. Jo mer penger vi har mellom fingrene, jo mer forbruk og jo dyrere blir høykostlandet Norge. Ta for eksempel det at flere har råd til å reise mer, noe som medfører at flyselskapene kan skru opp prisen fordi etterspørselen er stor. Hvis det er stor etterspørsel etter billetter til en konsert, vil prisene stige.

Ergo vil flere dra på konserter og flere vil feriere mer utenlands, mens de som faller fra faller også utenfor resten av samfunnet.

Jeg vender stadig tilbake til bompengene som er en god indikator på hva som faktisk skjer i samfunnet. Når politikere kan skru opp prisen på bompasseringer, eller sette opp flere bomringer, så skyldes det at de får liten motstand i befolkningen. Politikerne henger seg opp i rettferdighet og i stedet for å fjerne setter de opp flere for å utjevne der det er urettferdig. Det skyldes også at politikerne selv lever så godt at de ikke ser noen problemer med dette. Men prisen er den samme, for fattig eller rik, så problemene fortsetter å øke for de som allerede sliter. Bompenger er bare et eksempel. Det finnes mange.

Når Dagens Næringsliv i disse dager skriver enda mer enn Klassekampen om det alvorlige faktum med økende forskjeller, så skyldes det nok at de rikeste ser alvorlig på det som skjer. For de rikeste vil ha med seg flest mulig på kjøpefesten.

SSB viste før jul at ulikheten i Norge øker, og viser blant annet til at det er høyere inntektsvekst i toppen enn i bunnen. Ulikheten har økt hvert år de siste seks årene. Det er et varsko at de unge sliter mest, mens de eldre blir rikere. I Kristiansand har vi en ny underklasse, og det skyldes langt fra bare innvandrere. Jeg tror de svakeste i dag består av unge arbeidsledige, eldre arbeidsledige og de som har lave lønninger. Familier som blir splittet ved skilsmisse vil oppleve en dramatisk svikt i inntektene, mens utgiftene stort sett er de samme.

Mest ille er det for de unge uutdannede som ikke kommer seg inn i et jobbmarkedet, med mer og mer påkrevd utdanning. Disse unge kommer seg av samme grunn ikke inn på boligmarkedet.

Blant de som advarer i Dagens Næringsliv er MIT-professor Andrew McAfee som mener drastiske tiltak som borgerlønn kan bli nødvendig for å forhindre ekstrem ulikhet i fremtidens digitale økonomi.

Næringslivsleder Jens Ulltveit-Moe tror arbeidsledigheten vil stige til 8 prosent i Norge de neste årene.

Norge har vært bedre stilt enn f.eks. Finland, som ikke kan styre Euro. Vi har en veldig lav rente som gjør at flere holder seg flytende på den måten. I Finland snakker de om å innføre borgerlønn for å favne de svakeste. Borgerlønn er neppe det samme bra tiltaket her fordi man neppe vil sette en borgerlønn høy nok til å klare seg i høykostlandet Norge. Fjerner man så sosialkontorene på grunn av dette, er mange overlatt helt til seg selv.

Enten man snakker om høyere arbeidsledighet, flere aleneforeldre eller flere familier i lavlønnsyrker, er situasjonen den samme. Alle de som unngår dette har det som plomma i egget nå om dagen. Rekordlav rente gjør at de raskt kan nedbetale lån, spare til hytter, reiser og andre ting som var luksus for bare få tiår siden.

Middelklassen vil helst nyte dette i fred og vil ha problemer med å ta innover seg det man ikke selv utsettes for. Arnulf Øverlands stemme er blitt borte i all velstanden:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», burde vært pensum hos alle. Ofte, hvis vi skal bry oss, gjør vi det overfor enkeltsaker som kommer frem gjennom media.

I bloggen nyttårsaften nevnte jeg et finsk prosjekt om ulikhet, der mange deltok. Konklusjonen var at fattigdom ikke er ensbetydende med å sulte. Fattigdom er å ikke kunne delta i sosiale sammenhenger på grunn av økonomien. Noe av det interessante med prosjektet var de forskjellige gruppenes oppfatning av fattige. De rike mente de fattige aldri ville komme seg ut av fattigdommen, fordi de manglet vilje, mens de fattige beskrev det som at de manglet penger til primære behov for å kunne ta del i resten av samfunnet. Lederen for prosjektet, Juho Saari, mente politikerne var en del av problemet. Når de tilhører den øvre middelklassen klarer de ikke ta innover seg hvordan fattige lever. Flere av de rikeste hadde en foraktfull innstilling til fattige mennesker.

I rapporten «Working Poor» som er laget av tankesmien Tiden i Sverige skriver forfatteren Lina Stenberg at fattigdommen blant personer utenfor arbeidsmarkedet har økt fra 24 prosent til 46 prosent på ti år. Men til og med andelen arbeidende fattige, altså de som er i full jobb har økt kraftig. Denne form for fattigdom gjelder hele Norden. Det er stort sett de med bare en inntekt i husholdningen som blir fattige, eller de med to lave inntekter. Socialdemokratarna i Sverige var kritiske til at regjeringen gjorde for lite for å minske barnefattigdommen.

Men som Asle Toje skriver. De røde satt ved makten da dette begynte i Norge.

Mest pessimist er Dag og Tids Jon Hustad som denne uka anbefaler oss å ta oljeprisen med i kveldsbønnen. «Går oljeservicenæringa konkurs, står vi føre ei bankkrise og ein kollaps i bustadsprisane. Får vi ei bankkrise, må staten inn og berga bankana og låntakarane, altså oss. Får vi ei internasjonal finanskrise, som som den i 2008, vil Oljefondet i tillegg kunne verta halvert i verdi,» skriver han.

Nå er det slått fast av alle, overalt, at ulikheten og fattigdommen øker, dramatisk. Min bønn er til både regjering, storting og ikke minst lokalpolitikere.

Det er bedre å gjøre noe med ulikheten nå, før også middelklassen rammes av fattigdom, slik utviklingen er i USA. Der har middelklassen blitt delt i to, der flere er blitt rikere og flere ramlet med i underklassen.

I tidligere tider var det folk fra fattigere kår som klarte å etablere seg i middelklassen med eget hus, bil og god økonomi. Amerikanere i middelklassen har sunket med 11 prosent, siden 1971.

I dag er det 85 år siden sangeren og låtskriveren Sam Cooke ble født. Han ble skutt og drept i desember 1964. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skrev han med i dette innlegget før jeg ble klar over jubileet. «A change Is Gonna Come» (1964) er en av de fineste og sterkeste sangene jeg vet om. Sangen ligger høyt oppe på Rolling Stones liste over tidenes største sanger. Den ble til året jeg ble født og utgitt året etter, i en tid da raseskillet var USAs største problem.

Den handler om ulikhet mellom raser. Behovet for en forandring er like sterkt både når det gjelder ulikhet mellom raser og økonomisk og sosial ulikhet.

Derfor kan det som nå skjer være en oppvekker. Norge opplever en mer synlig ulikhet enn mange andre land, fordi mange tilhører den øvre middelklassen.

Når flere fra middelklassen mister jobben blir det kortere avstand ned til underklassen, dermed flere som forstår hva som er i ferd med å skje med vårt velferdssamfunn. Når et strammere marked fører til mindre lønnsvekst, blir også forskjellene mindre.

Ulikhet fører til både dårlig helse og tidlig død, i ytterste konsekvens til både vold, uro og krig. Det er urovekkende når vår statsminister sier det går bra med Norge så lenge vi bare fortsetter med forbruket slik vi har gjort over lengre tid. Kjøpefesten gjelder de som har råd, mens de andre blir satt på sidelinjen.

Forandringen er nødt til å komme, før det er for sent. Sam Cooke uttrykker hvor galt det kan bli, hvor farlig en slik utvikling vil være:

Then i go to my brother
and i say, «brother, help me please.»
But he winds up knockin’ me
back down on my knees.