Side 48 av 117

Han skulle fylt 50 år

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

F1000001

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken. Eller: Jeg anbefaler ingen å lese Stig Sæterbakken. Begge deler kan jeg stå inne for. 4. januar ville han ha fylt 50 år, men slik gikk det ikke. 25. januar 2012 valgte han selv å avslutte livet.

I bildet over sitter han til høyre ved siden av Per Fugelli, mens Jan Erik Vold leser. Temaet er «Ondskapens sirkel, kan den brytes?». Undertittelen var: «hvorfor glemmer vi det onde så fort?»

I 2002 inviterte jeg Sæterbakken til Protestfestivalen. Bakgrunnen var essaysamlingen «Det Onde Øye» (2001). Etter selvmordet slet jeg meg gjennom romanen «Gjennom Natten» som ble hans siste roman. Han var karrieremessig på topp da han koblet ut, så det var bakenforliggende grunner til at livet ble for vanskelig. «Så mye angst til tider at det hender jeg undres om det ikke er annet jeg består av,» skrev han i boka «Umuligheten av å leve». I essaysamlingen «Det Onde Øye» skrev han om hvorfor han alltid hørte på trist musikk. Han svarte at «veken skrus gradvis ned, ordene må brenne på laveste bluss for å matche den verden som nå nesten har opphørt å eksistere».

I forbindelse med en debatt om temaet på Protestfestivalen stilte vi et interessant spørsmål. Når et menneske i en liten bil styrer mot en trailer, skyter seg eller triller et tosifret antall piller ned i halsen blir det ofte sagt at det er feigt overfor dem som sitter igjen. Men er det vi andre som er feige som ikke tar innover oss menneskets ondskap, selviskhet og ufølsomhet? Vi tramper videre, ufølsomme og harde som fjell, til det er slutt. Etter det fortsetter barna i samme spor.

Vi vegrer oss for å gå inn i det som er vondt. Må vi ikke innse at det er en lidelse å leve? Jo da, vi kan fungere i nuet og til og med lage det hele om til en fest, men vi vet at livets nedturer kommer og vi vet at slutten er uunngåelig.

Livet er meningsløst, sa en kristen mann jeg kjenner. Det er klart at når erkjennelsen også kommer fra den kanten er det til tider vanskelig å finne noe å klamre seg til. Ondskapen regjerer, frykten inntar oss og selviskheten dominerer hverdagssamfunnet også i Norge. Hvordan klarer vi egentlig å holde ut, mon tro. Kjærligheten til de rundt oss, hverdagens trygge rutiner og en mening i det vi driver med er selve kjernen til at vi fungerer.

Kjempe mot ondskapen, håp for fremtiden og hvile i fortiden er nøkkelen for mange av oss. Jeg kvier meg for å gå dypere inn i religiøse grublerier. Det fører meg bare langt ut i ingenmannsland, et sted jeg ikke ønsker å være. Jeg beundrer de som i kraft av sin egen styrke kan la være å tro på noe, men likevel fungere til å ha et meningsfullt liv. Jeg beundrer også de som tror sterkt på noe og således hviler i sin tro på at dette bare er begynnelsen på noe bedre.

Jeg lever to adskilte liv. Det gjelder nok mange av oss. Familielivet der alt er godt, trygt og varmt, og det indre usikre livet der angsten river og sliter og kulden er som denne vindfulle og kalde søndagen i januar.

Disse to liv er to forskjellige personligheter, og til dels kjenner de ikke til hverandre. Johnny Cash snakket en gang med dansk fjernsyn om «dyret i seg». Kris Kristofferson sang om at vi er vandrende selvmotsigelser, delvis løgn og delvis sannhet.

Balansen er viktig. Hvis den positive siden får overtaket er det vel og bra, men den andre siden forteller meg hele tiden at det er et dårlig sted. Jeg forsøker å flytte fokus, men da kommer han jeg kaller demonen på skulderen og visker meg i øret en historie om livsløgnen. Skjuler du sannheten bak en happy fasade lurer du bare deg selv, men også alle andre.

Lykken finnes bare av og til i små glimt, som i Hans Børlis dikt «Junikveld»:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Lykken varer ikke lenge, for når Børli avslutter diktet der de to sitter sammen på kjøkkentrammen kommer det frem det vi alle er så inderlig klar over:

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Sæterbakken valgte det harde isfjellet, det som også er sannheten, uten for mye dikkedarer. Børli evnet å se det store i det lille, men også han svært bevisst tilstanden når han avslutter et dikt med:

«Det er feigheten som holder liv i de fleste av oss».

Katja Medbøe spilte inn diktet «I forbrukersamfunnet» før hun så tragisk gjorde slutt på sitt liv.

Når det er sagt er Børli min yndlingsdikter, så han gir meg et håp, ikke minst i alt det store han ser i det lille. Der ligger kimen til håp, tror jeg. Hvis de store linjene blir for kompliserte, konsentrerer jeg meg bare om de små.

Vi trenger både Børli og Sæterbakken for å se livet, selv om begge er døde. I «Det onde øye» går Sæterbakken inn i den slovakiske lyriker Ján Ondrus verden. Der møter jeg tankene hans på en uforklarlig måte. Han ser nemlig bare det mørke.

Jeg ser på meg selv,
og det er døden,

Jeg lukker øynene,
og det er døden,

Jeg puster ut,
og det er døden,

Det har kommet til døden
mellom oss to,

Det har kommet til døden
mellom meg og meg.

(«I galletilstand)

Finner noen ganger Sæterbakken veien hjem til et levelig svar? Neppe, for da hadde vel ikke slutten blitt som den ble. Det er ikke vanskelig å forstå Sæterbakkens tunge univers. Plusser vi på ondskapen blir det universet ikke et pent syn for øyet. Jeg har tre av bøkene hans. De bærer alle preg av virkeligheten. Livet som er så uendelig kort. Det som er både langtrukkent og fryktelig kort.

Jeg vil ikke minnes han på det som skulle vært 50-årsdagen hans på en så dyster måte, så jeg famler etter et håp et sted. Det er ikke mye lystig å finne i bøkene jeg har lest, men i det ligger også en spore til mening.

Jeg la merke til han på Protestfestivalen, i vrimmelen av inviterte gjester og debattanter. Han fant utvilsomt noe hos oss som gav han håp. I mitt hode var det lyden av forandring. Det å sette ord på det som er galt, sette tausheten ut av spill. Han glødet på et vis og han ba meg om å få komme tilbake. Jeg irriterer meg over at jeg glemte det før det var for sent. Han ble selv festivalleder og forsøkte der og få ut sitt univers, men han trakk seg etter bråket rundt invitasjonen til David Irving.

Den nådeløse ærlige lever farlig i en kynisk verden. Håpet må være at han forsøkte å få til en bedre verden, til tross for at han fant det håpløst. Det koster mer enn noe penger kan betale å gå inni seg selv for å fortelle andre og først og fremst seg selv om hva dette er for noe, og ikke minst hva som er feil. De fleste av oss holder oss mer eller mindre på overflaten. Synker man lenger ned, kan man risikere å ikke komme seg opp igjen.

Cohen fant lyskimen i sprekken fra mørket. Rolf Jacobsen mente at den som har elsket lenge ikke har levd forgjeves. Den beste sjelesørgeren er presten som falt i synden.

Jeg anbefaler alle å lese Stig Sæterbakken.

Ondskap plaget han til det siste, men det trigget også til å gå dypere inn i hva ondskap er for noe. Det var kanskje dette som ble for smertefullt, at han aldri fant noe svar.

I «Det Onde Øye» skriver han i kapitlet «Litteraturen og det etiske» om nazismen som omgir oss, for ikke å si omringer oss, lar oss aldri i fred, lik en massiv markedsføringskampanje, bare med omvendt fortegn. Med hvilken begrunnelse? Fordi, sies det, at vi ikke må glemme. Fordi vi må sikre oss at dette ikke skjer igjen. Og hvilken virkning har de på oss, de allestedsnærværende bildene, arkivopptakene, skremselsscenene, som vi, lik pavlovske dyr, gjenkjenner på et sekunds varsel? Jo, de får frem det beste i oss. De gir oss et moralsk løft i en begivenhetsløs hverdag. Vi elsker å se disse bildene. Vi gleder oss over denne påminnelsen om det aller forferdeligste, i dypet av eneboligene våre, stuene våre, lenestolene våre. Vi nyter det privilegium det er, minst en gang i uken, hoderystende, å si til oss selv: Dette er ikke oss! Vi er ikke slik! Vi blir vaksinert.

Selvfølgelig blir vi ikke vaksinert. Ønsketekningen er å tro at vi er bedre enn andre, men det menneskelige ser vi på så mange områder. Jeg passerer tiggeren som sitter der med forvridde bein ved å overse det jeg ser. Vi registrerer så mye urettferdig i blant oss og tragiske skjebner rundt oss nesten daglig at vi knapt merker det.

Ja, selv de gode er gode kun i sitt eget univers. Strø litt lidelse utenfor sperregrensen, så unnskylder vi det hele med at vi ikke kan rekke over alt.

Sæterbakken så på tankegangen rundt fascismen som den mest fascistiske trussel i dag, at vi er så selvsikre i ta avstand fra fascismen at vi har gjort oss til noen lette bytter for fascismen i en hvilken som helst forkledning.

Jeg tror han var veldig bevisst at mennesket er en skrøpelig skapning.

Noen som husker Stanford Prison Eksperimentet? I 1971 foretok den amerikanske sosialpsykologen Philip Zimbardo et eksperiment der vanlige folk helt tilfeldig ble skilt ut som henholdsvis fanger og fangevoktere. Målet var å undersøke i hvilken grad situasjonelle faktorer spiller inn på menneskers adferd i grupper. Eksperimentet skulle vare i 2 uker men ble avsluttet etter 6 dager, fordi forholdet mellom fanger og fangevoktere eskalerte på en sånn måte at det var fare for liv og helse. Fangevokterne – helt vanlige mennesker – ble forvandlet til noe ugjenkjennelig, med en ond side som krøp frem når de fikk rollen som fangevoktere.

I alle sine forsøk på å finne frem til noe siterer han Strindberg fra «Ensam» (1903) i «Det Onde øye», og kanskje er de linjene det nærmeste svaret han noen gang fant:

«Detta är slutligen ensamheten: att spinna in sig i sin egen själs silke, förpuppas och vänta på metamorfosen, ty en sådan uteblir icke. Man lever under tiden på sina upplevelser, och telepatiskt lever man andras liv. Döden och uppståndelsen; en ny uppfostran till ett okänt nytt»

Kjære kvinner og landsmenn!

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

nyttårJeg er bekymret. Det er ikke noe nytt, for en halvgammel mann med kronisk dødsangst er stadig bekymret. Når Bob Dylan synger «I’m A Man of Constant Sorrow» kan det like gjerne være meg det handler om.  

Det var jul og nyttår for nøyaktig ti år siden. Vi satt på sykehuset i et isolert rom. Det var stille på sykehuset. Det var jo jul, selv om folk ikke slutter å bli syk selv om det er jul. Sønnen vår var bare halvåret men lå på sykehus med RS-virus. På grunn av astma ble han innlagt og isolert.

Julen røk, nyttårsaften røk, men vi kom hjem i 2006 med en frisk gutt, den største gaven vi kunne fått hvilken som helst jul.

Mens vi lå på sykehuset kom det en stor pakke i posten fra USA. Når man får pakke fra utlandet sitrer det av spenning for hva som er inni. Det ligner nok følelsen de fikk for hundre år siden, da de fikk pakke fra det store Amerika. Alle samlet seg rundt, mens den mest utålmodige åpnet. Den mest utålmodige er vanligvis meg.

Inni pakken lå det blant mye annet et brev og et håndlaget quiltteppe fra Hawaii med navnet til sønnen min sydd inn. Pakken var fra den amerikanske superstjernen Kris Kristofferson til en liten gutt i Kristiansand som tilfeldigvis var blitt født på samme dag. Blant alt i pakken, en fattig familie fikk et luksusmåltid med hilsen fra min 6 måneder gamle sønn.

Seks måneder tidligere hadde jeg tatt på meg min Kris Kristofferson t-skjorte da vi plutselig måtte på sykehuset. Jaggu ble han ikke født på bursdagen til mitt store musikalske idol. Han med sangene som bar meg gjennom de tunge årene. Skulle nesten tro det var planlagt.

Pakken som kom i romjulen 2005 ble et lyspunkt i en ellers ganske så sørgelig jule –og nyttårshelg.

I dag er tiåringen frisk og rask, spiller fotball og ser lyst på livet. Han fikk Dortmund-drakt til jul i år og gledet seg stort over det. Steinar Pedersen skal lage Dortmund ut av Start, så han ser lyst på det nye fotballåret som kommer.

«Gamlingen» er mer bekymret og frykter begynnelsen på en ny nedtur i vekstlandet Norge. Vi har allerede sett konturene av det i år.

Nyttårsaften er alltid spesiell, for den ene dagen er bindeleddet mellom året som var og året som kommer. Det er noe trolsk over dagen og kvelden og derfor er vi mer utagerende enn ellers. Derfor er vi mer oppstemte, drikker mer og kler oss mer elegant enn ellers i året.

Man vet ikke hva som kommer. Man vet bare det som var. I det kommer litt av den samme galskapen frem som ofte kommer til uttrykk hos de som lever i balansegangen mellom liv og død. Du ser det i kreftdiagnosene der den syke ofte blir mer hyperaktiv enn personligheten skulle tilsi. Sterke farger, endret karakter på sosiale medier, eller intenst behov for å formidle livet. Sterke følelser får utløp.

Livet er et usikkert prosjekt. Det som skjer er ofte tilfeldig, uten at det fungerer som trøst. Derfor tenker jeg ofte på fortiden. I historien finnes det noe ferdigspikret og gjennomlevd. Vi vet at vi overlevde fortiden. Det er noe trygt over det som mennesket i all sin uvitenhet trenger.

Nå er 2015 snart gjennomtygd. Det er bare å spytte ut året og putte en ny klase måneder i kjeften.

For min del har året vært godt. Utenfor min boble har det vært større utfordringer. 2 x Terror i Paris henger som mørke skygger over året, slik 22. juli gjorde det i 2011 og slik 11. september gjorde det i 2001.

Dessuten bød året på oljekrise, ekstremvær og økende ulikhet.

Vi mistet musikere som Demis Roussos, Ben E. King, Percy Sledge, James Last, Lynn Anderson, John Trudell, Nora Brockstedt og nå rett før nyttår, Tore Andersen og Lemmy.

Vi mistet Fred Anton Maier, Omar Sharif, Francis Sejersted, Henning Mankell, Sverre Tinnå, Howard Kendall, Helmut Schmidt, Turid Birkeland og nå rett før nyttår, Ståle Eskeland.

Men for de fleste av oss var året en repetisjon av årene forut.

Du kan sant nok konstatere at du er blitt et år eldre siden i fjor, men jobben er den samme på nyåret som den var i år, så sant du ikke tilhører oljebransjen.

Du trør i de samme sporene hver dag, løper i de samme løypene, tenker i de samme banene.

Tida flyr ekstremt fort på den måten.

Jula for ti år siden skilte seg ut fordi vi tilbrakte den på sykehuset. Derfor husker jeg den julen bedre enn andre juler. Forandringer husker vi, enten de er gode eller dårlige. Vi merker mindre tida som går jo eldre vi blir, fordi det skjer færre forandringer.

Snart er det vår, sommer og så høst igjen. Når vi kommer til desember 2016 er det ingen som forstår hvor tida ble av.

Da vi var unge og mye hendte gikk tida tregt, selv om man skulle tro det var motsatt.  Da vi var unge skiftet vi stil, skiftet klær oftere, skiftet musikksjanger, venner, kjærester, interesser, tenkemåte, leveregler og alt annet. Nå ja, i dag skifter vi kanskje oftere kjærester, men ellers endrer vi fint lite. Vi bytter aldri fotballag.

Tida går fortere når alt blir rutiner. Tida forsvinner helt ubemerket. Jo eldre vi blir jo mindre motivert er vi for forandringer, og dermed går tida enda fortere, til vi ender opp i jorda. Med andre ord det beste vi kan gjøre for å få mer ut av livet er å stadig finne på noe nytt.

Når vi nå tar steget over fra 2015 til 2016 kan vi konstatere at det er absolutt ingenting å feire. Ja, bortsett fra at vi ble med videre.

Det blir åpnet flere veier i året som kommer. Antakelig også flere bomstasjoner, selv om de som klipper snora vil kvitte seg med dem.

Landbruksminister Jon Georg Dale får sin egen blekke i Nationen. Klassekampen fortsetter kampen mot større ulikhet (takk og pris) og Dagen leier privatdetektiv for å finne biskoper som er motstander av kirkelig vielse av homofile.

MEN som jeg innledet med, det er all grunn til bekymring foran det nye året.

Neste år vil de som er rike være enda rikere, men flere vil nå regnes som fattige. Dette til tross for rekordlav rente.

Norge er fortsatt verdens rikeste land. Nylig ble FNs Human development Index (HDI) lagt frem med det resultatet at Norge fortsatt er verdens beste land å bo i, 12. året på rad. Noe av det som brukes som vederlag for indeksen er jevn fordeling av inntekter, inntektsvekst og likestilling.

Indeksen lyver litt. Vi er verdens beste på likestilling og det er hovedårsaken til at vi topper lista.

Denne jula brukte vi mer enn 10.000 kr hver på julegaver, noe som er mer enn i fjor. Det ble slått fast like før jul at folk hadde det trangere, men de ville ikke la det påvirke julen.

Kontrastene er blitt større. Ulikheten øker. Dagen derpå varer lenger i det nye året.

Politikere i Kristiansand har bevilget seg millionlønn, mens andre ikke vet hvordan de skal få betalt regningene neste måned. Flere kjører Tesla og Mercedes, men flere må også klare seg uten bil i det nye året.

Mange tar langhelg i New York, men det finnes de som ikke vet hvordan de skal komme seg fra Kristiansand til Mandal.

I tillegg til at Norge nå opplever rekordstor arbeidsledighet, har vi også mange asylsøkere som skal innlemmes i det norske samfunnet.

Sverige møtte veggen. Norge møter seg selv i døra.

Bygde-Norge kommer til å få en opptur i 2016, fordi mange gjør som sønnen min og bosetter seg på bygda, av frykt for alle bomringene de ikke har råd til å kjøre gjennom.

Dessuten er det billigere å bo i bygde-Norge.

Med dagens teknologi kan mange ha full jobb i Oslo fra et nettbrett på Finnskogen

Når tusenvis av svensker på jobb i Norge nå vender hjem skyldes det ikke bare den lave kursen på den norske krona. Svenskene har luktet dårlige tider lenge, slik fuglene lukter en tsunami.

Kjære landsmenn! Det er mange grunner til å tenke nytt i det nye året.

Vi har verdens dyreste land å bo i, men lønna synker og arbeidsledigheten stiger. I år passerte den 3 prosent, noe som betyr 80.000 ledige.

Spørsmålet er hvordan vi skal få sagt ifra. Kåre Willoch forsøkte, men den kloke mannen nærmer seg 90 år. Erna lytter ikke lenger på sin gamle sjef. Det er bare i indianerland at de eldste er de klokeste.

Media styrer landet, men de som har fått spotlighten på seg har kjørt seg fast i sitt tema.

Hege Storhaug er en av dem. Hun har advart mot muslimer og har blitt rik på boka om Islam som den 11. landeplage. Men det er først og fremst økende ulikhet og økonomisk kollaps som truer oss i det nye året, til tross for rekordlav rente. Det kollapset Hege Storhaug nå er fristilt fra fordi hun har skrevet bok om muslimer.

I 2016 får Hege Storhaug flere utmerkelser, og med dem får hun enda færre økonomiske bekymringer.

Fjordmann kan bli bedre likt i 2016, for det som er mislikt blir stadig bedre likt i det nye året. Politisk korrekte Per Fugelli har erkjent at vi må begrense flyktningestrømmen, og har gitt det han kaller «forsiktig ros» til Fremskrittspartiet. Per Fugelli har blitt så godt likt at han tjener bedre som pensjonist enn da han var professor i sosialmedisin.

Ja selv Vebjørn Selbekk har kjørt seg så fast i sitt tema at det er vanskelig å komme seg ut derfra. Når man har fått en rolle kreves det at man bærer rollen. Særlig når man blir rik og berømt. Opprinnelig er han redaktør i den kristne avisa Dagen.

Knut Arild Hareide har gått seg bort I asylsøkere mens bibeltro kristne gråter over avkristningen.

Årets nyord er godhetstyranni. Tidligere landbruksminister Sylvi Listhaug fant på ordet. Hun hevdet alle som tar til ordet for streng innvandringspolitikk blir fremstilt som «fæle mennesker». Nå er hun blitt innvandringsminister. Listhaug mente Jesus «ser» behovet for streng innvandringspolitikk. Gud er igjen blitt med i norsk politikk. Biskop emeritus Gunnar Stålsett sier i en tale før jul at «i en tid da forakt for nestekjærlighet og godhet gir politisk gevinst og forfremmelser, er Bibelen brennaktuell». Han stempler med det alle som er uenig med han for egoister.

Stålsett har forhåpentligvis meninger om fattigdommen i Norge. Skal vi tolke det han sa i talen sin om godhetstyranniet trenger vi godhetsåret 2016.

Norge i 2016 ser mørkere ut enn på mange år. La oss gå de kommende utfordringer nærmere i sømmene for å ikke bli overrumplet.

Først og fremst dette:

Større arbeidsledighet. Mer ulikhet. Mer fattigdom. Religionsnøytralitet og mer Nietzsche, Gud er død men fanden lever, færre meninger, mer selviskhet. Dyrere mat. Dyrt å bo, men dyrere å flytte. Når arbeidsledigheten blir stor synker verdien på boligen.

Økende ulikhet er en større trussel mot Norge enn terror og naturkatastrofer. I Finland har avisen Helsingin Sanomat deltatt i et omfattende forskningsprosjekt for å avdekke ulikheten i landet.

Først og fremst ønsket de å finne ut hvorfor de rikeste og de som har minst oppfatter fattigdom så totalt forskjellig. Mer enn titusen deltok i prosjektet, et uvanlig høyt tall. Blant disse tok man ut de 125 rikeste og de 125 med lavest inntekt for å spørre mer utdypende om temaet. De fleste som deltok var enig i at fattigdom ikke er ensbetydende med å sulte. Det holder med at man ikke har råd til bil, sigaretter og whisky. (Whisky? Finnene fornekter seg ikke).

Fattigdom er å ikke kunne delta i sosiale sammenhenger på grunn av økonomien. Noe av det mest interessante med undersøkelsen var de forskjellige gruppenes oppfatning av fattige. Rikingene mente de fattige aldri ville komme seg ut av fattigdommen fordi de manglet vilje, mens de fattige beskrev situasjonen med at de manglet penger til primære behov for å kunne ta del i resten av samfunnet. Det kunne være alt fra kursavgifter til nødvendige medisiner. Mye av energien forsvant i en kamp for å leve fra dag til dag, noe som påvirket sinnstilstanden.

Professor Juho Saari som ledet prosjektet koblet problemene opp mot politikk. Politikerne tilhører den øvre middelklasse og her ligger «bomben begravet», mente han. Han hevder de som tar de politiske beslutninger må få en oppfatning av hvordan de fattige faktisk lever. Han var kritisk til politikernes kunnskaper om de fattiges kår. Dessuten hadde flere av de rikeste en negativ, formyndende og foraktfull innstilling til fattige mennesker. Dette gjaldt en fjerdedel av de rike.

Prosjektet i Finland samstemmer godt med det Kåre Willoch sa til Protestfestivalen i en mail tidligere i år, da han i forbindelse med at flere barnefamilier er blitt fattige hentydet at de folkevalgte selv ikke evner å sette seg inn i de fattiges situasjon, fordi de ikke er i samme situasjon.

Vi er på full fart tilbake til 80-tallet. Det var en tid da det meste gikk galt for de fleste. Jeg fikk ikke solgt leiligheten som banken til slutt overtok, men heller ikke de fikk solgt den. Alle endte opp tapere.

Det var i den tida de unge uten jobb gikk rundt med stresskoffert, i en slags ukuelig optimisme. Vi husker hvordan det var, fastgrodd med gjeld oppover ørene, men så gav vi blaffen likevel.

Vi husker oljekrisa i 73, da Kongen tok trikken. Vi husker dårlige tider, om vi vil.

Demokratiet er en illusjon for de som ikke er del av det. Alt henger sammen med alt. De som er avhengig av vekst vil bli mer desperate i året som kommer. Desperasjon fører ofte til selvsentrering.

Protestfestivalen skal fortsette å sette viktige tema på dagsorden. I 2016 setter vi ord på tilstanden i året som kommer. Vi får håpe at vi får fortsette, for det trengs.

Nyttårsaften blåser jeg sigarrøyken ut i den kalde lufta. Musikkvideoen «Happy New Year» med ABBA er obligatorisk den kvelden. Sangen har en vemodig og alvorlig tekst. Ikke mer champagne. Fyrverkeriet er fyrt opp. Her er vi, du og jeg, og vi føler oss trist og lei. Festen er slutt og morgenen kan virke grå, så annerledes enn da den var blå. Det er da vi må ønske hverandre Godt Nytt År.

Det er nå vi trenger det.

Vi må leve i nuet. Vi må ta vare på hverandre. Vi må dele på godene og tenke at vi alle er plumpet ut i dette livet på samme måte og forlater det motvillig. Når Titanic sank danset de inn i døden, til tonene av «Nærmere Gud til deg». Det var ikke annet å gjøre.

Vi fikk en annerledes nyttårsaften for ti år siden, men den endte godt.

Vi tok våre forhåndsregler fordi vi var glad i gutten vår. Han kom hjem. Vi var overlykkelige.

Hvis vi erkjenner hva som kan gå galt kan vi forberede oss så det går godt. Det er den store utfordringen i 2016.

Susanna Ginman er kommentator i den største finlandssvenske avisen Hufvudstadsbladet. Hun skrev i forbindelse med forskningsprosjektet rett før nyttår at Finlands problem er at regjeringspartiene ser på velferden som Finlands problem. Politikerne mener at velferden gjør mennesker late. «Finland arbeider ikke mot økende ulikhet, uansett hvor mye de vil det,» skriver hun.

Det kreves både politisk vilje og riktige beslutninger for å motvirke fattigdom.

Jeg har en følelse av at den norske regjeringen har et enda dypere hakk i den plata enn den finske regjeringen.

Det kan være nyttig å lytte til min venn Kris Kristofferson:

«And the meaning doesn’t matter
Nor det way you play the game
To the winner or the loser
Who’s to bless and who’s to blame»

Godt Nytt År, så lenge det varer!

RETRO-perler for 2016 – en musikalsk vareopptelling

Svein Inge Olsen Legg igjen en kommentar

radio1«Musik skall byggas utav glädje» sang Lill Lindfors i 1978. Musikk skaper glede, men også trøst, engasjement og fungerer som befriende inspirasjon. «Eg jobbar ikkje i trivselsbransjen,» sa Paal-Helge Haugen da jeg på 90-tallet konfronterte han med at poesi har fått folk ut av psykiatriske sykehus. Like fullt er det sånn at mørket kan føre til lys. Sanger har samme kraft som poesi, og mange av sangene er skapt av poesi. Tenk hvilken kraft det var da tusenvis gikk bak fanene til Martin Luther King og sang Pete Seegers udødelige klassiker «We Shall Overcome». Eller når Erik Bye satt i Dagsrevyens studio 11. september 2001 for å fremføre «Vår Herres Klinkekule». Når ord blir fattige, blir musikken spesielt viktig. Musikk hadde også stor betydning 22. juli 2011. Men mest av alt omfavner musikk kjærlighetens dypeste og mer allsidige sider, foruten de tonesatte naive «I love you-sangene». Vi kan føle ensomheten i Hank Williams tragiske sanger eller i Stonewall Jacksons 1970-album «The Lonesome In Me». Eller den overlykkelige som dedikerer hele sjela til sin elskede, slik som i Bob Dylans «Make You Feel My Love». Den har i år fått to sterke nordiske versjoner i Ebba Forsberg / Mikael Wiehes «För Att Jag Älskar Dej», og ikke minst Ingebjørg Bratlands «Fordi Eg Elskar Deg». Min lidenskap for musikk startet allerede tidlig på 70-tallet med den britiske gruppen Status Quo, et band som kjører full rulle fremdeles.

Det som var vanlig når et år var over var å ha vareopptelling. Min første og eneste «vanlige» jobb var i en periode mellom 1981 og 1988. Vi tuslet rundt på jernvarelageret til Ole Moe AS og solgte alt fra spiker til gressklippere. Hvert år på denne tiden var det vareopptelling. Alt skulle telles.

Nå har jeg laget en musikalsk vareopptelling, hvor jeg har børstet støvet av 24 RETRO-perler hentet fram fra mitt eget lager. Pr. i dag finnes alle på min elskede mp3-spiller, nå oppe i mer enn 1200 eksklusive sanger, samlet sammen gjennom en årrekke. Den er min redningsplanke, enten jeg løper, trenger medisin mot flyskrekk eller sitter ii tannlegestolen. I tillegg eier jeg fortsatt alle CD-skivene jeg har systematisert i reoler.

På nerdete vis har jeg funnet frem 24 perler, like mange som det er luker å åpne på adventskalenderen. Omhyggelig utvalgt, penslet ut forsiktig, slik konservatorene penslet frem fortidens skjeletter under torvet på sensommeren. Jeg startet med cirka 60 av de cirka 1200, men endte med disse 24.

Når man ikke får med alt man ønsker får man klippe inn det viktigste i innledningen. Det viktigste i musikkåret 2015 var nok at jeg oppdaget musikken og tekstene til Lars Winnerbäck, på samme måte som jeg for noen år siden oppdaget en annen svenske, Stefan Sundström. Nå som Winnerbäck har funnet seg jente fra Vågsbygd, kan vi kanskje håpe på en konsert i det nye året. Gjerne på Protestfestivalen. Albumet «Vatten Under Broarna» (2004) kunne vært på lista, men tar den i stedet med i innledningen fordi hele albumet er verdt å høre på. Det var «Om Du Lämnade Mej nu» som førte meg til Winnerbäck, duetten med Miss Li der han synger så tårene hennes renner. Den er for ny til å bli med på RETRO-lista.

«Musik skall byggas utav glädje» sang Lindfors. Men også i sorg, av tvil eller i kjærlighet.  Musikk er terapi, slik det var for meg da jeg fant Kris Kristofferson midt i det musikalsk svarte 80-tallet. Den gang var countrymusikken noe ingen hørte på. Jeg fikk inntrykk av at det bare var Dylan som satt og lyttet til Kristofferson.

Det ble mange mil gjennom Sverige i året som snart er over, med mye svensk musikk og med ABBA-museet i Stockholm som høydepunkt. Det var en åpenbaring for oss som vokste opp med ABBA som tidenes beste band og Agnetha på toppen av «Skreppetoppen» jeg lagde meg på slutten av 70-tallet, inspirert av bladet Det Nye. Hun måtte bare se seg slått av Olivia Newton John. La meg også nevne Ingamay Hörnberg med albumet «Dag Till Ro», et album jeg var så heldig å ha en finger med i, da det ble utgitt i 2005. Historien rundt mitt forhold til musikken til Ingamay går enda lenger tilbake. Og så nevner jeg den sangen jeg nok har spilt aller mest i året som har gått. Den er for ny til å havne på RETRO-lista, siden albumet «Istället for Tystnad» kom ut i 2011. 66-årige Rolf Wikström er en svensk blueslegende. «Jag är Glad» har alt en sang trenger for å gjøre en glad, og ikke minst for å gjøre deg tydelig klar på at du skal være glad bare du er i live.

Til sist før vi røper lista: Er du veldig happy ved utgangen av 2015 skal du sette på Etta James med «At Last». Sangen ble opprinnelig skrevet under 2. verdenskrig, men ble først kjent da Etta gjorde sin versjon i 1960.

Så til sakens kjerne: 24 sanger for året som kommer. 24 timer i døgnet. 24 dager i advent. 24 sanger til glede, til sorg, til inspirasjon eller for å fremkalle litt fandenivoldskhet. De trengs, alle. Og siden det er RETRO har jeg valgt å kun ta med sanger som er minst ti år gamle (utgitt 2005 eller tidligere), med bare ett eneste hederlig unntak.

Vel bekomme!

 mcmurtry

  1. James McMurtry – We Can’t Make It Here (2005)

I 1970 dro dansken Jacob Holdt på haiketur gjennom USA med et kamera som fast følge. I 1976 var han tilbake i Danmark. Resultatet av reisen ble fotobokverket «American Pictures», som først og fremst viste baksidens Amerika. Holdt lever fortsatt av å holde foredrag og reise rundt for å fortelle om «American Pictures». Forfatteren Larry McMurtry fikk den høyt aktede Pulitzer-prisen for western-novellen «Lonesome Dove». Mange har sett filmserien. Dette var en annen vanskelig tid i Amerikas historie. Sønnen James McMurtry valgte musikken. Han har allerede blitt en anerkjent Americana-artist og låtskriver. 53-årigens ferske album «Complicated Game» (2015) er kåret til årets beste utgivelse av den svenske musikkbloggen Rootsy. Musikken har for lengst blitt levebrødet for McMurtry junior. Låta «We Can’t Make it Here» fra albumet «Childish Things» (2005) er et vel så mektig verk, suggerende og ærlig om alt som er galt med fødelandet, født som han er i tjukkeste Texas. Verden blir et stadig mer vanskelig sted å leve. Med oljekrise, økende ulikhet,høyere priser og lavere lønninger ser ikke fremtiden så lystig ut i Norge heller.

2. Bruce Cockburn – Tried And Tested (2003)

Noe mindre kjent er Bruce Cockburn, men musikalsk befinner han seg i samme landskap som McMurtry. Albumet «You’ve Never Seen Everything» inneholder bl.a. «Postcard From Cambodia» og den jeg har valgt ut, spor 1 på albumet. Sangen følger opp om livets realiteter, alt forsøkt og testet ut. Har man egentlig noe valg? Duller du deg inn i denne før natta får du mange tanker i hodet. Konklusjonen etter alle forsøkene: Han er her ennå. Canadiske Cockburn er passert 70 år. I fjor lanserte han memoarene sine «Rumours Of Glory: A Memoir». Han regnes som en politisk singer-songwriter. I utgangspunktet var han agnostiker som endte opp som kristen. Verdt å teste ut.

3. Sam Cooke – A Change Is Gonna Come (1964)

Året jeg ble født, 1963, var et dramatisk år. Raseskillet raste i USA, og Martin Luther King holdt sin berømte tale «I Have A Dream». President John F. Kennedy ble skutt og drept. Året etter var knapt bedre, da Sam Cooke gav ut sin egen sang med håp i lufta. Det var håp om bedre tider. Men dessverre, 11. desember 1964 ble Cooke skutt på et hotellrom, visstnok i det som var selvforsvar. Den kvinnelige eieren av hotellet mente Cooke hadde angrepet henne. Sangen ble sentral for borgerrettsbevegelsen i USA på 60-tallet, som en protestsang. Den er kåret til en av tidenes beste sanger, skrevet av artisten sjøl. Cooke var sønn av en pastor i Clarksdale, Mississippi, en by jeg var så heldig å besøke i 1999.

4. Kris Kristofferson – Little Girl Lost (1972)

Få artister har et så sterkt samfunnsengasjement som Kristofferson. Flere av albumene bærer preg av kompromissløs samfunnskritikk. Dette er en annen side av låtskriveren som for lengst er innskrevet i Songwriters Hall of Fame. Tittelen henspeiler utvilsomt på William Blakes dikt «The Little Girl Lost» fra 1794. Ikke uten grunn. Kristofferson tok doktorgrad på Blake i sine unge år og siterer Blake jevnlig i intervjuer. Mange av låtene er inspirert av Blakes tenkemåte. Denne handler om menneskets iboende syndige vesen – og om begjær, «Walking contradiction- partly truth and partly fiction» sier Robert DeNiro til Cybille Shepard i filmen Taxi Driver. Han har nettopp gitt henne et Kristofferson-album. Linjen er fra «The Pilgrim». Her viser han menneskets motsetninger. Se hun går alene gjennom verden. Hun er ikke ute etter en elsker, men et sted hun kan kalle Hjem. Hun er ikke trofast mot noen, heller ikke mot seg sjøl. 16 smilende fremmede er alle ute etter kroppen hennes, med sine svarte fantasier. Hun mater ditt sultne ego til du tror du er litt av en kar. Det er djevelen som eier henne, men hvis du tar henne, vær snill mot henne. Jeg elsket henne.

5. Porter Wagoner – Cold Hard Facts Of Life (1967)

Huff, dette blir verre enn verst. Men Porter Wagoners sørgelige stemme får det til å bli en låt du gjerne hører om igjen og om igjen. Tenk deg du har en kjæreste du elsker. Du kommer tidligere hjem enn ventet og vil overraske henne. Parkerer bilen utenfor butikken for å kjøpe med vin og blomster. Det er først når du overhører en samtale med mye latter du forstår at hun er utro. Det er først da du forstår de kalde harde fakta i livet. Hvordan det ender? Ikke godt, for å si det sånn. Men sangen er lærerik. Det å bli elsket er større enn å elske. Sangen er tittelsporet på et album gitt ut i 1967. Porter Wagoner ble kalt Mr. Grand Ole Opry og ble for oss nordmenn mer kjent for sitt mangeårige samarbeid med Dolly Parton. I USA derimot, var han en musikalsk legende. Han døde av lungekreft som 80-åring i 2007.

6. Leonard Cohen – Anthem (1992)

Den beste låtskriveren i verden, ifølge Kris Kristofferson. Det var to sanger å velge mellom for min del. «The Tower Of Song» er fantastisk, men det ble denne. Den stadig siterte linjen «there’s a crack in everything. That’s how the lights get in» er fra «Anthem». Fuglene ber deg begynne på nytt. Ikke dvel med fortiden eller tenk på hvordan det kan bli. Den hellige due vil bli fanget og solgt igjen, kjøpt og solgt og kjøpt på ny. Duen er aldri fri. Ingenting er perfekt. Lev livet. Det er alltid et håp der ute, alltid en lysning et sted. Cohen var den eneste som «sjarmerte beistene» ifølge Kristofferson, da han kom ut kl. 4 om morgenen på tidenes best besøkte rockefestival Isle Of Wight i 1970. De brant lastebiler på det tidspunktet. Cohen sjarmerer alltid. Alltid. Selv i en alder av 82. Hans siste album er et av de beste.

7. Boom Town Rats – I Don’t Like Mondays (1979)

Bob Geldof er mannen bak Live Aid og Band Aid. «Do They Know It’s Christmas» er alltid på spillelistene rundt juletider, men jeg har ikke julesanger med på lista. Engasjementet til Sir Bob har vi hørt om, men fikk erfare det i den timelange talen han holdt da han mottok Erik Byes minnepris på Protestfestivalen i september. Han vil verdens fattigdom til livs. Det er hans mål. Bandet The Boomtown Rats stiftet han i Dublin i 1975. Følger man med på teksten forstår man at han var samfunnsengasjert allerede som ung. I 1979 kom sangen om ei jente som ikke likte mandager, en tekst med tragisk innhold. Sangen handler om den 16 år gamle Brenda Ann Spencer som 29, januar 1979 skjøt lærere og elever på en skole i USA. Hun brukte et gevær hun fikk av faren i julegave julen 1978. Da politi og FBI spurte hvorfor hun gjorde det svarte hun følelsesløst «Jeg gjorde det for moro skyld. Jeg liker ikke mandager». Vi lever i en turbulent tid. Vi tåler å høre mer av denne for å bry oss.

8. The Stranglers – No More Heroes (1977)

Det ble sagt da Erik Bye døde, at han var den siste Helten. «Hvem skal vi lytte til nå?» sa forfatteren Levi Henriksen. I de senere årene har det blitt skrevet flere ganger at vi har mistet både helter og originaler i den senere tid. Hvor blir de av, er samfunnet blitt for striglet? Men allerede i 1977, da The Stranglers spilte inn denne punklåten funderte de på hvor alle helter var blitt av. I denne sangen nevnes Leo Trotsky, William Shakespeare med flere. Men låta eier seg sjøl. Det er en fengende låt, en jeg aldri har gått lei av å høre. Låt nr. 8 i «julekalenderen» blir denne.

9. Status Quo – Gerdundula (1971)

Vietnamkrigen holder på for fullt. Apollo 14 er sendt til månen. General Idi Amin tar over Uganda etter et statskupp, mens Per Borten styrer Norge frem til våren. Trygve Bratteli overtar. Siden vi befinner oss i julestemning; 1971 var også året da Sølvguttene vinner korkonkurransen BBC: Let the People’s Sing. Musikalsk blir begge de to neste låtene på lista utgitt dette året. Begge var blant mine aller første musikalske favoritter. Status Quo holder det gående ennå, etter å ha eksistert siden 1962. «Gerdundula» er en artig låt med den tidlige «Quo-sounden» som de tidligere medlemmene Alan Lancaster og John Coghlan var med på å tilføre bandet. Albumet «Dog Of Two Head» ble utgitt med både denne og den sju minutter lange «Umleitung» på. Når jeg sto i kjelleren til Henrik og spilte luftgitar til «Mean Girl» var den også hentet fra dette albumet. Jeg velger meg denne.

10. Elvis Presley – Funny How Times Slips Away (1971)

Kongen må med på lista. Jeg kunne selvsagt valgt den som ble min inngang til Elvis, nemlig den siste hiten hans «Moody Blue» (1977). Men tidsmessig ved årets slutt faller det lett å velge en annen favoritt skrevet av Willie Nelson. Denne handler naturlig nok om tida som går, om hvor lett det er å glemme. I sangen møtes to tidligere kjærester. Hun har funnet seg en ny, noe han finner en smule underlig, siden de nettopp elsket hverandre. Og så har han hørt at hun sier de samme tingene til han nye som hun sa til han tidligere. Joda, tidene endrer seg. Kanskje reflekterer du over det samme ved inngangen til 2016. Elvis gjør denne mesterlig. Han er jo Kongen, selv om han forlot oss i 1977. Konger dør ikke, ikke helt.

11. Melanie – They Can Find You In Your Dreams (2004)

Ikke alle vet at Melanie Safka var blant artistene på den legendariske Woodstock-festivalen i 1969. Melanie har en egen følsomhet i stemmen som skiller henne fra mange av dagens pop-artister. Den litt skjelvende stemmen synger ennå, slik den har gjort siden 1967. «Lay Down (Candles In the Rain)» ble skrevet etter hennes opptreden på Woodstock, men flere av sangene er kjente. Ikke minst hennes versjon av «Ruby Tuesday» og «What Have They Done To My Song, Ma». Den jeg falt for er temmelig ny, utgitt i 2004. Tittelen sier mye om hva den handler om. Det er farlig å bli kjær, for selv etter at det er slutt kan de finne tilbake i drømmene. Få vet at jeg var veldig nær å få Melanie til Protestfestivalen for noen år siden, men så døde hennes mann og manager plutselig.

12. Donna Fargo – You Were Always There (1973)

Jeg måtte ha med denne «grinelåta», for jula er en tid for minner. «You Were Always There» handler for meg om faren min. For deg kanskje om din. Du var alltid der og plukket meg opp når jeg falt. Du var alltid der, men nå vet jeg at jeg gjerne skulle kjent deg bedre. Du satt på sengekanten og ba fadervår med meg. Du sang for meg til jeg sovnet. Du var der alltid og passet på meg. Jeg angrer sånn på at jeg ikke tok meg tid til å bli bedre kjent med deg. Jeg angrer sånn på at jeg aldri tok meg tid til å spørre deg om dine drømmer, om det å ha det vondt og om ensomhet. Hvis du hadde et ønske, en drøm, hva ville det vært, om du kunne få leve om igjen. Jeg kan ikke tenke meg en viktigere sang å ta med seg inn i et nytt år. Tid for gode minner, nostalgi og ikke minst verdier.

13. Gordon Lightfoot – Rainy Day People (1975)

Altfor undervurdert, men canadiske Gordon Lightfoot er en av tidenes låtskrivere. Det sier jeg uten å blunke. Da er det helt ålreit at han selv har Kris Kristofferson som sin fremste inspirasjon. Jeg er imidlertid ikke alene om å mene det jeg mener. Robbie Robertson fra The Band kaller 77-åringen for «a national treasure». Bob Dylan har han også blant sine favoritter. Neste sang på lista er nettopp med Lightfoot, hentet fra hans 1975-album «Cold On The Shoulder». Mange av oss er en del av «Rainy Day People». Lightfoot kjennetegner dem med at de vet når det er på tide å ringe, med at de venter til de har hørt alt før de snakker, med at de ikke lyver når de forteller deg at de har vært like langt nede som deg. De gjør ikke noe av om du feller en tåre eller to. Melodien passer til teksten, det er noe av genialiteten til Lightfoot. Helstøpt, eller som Åge Aleksandersen ville sagt, «hel ved».

14. Åge Aleksandersen – Va Det Du Jesus (1984)

Apropos Åge. Jeg har alltid vært glad i sangene hans, helt siden jeg var på konsert med Åge og Sambandet på en fotballbane utenfor Hellvik på Jæren omtrent på den tida «Levva Livet» kom ut. I buskene lå nye kjærester og elsket, og Gud vet hvor mange barn født, Åge har vært soundtracket til. Denne sangen har jeg vært spesielt glad i fordi den handler om å bry seg.  Slik tolker jeg den. Tittelen på sangen er en fortelling om mennesker som ikke klarer å følge i fotsporene til Jesus, uansett hvor mye vi forsøker. «Va det du Jesus. Va det dæ vi mista igjen. Å, va det sjansen til livet vi lemlesta no igjen». Det var så riktig at nettopp Åge fikk den første minneprisen etter Erik Bye. Han er den fremfor noen som har overtatt Høvdingens posisjon. Han fortsetter å synge og mene med sin ærlige fremtoning, sin ydmykhet og sin evne til å bry seg. Er det rart vi blir glad i han.

15. David Bowie – Golden Years (1975)

Sangen var med på «Station to Station» og har mye 70-talls-klang i seg. Fengende låt, plystring og de gylne åra sammen med henne. Tittelen passer fint inn når en skal gjøre opp en slags status. Hvilket år var ditt gylne år? Jeg vil si 1975 var et av mine. Livet var en lek og det var evig. Vi hadde knapt hørt om døden. Fotball og musikk, alvor i leken, mens i dag er det mer forsøk på lek i alvoret. Bowie har vært som en musikalsk kameleon helt fra sin androgyne periode rundt Ziggy Stardust til i dag og i det albumet som traff meg best, på begynnelsen av jappetida. Men «Let’s Dance» er noe helt annet enn albumet denne er hentet fra. Men jeg digger både den og «Ashes To Ashes» som får meg til å tenke på at vi alle er støv.

16. Bob Dylan – Make You Feel My Love (1997)

«Time Out Of Mind» er av mange regnet som et av Dylans aller beste album. Det sier ikke så lite, for katalogen er uendelig lang. Personlig er «Not Dark Yet» den største, men denne passer best i tida med nyforelsket glød i moden alder. Dessuten er vi blitt påminnet om den først ved Mikael Wiehe og Ebba Forsberg og så med Ingebjørg Bratland. Sangen ble faktisk først spilt inn av Billy Joel, til Dylan selv tok den med på sitt album. Når regnet slår imot deg der du går, og når du ikke vet din arme råd, da vil jeg holde deg i tusen år, fordi jeg elsker deg. Vi trenger noe lyst og oppbyggelig, noe håp på vei inn i et nytt år. Vi må ha det. Livet er for vanskelig, for uforutsigbart, der bare kjærligheten er lett på foten og sterk som en bjørn.

17. ACDC – Thunderstruck (1990)

Pumper du jern eller løper, ja da er denne akkurat det adrenalinkicket du trenger. Jeg kunne gjerne plusset på Jerusalems «Krigsman» (1980), men får bare med en av dem. Utgitt på albumet «The Razor’s Edge» (1990) og kanskje det beste sporet dette seige hardrockbandet fra Australia har gitt ut noensinne. Det til tross for en hektisk periode sent på 70-tallet, da jeg hørte mest på dem, midt imellom ABBA og Roger Whittaker. Bandet og spesielt Angus Young klarte å få meg påtent, det gnistret fra dem, selv om jeg ikke akkurat var noen stor fan av hardrock. At sangen er et adrenalinkick bekreftes ved at fotballaget Atlético Madrid alltid synger den på bussen på vei til kamp. Engelsk Premier League-klubb Swansea bruker den også som motivasjon. Og altså jeg.

18. Anna Lena Løfgren – Lyckliga Gatan (1968)

Himmelvid sprang fra ACDC til Anna Lena Löfgren, men nå snakker vi minner om den tida vi virkelig befant oss i «lyckliga gatan» tilbake på 70-tallet. Nyttår er tid for se seg tilbake, like mye som å se fremover. Minnene kommer så ofte til meg. Nå er alt borte, jeg fatter det ei. Hun synger om det som er borte, det som er jevnet med jorden, om sangen som ikke er mer, om vennene som er borte som i Lars Saabye Christensens dikt «Gutta». Melodien flyter så lett av sted, slik vi fløy lett av sted som unge gutter. Anna-Lena (1944-2010) fikk en megahit med denne som opprinnelig var en italiensk sang. Den toppet svensktoppen i 14 dager i 1967 og året etter toppet den VG-lista i Norge. Det var samme året jeg flyttet til min «lyckliga gatan». Langt inn i 70-tallet var sangen populær.

19. John Trudell – All There Is To It (1994)

På 35-årsdagen for John Lennons dødsdag 8. desember kom meldingen om at John Trudell har forlatt verden. Kreften tok den 69-årige poeten, musikeren og politiske aktivisten. Han var talsperson for indianerorganisasjonen United Indians, som tok over Alcatraz i 1969. Han ble kalt «a dangerous poet» fordi han stadig kritiserte USAs behandling av indianerne. Det fortsatte han med hele sitt liv, og han hadde og grunn. I 1979 ble kona, svigermora og hans 3 barn brent inne i en brann han hele tiden har hevdet var påsatt. Det skjedde mindre enn 12 timer etter at han hadde satt fyr på det amerikanske flagget. Filmen «Trudell» (2005) oppsummerer et liv Trudells gode venn Kris Kristofferson mener er en av vår tids store Helter. Jeg glemmer aldri øyeblikket da vi på vei fra Oslo til Kristiansand i 2004 hadde Kristofferson og kona i baksetet. Jeg puttet «Falne Engler – Kris Kristofferson på Norsk» i spilleren. Kris elsket den plata. Når Johnny Lobo kom på, hører jeg låtskriveren kore fra baksetet. Det var et magisk øyeblikk. «Johnny Lobo» handler om John Trudell.  «All There Is To It» er musikalsk poesi med Allen Ginsberg-sting fra Trudells mest suksessfulle album «Johnny Damas And Me»

20. Peter Gabriel & Kate Bush – Don’t Give Up (1986)

Jeg valgte denne, men kunne også valgt Billy Joe Shavers «Try And Try Again». Det er en mektig låt om å holde ut, ikke gi opp. Det handler alltid om å være sterkest, vil kjempe, vil vinne kampene. Men hva når alle drømmene er borte, når tapet er et faktum. Ingen vil ha en taper. Det er da stemmen kommer fra mørket. Ikke gi opp! Du har venner. Du kan klare det. Jeg vet du klarer det. Når alt ser som svartest ut er det viktig at man ikke er alene. Jeg tror aldri vi blir mett av denne. Peter Gabriel og Kate Bush utfyller hverandre så godt her i denne sangen fra året 1986, det året som hadde sine mørke sider. Olof Palme ble tatt av dage, Tsjernobyl-ulykken har etterlatt seg ofre helt frem til i dag. Her i Norge husker vi at 14 omkom da Caledonien brant. Men sangen er evig aktuell.

21. Pink Floyd – Another Brick In The Wall Prt. II

Pink Floyds «The Wall» kom ut like før inngangen til 80-åra. Jeg husker vi satt på internatet på Drottningborg når min romkamerat med det anlegget guffet opp lyden. Helikopterduren i sporet etterpå så høyt at man trodde det var landet på taket, teksten der det lærerne blir formant om å la oss være i fred. Vi trenger ingen utdanning. Tidene har forandret seg, det er ikke lett å få jobb uten utdanning i dag. Jeg gjorde imidlertid som Pink Floyd sa, hoppet av skolen etter et år fordi jeg fikk jobb. Aldri mer skole igjen. Geniene i Pink Floyd visste hvordan lage den perfekte sang. Det var versjonene I, II og III, men det var toeren vi hørte på, selv om den ble forbudt i noen land. Roger Waters skrev sangen. I 1980 ble den brukt som protestsang for elever i Sør-Afrika. Det var samme året den traff meg.

22. Dory Previn – Lady With The Braid (1971)

Jeg ble hekta på Dory Previn første gang jeg hørte henne på plate. Disse sangene, skapt i en så skjør og følsom tilstand og delt med oss alle. Inspirasjonen hentet hun først og fremst fra samlivet og senere bruddet med stjernedirigenten André Previn. Tekstene går i retning det vi kan kalle psykologi, religion og sex, men først og fremst denne utømmelige tanken som dreier seg om kjærlighet – på godt og vondt. Hvis Joni Mitchells «Blue» var å «dele for mye», så kan det i høyeste grad sies om albumene Dory gav ut mellom 1970 og 1976. Følelsene fikk hun nok etter en turbulent barndom med en far med et svingende humør etter at han ble gasset under 1. verdenskrig. Albumet fra 1971 er det albumet jeg har spilt mest, med kutt som «Angels And Devils The Folowing Day» og «Stone For Bessie Smith». Kjærligheten og begjæret får mest utløp i «Ya Da La Scala» og den jeg har valgt, «Lady With The Braid». På en forsiktig, men avslørende måte forteller hun hvor avhengig hun er av han. «Isn’t going home a lonely ride?». Har du først hørt denne, vil du høre flere. Fin start på året. Dory ble en gammel dame på 86, gikk bort i 2012.

23. Patti Smith – Boy Cried Wolf (2000)

Hun fyller 70 i 2016. Artister har opp gjennom årene blitt regnet som ambassadører for menneskerettigheter og rettferdighet, på forskjellige måter. Noen er sterkt engasjerte, andre ikke. Blant de kvinnelige er Patti kanskje den aller tydeligste. Flesket opp i rocken med rom på Chelsea Hotel, og med William Blake som fyrtårn. Patti er dronninga, sjefen eller hva man kaller henne. Denne sangen likte jeg fra jeg hørte den første gang. Lidelse er temaet, det å bli bundet fast og påført lidelse. Poesien i tekstene gjør henne til musikkens poesidronning. Fordi hun stadig turnerer er det stadig muligheter til å høre henne live, slik jeg gjorde første gang på Peace & Love i Sverige for en del år siden. Diktet hun resiterer i starten av sangen står for seg sjøl, på sedvanlig Patti-vis.

24. Haddy N’Jie – We Shall Overcome (2009)

Jeg lovet en sang nyere enn ti år. Det er denne. Men jeg lyver litt. Pete Seegers verk var hymne for borgerrettsbevegelsen på 60-tallet og fremført av Joan Baez og de andre bak fanene til Martin Luther King. Egentlig er den laget ut fra en gammel gospelsang fra 1901, men omgjort av Seeger. Når jeg tenker på alle de tusener som har sunget den, alle stjernene som har spilt den inn og at den faktisk også ble fremført av Bruce Springsteen etter 22. juli, er jeg likevel ikke i tvil om at Haddys versjon tilhører de ypperste. Derfor er jeg stolt over at hun faktisk spilte den inn på Protestfestivalens jubileumsalbum «Fight Apathy» i 2009. Sangen kom på 2. plass i avstemningen over tidenes protestsanger. Haddys stemme er blant de beste vi har i dette landet. Hun gjør den nakent og stille, uten forstyrrende instrumenter. Må høres.

 

Var det en okay liste? Håper det. Tirsdager kl. 22, søndager kl. 22 frem til nyttår, kan du høre mine julesanger på Radio Sør.

God Jul og Godt Nytt År!