«Jeg Er Den Jeg Er,» sa samtlige til stede i en slags bevisstløs tilstand. Det var ingen følelser med, bare en slags slapp samling mennesker som sa dette samlet. Året var 1986, altså 30 år siden nå i år.

Kjøreturen fra Drøbak til Oslo hadde kun et formål. Vi skulle ødelegge dette New Age-møtet vi mente var oppstått av fanden sjøl. Vi var en håndfull unge mennesker i to biler, fast bestemt på å ta denne turen fra bibelskolen til en bakgate i hovedstaden. Formålet var utelukkende å punktere møtet. Når vi som åndelige Schwarzeneggers befant oss på et sted tilhørende motstanderen var vi skråsikre nok til å vite at dette var vår seier, Guds seier. Den åndelige bomba ble utløst fra bakerste benk i lokalet.

Vi var besserwissere og livredde, men vi var ikke alene. Når «Jeg Er Den Jeg Er» runget ut i lokalet satt vi der i intens bønn, men stille som mus. Lederen stoppet seansen for han forsto at det var fiender i lokalet. Han ba oss stå frem, men vi fulgte ikke oppfordringen.

I dag vet jeg at mantraet like gjerne hører hjemme i Bibelen og at et av navnene på Gud er Jahve, også oversatt til «Jeg er den jeg er». Men jeg vet også at New Age-lederen merket at vi var i lokalet uten at vi gjorde oss til kjenne. Åndelighet er så mangt, men innenfor kristendommen betyr det at man står nærmere Gud. Innenfor andre religioner omtrent det samme.

Jeg hengte meg opp i setningen etter at jeg kom over den i en avis forleden. Jeg vil påstå at helt siden den gang har dette også vært mitt mantra, til tross for at «jeg er den jeg er». Bare den jeg er.

I sangen «Burden of Freedom» synger Kris Kristofferson om friheten som en tung bør. Det handler om plikt opp mot frihetstrang, en kamp for oss alle. Det å være den man er. Sangen er direkte inspirert av den engelske mystikeren William Blake (1757-1827), han som ble kalt frihetens dikter. Men den befinner seg også som en del av soundtracket til Johnny Cash-filmen «The Gospel Road», innspilt i Israel tidlig på 70-tallet. Kris sier i forbindelse med sangen:

«Jeg kan se hvordan hele mitt liv blir som en kamp for personlig frihet – frihet til å ytre seg. Jeg har kommet meg ut av flere såkalt sikre liv som ble programmert for meg av andre, og i hvert tilfelle – når jeg gjorde det – var følelsen oppmuntrende, som et fritt fall, og litt skremmende. Alt dette dreide seg om å tillate meg sjøl å være den jeg var og skulle være, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss».

Jeg tok denne linjen til meg for lenge siden, men ikke av fri vilje. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. Angst og følelser drev meg i den retningen hele veien, uten at jeg kunne motarbeide det med noe slags fornuft. Det er først de senere årene at fornuft har fått et ord med i laget. Jeg er veldig glad for at jeg er den jeg er, for det har gitt meg mye mening i livet. Det har jeg tenkt å fortsette med. Man kan ikke bli noen annen enn den man er. Jeg tror heller ikke på at man kan forandre ens personlighet. Angst og andre omstendigheter kan man nok til en viss grad få kontroll på, om man er heldig.

Kris var 3. generasjons militærutdannet. Hans vei var forutbestemt. Bestefaren og faren var generaler, og han selv var allerede militær kaptein og karrieren videre var å bli lærer ved militærakademiet West Point samtidig som han var helikopterpilot. Når han bestemte seg for å bli låtskriver mistet han alt – og vant alt. Til syvende og sist vant han og ikke minst fikk han være den han var og er og ikke den andre mente han burde være.

Nylig fulgte hele verden hvordan artistkollega David Bowie hadde tatt regien over sin bortgang, på samme måte som han var kjent for å ha gått sin egen vei gjennom hele sin artistiske karriere.

En del gründere og noen av de rikeste i landet på penger begynte med to tomme hender og et banklån, ofte med et pantsatt hus som risiko. De satset alt og vant alt, men først og fremst det å være den de var og fremdeles er. Det begynte kanskje med en drøm og et mål.

Boka om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic heter «Jeg er Zlatan». Det er en god tittel. Han hadde ingen enkel oppvekst med fraskilte foreldre av innvandrere i Malmø. Faren var bosnier. Moren kroat. Men han satset alt på fotballen og ble en av verdens beste fotballspillere.

Jeg har aldri angret på mine valg, selv om jeg aldri har sett på dem som valg. I 2007 hadde vi et viktig budskap som hovedtema på Protestfestivalen i det faktum at «bare døde fisker følger strømmen».

Dessverre er det alt for mange mennesker som ikke tør ta egne valg, men bare følger strømmen. Muligens er det en form for angst som hindrer dem fra å bryte ut å gå egne veier, slik angst var medvirkende til det motsatte hos meg.

Edel Rundhaug skrev om angst i et dikt:

«når jeg ville ut
i livet –
har du rolig
lukket døren
foran meg –
og sagt:

«Det er best
sånn».

Det er IKKE best sånn, om det skulle være noen tvil om det.  «En får værra som en er, når’n itte vart som en sku», synger Ole Ivars. Det passer bedre.

Alt for mange levende mennesker gjør som døde fisker. Samfunnet har vært alt for medvirkende til at det har blitt sånn, fordi samfunnet består av alt for mange systemer laget av mennesker som passer innenfor et system. Man trenger ikke gå lenger enn til den statlige velferdsgiganten NAV, der man som arbeidsledig blir puttet inn i et skjema som gjelder alle. Reglene er at man skal tilpasses det «normale» arbeidslivet, selv om det «normale» arbeidslivet ikke tilpasses deg og selv om dette arbeidslivet ikke vil ha deg.

Du skal inn i ei ramme, selv om ramma ikke passer deg. Man blir syk på den måten, og NAV som skal hjelpe til får ironisk nok flere problemer å hanskes med, fordi flere havner utenfor arbeidslivet for alltid.

«Jeg Er Den Jeg Er» burde være et mantra i hele det norske samfunnet. Hvis vi får være oss sjøl har vi det bedre og klarer oss bedre. Det er en vinn-vinn-situasjon som gjelder alle og sånn vi er ment å være.

Alle er plumpet uti dette på samme måte. Det er vår plikt å stå sammen, i gode og vonde dager. Ingen av oss er like, derfor bør vi respektere hverandre slik som vi er.

I 1986 forsøkte jeg å ødelegge «Jeg Er Den Jeg Er» med å ta i bruk åndelig krigføring. Det var en annen tid, et annet liv. Tretti år senere tenker jeg at vi må sitere dette oftere for å forstå hvem vi er og hva vi ønsker. Livet er så alt for kort og går så alt for fort, om du så rekker å bli hundre år. Derfor har vi ingen tid å miste.

Men alt har ikke bare en slutt. Alt har en begynnelse og en dato.

La oss begynne der.

Det er best
sånn.

(Den gamle Loppa kirke, før den brant under 2. verdenskrig)

I gamle dager var det normalt at handelsmennene eide øya de drev virksomheten fra. Ofte bodde de der, ofte med stor respekt, men ikke alltid.

Handelsmennene i disse kystsamfunn var ofte omstridte. Hvorfor skulle man ikke bestemme over sin egen fisk? Like fullt ble de møtt med respekt, fordi de faktisk holdt disse små lokalsamfunnene i funksjon og familiens menn i arbeid. Handelsmennene ble småkonger på stedet og nesten alltid var de menn. Loppa øy i Finnmark var et slikt handelssentrum. Øya inkluderte omliggende småsamfunn og tilhørte det som nå heter Loppa kommune. Det lå helt ytterst på vestkysten, ved Lopphavet. Uttrykket «dra på Lopphavet» fra Stompa-filmene, stammer fra dette værharde området.

Engelskmenn og andre europeere var stadig innom. Loppa var et betydelig handelssenter helt tilbake fra 1500-tallet. Øya er bare på 12 kvadratkilometer, eller 8 km fra sydvest til nord og ligger 70 grader nord. Fuglefjellene med lundefugler som de mest kjente, har vært på utallige TV-bilder helt siden tidlig på 70-tallet. Fremdeles reiser naturinteresserte fra hele verden for å oppleve naturen og fuglelivet i Loppa. I «Absalon Pedersens Bergens beskrivelse» sto det om bergenserens handel med Loppa 7. desember 1570 og 15. april 1572. Loppa øy har vært bebodd fra år 120 e. kr. I tidlige tider drev de eksport av tørrfisk ned til kontinentet fra øya. Noe av ferdselen gikk videre til Alta losstasjon. Det myldret med folk. Man møttes i kirkevei, samt på kirketrappen, i vennegjenger og ble forelsket i havgapet. Blant de mest kjente var handelsmann og væreier (øyeier) Georg Peter Ulich (1822-1911). Han var godt likt, og trakk seg ut først i 1903 på grunn av høy alder. Mest kjent av alle var skipper og bergenser Jonas Tosche, som endte opp som skipsreder. Broren Abraham opprettet i sin tid et legat som Den Norske Bank lånte penger av. Etterfølgerne til Jonas skulle også få penger fra dette legatet.  Det finnes et severdig bilde av den barnløse skipsreder Abraham Tosche på Bergens kunstmuseum. (se under, lånt av Bergens kunstmuseum til boka)

Jonas Tosche var altså broren som ble væreier på Loppa. I 1790 kjøpte han Loppa. «Med på kjøpet var selve handelsstedet med 14 bygninger, mens resten av øya ble forpaktet». I tillegg eide han briggen «Nicolay» (et tomastret seilskip) som sommeren 1790 var på sin første og siste tur til Bjørnøya med selfangst. Høsten 1791 omkommer han på vei hjem fra Russland. Han hadde rukket å komme seg i land men frøs i hjel langt fra folk. Ingen hørte hva som hadde skjedd før 1. juni 1792 da de i Kjøllefjord fikk høre at Tosche ble «funnen allene liggende død i land».

Enken etter Jonas, Anne Margretha Jersin (1746-1813) overtok etter skipsrederens død. Hun ble en kjent og ansett skikkelse i området i lang tid. Ryktene har i flere generasjoner hevdet at hun var bispedatter fra Hammerfest, men dette viste seg å ikke stemme. Allerede samme året hennes mann døde fortsatte hun handelen mannen drev på Loppa. Et regnskap, undertegnet av henne den 16.10.1792, viser at hun i april samme året solgte fisk til kjøpmann Johan Kallsen i Flensburg. «Madame salig Tosches» som hun ble kalt, solgte mye i noen år etter dette. Mange skuter la til i Loppa. Hun sendte en last med lange med skipper Didrik Hess i Bergen, samtidig som storparten av varelageret spekket med klippfisk og noe råskjær ble kjøpt opp av Svensen i Talvik.

«Madame Tosche» skulle vise seg å være mandalitt. Jonas Tosche hadde giftet seg med Margrethe Jacobsdatter i Kleven i Halse kirke den 31. januar 1769. Hun ble døpt samme sted 2. pinsedag 1746, og hun ble konfirmert i den samme kirken i 1761. Foreldrene var Jacob Gjertsen Udøe (1710-1755) og Gjertrud Marcusdatter Kleven (ca. 1710-1780). Faren var los.

I Mandals byhistorie står det dette om madame Tosches far: «Det er sannsynlig at mange av de strandsitterne som hadde nettoformuer på 200 riksdaler eller mer i skattemanntall og/eller skifter, har drevet handel. Det gjelder personer som Jacob Giertsen (1755) i Kleven». Det hentydes til at de drev egen handel foruten å være los.

Men tilbake til datterens virksomhet i nord: Under den store handelskrisen mot slutten av 1790-årene var det vanskelig å få fatt i forsyninger, og det betydde at prisene gikk i været. Madame Tosche solgte handelen rundt århundreskiftet. 1. august 1799 ble det holdt auksjon over Loppa handelssted.

Madame Tosche kunne leve resten av livet på sin formue. Hun dør på Loppa 9. mars 1813 men etterlater seg 10 barn, deriblant yngstedatter Jacobine Christine Tosche (1786-1837) som jeg er etterkommer av. Man oppdager fort at verden er liten, for lite ante jeg at min far fra Finnmark hadde røtter i Mandal, i byen min egen sønn gikk på skole. Lite ante vel også min far det da han møtte min mor i Mandal før min tid.

Madame Tosches søster Anne flyttet etter til Loppa. Hun var gift men fikk ikke egne barn. Søstrene var helt sentrale i oppbyggingen av det som skulle bli et folksomt og travelt kystsamfunn utover 1800-tallet.

Jacobine ble bestemor til Ingeborg Anna Nilsdatter (1840-1917), som var en slags stammor til mange av de som bodde og arbeidet på Loppa frem til fraflyttingen begynte for fullt på 1950-tallet. Under tyskernes nedbrenning av Finnmark i 1944 ble omtrent alt av bygninger brent. Men de driftige øyboerne bygde opp igjen det meste på rekordtid. Dessverre var det ikke så lenge før mange av dem ble stående tomme.

I 1937 hadde øya blitt kjøpt opp av staten, etter å ha sikret seg prestegården mange år tidligere.

På 1970-tallet forsvant store deler av befolkningen. De som ble igjen – ofte de eldste – ble boende til sin død. I dag er det ingen helårige fastboende på Loppa øy. På stedene rundt Frakkfjorden bor det noen få.

Hovedsenteret i kommunen Øksfjord har i dag 659 innbyggere. Loppa kommune har vært plaget med størst prosentvis fraflytting i landet.

Madame Tosche fra Mandal satte spor etter seg den tiden hun fikk virke. I dag finnes det utallige etterkommere etter henne. Blant de mest kjente fra vår gren er frontfigur John Norum i 80-tallets puddelrockband Europe og søsteren Tone Norum, også kjent artist i nabolandet. Nevnes kan også kjent korist og deltaker i The Voice Håvard Gryting, den store Seppola-slekten fra Honningsvåg, Rita Karlsen som sammen med Hege Storhaug driver Human Rights Service og den første kvinnelige redningsmann på helikopter Jorunn Solstad Ellingsen.

Kilder:

Ingeborg Annas eftf. Og Samfunnet Skavnakk i Loppa  – Svein Inge Olsen
Klevefolk – Dag Hundstad Johannessen
Handelssteder i Finnmark – Nils Ytreberg