Helt til han forrige uke snublet i en.

«Pärrkälä» er et styggere ord enn du tror. Finnene er mer direkte enn oss. Det har gjort dem til et effektivt land vi kan lære av.

6.desember har Finland nasjonaldag. Landet fyller 98 år som selvstendig nasjon. De har en brokete historie med mye krig og fattigdom, og rundt 5% av befolkningen snakker fortsatt svensk. Men har vi noe å lære?

Vi bor i et land fullt av møter og komiteer. Det er sånn vi vil ha det, men irriterende hver gang man skal ha fatt i noen.

Komiteer og møter stopper landet, det er lenge siden jeg fant ut at det somler Norge. Vi burde lære av finnene.

I alminnelig språkbruk betyr komité et antall personer som har fått i oppdrag å utrede, forberede eller avgjøre en bestemt sak. I nyere norsk lovspråk brukes hyppig betegnelsen nemnd eller utvalg i stedet for komité.

Det er snart tjue år siden jeg hadde ansvaret for en spesiell og stor festival. Det var før Protestfestivalen ble en realitet. Jeg laget innholdet, booket deltakere og hadde ansvaret for programheftet. Midt på sommeren gikk arrangementet av stabelen.

Så bra gikk det at neste gang vi skulle lage oppfølgeren ville «alle» være med. Jeg var kommunalt ansatt og måtte bare finne meg i hva sjefene bestemte. Snart mistet jeg motivasjonen. 9 personer skulle bestemme hver minste detalj. 9 forskjellige personligheter. 9 uenigheter. Hver eneste avgjørelse skulle godkjennes av alle. Kort tid før arrangementet gikk av stabelen ble alt til trykk godkjent slik at heftet kunne trykkes. Det måtte jo gå galt.

Det finnes viktige komiteer, som Den Norske Nobelkomité, bevares. Men de fleste komiteer er nok strengt tatt unødvendige. De somler landet og gjør oss definitivt mindre kreative og effektive.

Ordtaket «jo flere kokker jo mere søl» er ikke kommet ut av ingenting. Derfor har jeg heller aldri klart å tilpasse meg norsk næringsliv. Jeg mister piffen, blir frustrert og synker ned i en slags dvale. Jeg blir trøtt og sovner på stolen, slik jeg gjorde på barneskolen.

Jeg vil bare gjennomføre. Gjøre mens jeg brenner. Gå på når jeg er tent. Det skal bare et par møter til så er lysten brent ut.  Jeg orker ikke byråkrati og treghet. Jeg orker ikke komiteer og bøttevis av møter.

Ho finske som bor i huset sier vi er så snille her på Sørlandet. Vi snakker lavmælt, tenker nøye over hva vi sier og er så innmari redde for å såre noen. Det er antakelig derfor vi har så mange komiteer. Alle skal få si noe. Alle må være enige. I Finland har de få komiteer og lite møter. Kun de som er helt nødvendig.

Den finske læreren og politikeren Sanna Sarromaa har fått masse publisitet etter at hun flyttet fra Helsinki til Lillehammer, før hun nylig «flyktet» hjem igjen til Finland. Hun kaller nordmenn bortskjemte og late, feige og politisk korrekte.

Da hun bodde her uttalte hun at hun lengtet etter folk i joggebukser og savnet de som lukter sprit på bussen.

Ho finske som bor i huset sier norske kvinner sminker seg og kler seg pent bare de skal ut av døra. Det er en uvant tilvenning for finner som flytter til Norge.

Finland har verdens beste skole. Kan det tenkes at det skyldes at de har så få komiteer og møter?
Det er mer disiplin. Rektor bestemmer. Læreren bestemmer. Ting blir gjort, avgjørelser tatt. Elevene får en effektiv lærekurve uten for mye dikkedarer.

Nå skal det sies at alt ikke er positivt i Finland. Drikkingen er viden kjent. På danskebåten er vinavdelinga størst, men på Finlandsbåten er det mest Koskenkorva. Man blir dritings fortere av sprit enn av vin. Der er finnene bedre enn oss. Vi ler rått av vitsene om Pekka og Toivonen fordi de har et snev av sannhet i seg. Det er ingen myte at finnene sitter nakne i badstua og drikker sprit som nordmenn drikker Cola, selv om det ikke gjelder alle.

Den finske statsminister er læstadianer. Han har sagt han bare ønsker kristne flyktninger fra Syria. Han har kommet fra det uten sterke reaksjoner.

Finland har strengest flyktningpolitikk i Norden, men som en flyktning uttalte til en svensk avis nylig: «Finland är det bästa landet att leva i. Här är människorna ärliga». Han hadde gjennomført en såkalt «plånbokstest» for å finne ut hvilket land han skulle dra til.

Finnene legger ikke noe imellom, er dønn ærlige, ofte tause men det skyldes bare at de sier bare det som er helt nødvendig.

Der finnene er ukompliserte, er vi kompliserte. Der finnene er rakt på sak vandrer vi rundt grøten. Der finnene får ting gjort bruker vi masse tid på å ta hensyn. Når nordmenn er i ferd med å opprette komiteer er finnene allerede ferdig med jobben.

I 2008 fant jeg tilfeldigvis ut hvorfor jeg er så unorsk. Jeg oppdaget min finske oldefar.

Jeg heter altså ikke Olsen, men Ollikainen fordi min oldefar het Anders Ollikainen før han ble norsk. Plutselig ble det så klart for meg hvorfor jeg har lengtet meg inn i de finske skogene jeg aldri hadde besøkt, hvorfor jeg beundret Snusmumrikken som trakk seg tilbake med munnspillet for å filosofere over livet og hvorfor jeg lo rått av figuren Pirrka i Robert Stoltenbergs skikkelse. Plutselig forsto jeg hvorfor jeg likte så godt Juha Mieto og håpet like mye han kom først ut av skogen, som Oddvar Brå.

Likevel kan jeg ikke underslå at jeg er født norsk. Når ho finske som bor i huset har sagt noe galt smetter jeg inn i meg sjøl og holder kjeft en stund. Men så dukker finnen i meg opp og jeg må fortelle henne hva som plager meg. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke kunne si det rett ut med en gang.

Hvis jeg sier at hun er et fantastisk menneske, svarer hun gjerne ja. Jeg blir tatt litt på senga. Ingen norsk kvinne jeg har kjent har svart noe sånt. De svarer som regel «nei jeg nei, er bare helt vanlig jeg».

Jeg forsøker å lære av ho som bor i huset. Hvis vi legger ned halvparten av komiteene her i landet, halvparten av jobbmøtene, får vi kanskje til noe i dette landet. Hvis vi blir mer direkte sparer vi masse tid. Det kan være verdt å forsøke, bli et effektivt land.

Gratulerer med dagen Suomi Finland! – Flagget heises.

I komitélandet Norge har vi tatt fatt på adventstiden. Så går vi rundt det vi mener igjen, mener igjen, tidlig en mandags morgen.

 

 

 

 

I en rettferdig verden ville gategutten fått en pris for å ha holdt ut. Kvinnen som pantsatte huset for å starte opp noe som kunne gitt arbeidsplasser skulle blitt årets kvinnelige leder.

Alt dette er selvfølgelig satt på spissen, men det trengs. Livet i verdens rikeste land kan faktisk være det motsatte.

Det kan virke meningsløst at han som sliter med regningene får dobbelt hodebry når inkassokravet har doblet seg. Tippeligaklubben som spiller over evne skulle ikke bli straffet med bøter for å gå i underskudd.

Denne helga lærte vi litt om medvind og motvind som kan være nyttig lærdom. November kan by på begge deler i tillegg til kulde og snø, men det var ikke vindretninger eller uvær jeg tenkte på.

La meg forklare. Lørdag spilte Start første av to skjebnekamper mot Jerv. Dagen etter vant Rosenborg cupen og tok dermed «The double». Både seriegullet og cupgullet havnet i Trondheim. Alt dette skjedde i løpet av en helg. Vi fikk innsikt i forskjellene mellom medgang og motgang, medvind og motvind, mellom det å kjempe og det å ha vind i seilene. Ofte også mellom det å ha flaks og uflaks.

Legen Ingvard Wilhelmsen som startet hypokonderklinikken i Bergen har fortalt meg at dødelig sykdom som regel handler om flaks og uflaks. Ikke noe annet. Sånn er det nok også med mye annet i livet.

Etter manges mening startet nedturen for Start for alvor da Matthias Vilhjalmsson forlot Kristiansand med kurs for Trondheim og Rosenborg. 16 strake kamper uten seier har det blitt. Hvis klubben klarer seg er det bare fordi to andre lag var enda dårligere. Nedturen startet nok lenge før det, og kan ha mange årsaker.

Det er ofte mange årsaker til motgang. Dårlig strategi, en ledelse som har tråklet seg inn i feil spor, tilfeldigheter, uflaks eller feil by eller sted.

Fakta er at Rosenborgs vei mot toppen startet for lenge siden. Seriegull kanaliserer mye penger og ikke minst mulighet til å spille i Champions League. Kommer man dit ligger det enda større summer i potten. Rosenborgs suksess gjør dem i stand til å kjøpe de spillerne de ønsker seg. Matthias var ønsket i Trondheim, selv om han var toppscorer og veldig viktig for Start. Elendig økonomi gjorde at Start ikke hadde noe reelt valg. Ingen kan beskylde islendingen for å ha reist fra ei synkende skute. For han handler det om karriere og jobbmuligheter. Han kunne risikere å blitt arbeidsledig allerede før året var omme hvis han hadde valgt å bli i klubben. Klubben trengte pengene.

Suksess har den effekten at det ofte byr på mer suksess. Når et lag kan kjøpe opp de beste spillerne fra de andre klubbene, blir Rosenborg bare enda mer suverene. Avstanden til de andre lagene øker.

Det finnes alltid askeladder. Det skal sies. Jerv er en sånn. Med opprykk tre år på rad og bare en kamp unna tippeligaen. Men askeladder blir også rike og vellykkede om suksessen fortsetter.

Suksessjentene i norsk langrenn Therese Johaug og Marit Bjørgen blir stadig rikere kan man lese i media. Jo bedre de gjør det internasjonalt jo flere penger fyller opp kontoen deres. Jo mer penger, jo lettere å konsentrere seg om å bli enda bedre.

Det handler om dominobrikkene som faller den riktige veien.

Hvert år når inntektslistene legges ut offentlig i avisene ser man hvem som tjener mest – og minst. Det er de med vind i seilene som seiler i fra de andre, enten det er i idrett, i næringslivet eller i samfunnet for øvrig.

Mimir Kristjansson skriver i boka «De Superrike»: «De siste 20 årene har vært en gullalder for norske milliardærer. Aldri har de vært flere. Aldri har de vært rikere»

Lokalt opplever vi at stadig færre eier stadig mer. Nylig sto det i Fædrelandsvennen denne overskriften: «Snart eier han hele fiskebrygga». Det gjaldt investoren Kurt Mosvold. Han er en av de med mye som også gjør en stor innsats for de med lite. Men som oftest er det ikke sånn.

Det rettes sterk kritikk mot politikere som lar dem få kjøpe opp stadig mer, men penger er et spill alle vil vinne. Politikerne aner mer turisme, mer folk i byen, mer penger i kassa. Mer suksess for byen Kristiansand. Spillet er som i ABBA-låta. Vinneren tar alt.

Jon Fosse fikk Nordisk Råds litteraturpris for 2015. Han har fått utallige priser, de fleste henger det betydelige pengebeløp med. Jon Fosse har blitt en velstående mann. Priser og utmerkelser har en tendens til å nå de som har mye fra før, ja de som ikke trenger pengene, men kanskje fortjener en pris. Tapere får ikke priser. Tapere får ikke penger.

I september delte Protestfestivalen ut Erik Byes minnepris til styrtrike Bob Geldof. Men prisen er uten pengesum og gjør ikke de rike rikere. Det var en symbolsk pris med en statuett av bronse og diplom som premie. Bob Geldof satte stor pris på utmerkelsen.

Denne prisen hører til unntakene. En gang opplevde vi en irritert prisvinner, nettopp fordi det «bare» var en statuett som premie. Det har liksom blitt en selvfølge at priser skal inneholde en større pengesum.

Suksess avler suksess. I motsatt hjørne sitter fattigdom og avler fattigdom. De som er vokst opp i fattige kår blir fattige, viser forskning. Det er en sirkel som viser pengesamfunnet på sitt verste. De rikeste og mest suksessfulle blir bare rikere.

Vinneren tar alt. Forskjellene øker.

I idretten er konsekvensen at mye av spenningen blir borte. Man vet før sesongen at Rosenborg blir seriemester. I næringslivet vet man sånn omtrent hvem som kjøper opp hva. Okay, jeg setter det litt på spissen, men likevel.

For snart 45 år siden skrev Bjørn Nilsen diktboka «Norge Vårt Norge». Han skriver om det vellykkede offisielle Norge og om velferdsstaten som skal forbedres og bygges videre til beste for alle. Og om at bak den vakre fasaden er virkeligheten en annen: utkantstrøkene avfolkes, de vanlige lønnsmottakere utbyttes og umyndiggjøres samtidig som livsmiljøet vårt forurenses og utplyndres i et omfang som bare kan ende i katastrofe hvis den såkalte utviklingen får fortsette som nå».

Han skriver ironisk om kjendisene: «Jeg har vist meg for alt folket. Nå høster jeg de gylne fruktene som ikke henger høyt»

Det er mye som kan oppfattes som urettferdig i denne verden. Jeg skulle gjerne sett at flere som sliter i motgang fikk litt medgang.

Det ville vært mer meningsfullt å oppleve gategutten vinne et hus, enn han som har tre fra før.

I ABBA-låta handler det om kjærlighet, men de samme reglene gjelder i konkurransen om kjærlighet. Nylig var fotballspillerne på det norske landslaget portrettert i avisa med sine fotomodell-kjærester. De kunne i alle fall vært det. Det samme har vi sett med spillerne fra Barcelona, der flere av jentene faktisk er fotomodeller.

Vakre mennesker omgis som regel av beilere. De ikke fullt så attraktive må slite mer. De rike får ofte de vakreste damene. Skjønnhet er blitt et varemerke, akkurat som rikdom.

Det er vakkert i et vellykket samfunn. November viser seg fra sin beste side. Vinteren iser høsten. Høsten må gi tapt, men snøkrystaller er vakre.

ABBA er lyd i ørene:

Vinneren tar alt.
Taperen er dømt til å tape.
Det er enkelt og klart
Ingen grunn til å klage.

Helge Simonnes forsvarer pensjonsavtalen sin, men tar gjerne en diskusjon om lederlønninger. Nylig kom det fram at han som er redaktør i avisen Vårt Land får 1 million i hvert år de neste sju årene, etter at han nå har annonsert sin avgang.

Årsaken til at dette har ført til diskusjon, er at avisen er statsstøttet med store summer. Kritikerne mener at eierselskapet Mentor Medier fremstår som et dårlig eksempel, når regjeringen i realiteten ønsker å fjerne subsidiene som de statsstøttede avisene får i dag.

Det singler i glasshuset når jeg velger å skrive om dette, jeg som tross alt har fått lønn i en festival som har vært delvis statsstøttet. Men det er forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og det er forskjell på det å få høye bunnsolide lønninger gjennom året og det å leve i usikkerhet fra måned til måned, slik mange av oss som jobber med kultur må gjøre.

Når Simonnes forsvarer avtalen sin, samtidig som han gjerne diskuterer lederlønninger, sier det ganske mye om at mennesker ofte er flinke til å skaffe seg privilegier, men ikke fullt så flinke til å se utover sin egen boble. Det er slik vi mennesker er, dessverre.

Jeg både forsvarer og er uenig med Simonnes. Det er forståelig at han hevder sin rett til pensjonsavtalen, siden Simonnes i kraft av sin dyktighet og sine evner gjennom en årrekke utvilsomt har gjort en meget solid jobb for avisen og konsernet. Det er forståelig at han «toer» sine egne hender, når det tross alt er konsernets styre som har valgt å inngå denne avtalen for en tid tilbake. Likevel vet han mer enn noen andre hvilke signaler det gir til befolkningen, andre ledere i mediaverden og ikke minst til de politikerne som vurderer statsstøtten til norske aviser.

Om vi tenker den absurde tanken at jeg var i Simonnes situasjon, ville jeg valgt å si fra meg halvparten. Man lever godt med 500.000 i året, selv om vi bor i et høykostland. Han har dessuten, som han selv sier det, også andre ting å holde på med og tjene penger på, når han går av neste år.

Saken legger seg oppå tidligere kritikk mot enkelte lederlønninger i kristen-Norge og en  trend med høye lederinntekter i en verden der de kristne verdiene bør være fremtredende. Det kan nevnes frittgående kristenledere som Svein Magne Pedersen og Jan Hanvold. Jeg er enig med infoleder i Misjonssambandet Espen Ottosen: «Gudsfrykt med nøysomhet, er et ideal hentet fra Bibelen. Det er greit at det er forskjell mellom lederlønn og vanlig lønn, men avstanden i dette tilfelle er alt for stor».

Helge Simonnes var i sin tid en del av den såkalte Jesusbevegelsen på 70-tallet, et fenomen som er blitt behørig omtalt i Peter Svalheims ferske bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet». Her skriver Svalheim følgende om bevegelsens verdier: «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud».  Jeg konstaterer at tiden vi lever i har gitt behagelige levekår også for gamle hippier.

Lederlønninger har vært diskutert lenge. Økende lønnsnivå skaper økende forskjeller i samfunnet. Faktum er at vi har en middelklasse som blir stadig rikere, og som stikker fra en «underklasse» som sliter mer og mer. Derfor arrangerer partiet Rødt debatten «Norge – Den store middelklassefesten» på Litteraturhuset 23. november. I introen til debatten står det å lese:

«Forskjellene i Norge er økende, og antallet fattige barn har i flere år vokst jevnt og trutt. Vi har en stadig større gruppe av mennesker som jobber midlertidig i vikarbyrået, og som gruer seg til lønnslippen hver måned. I media blir de arbeidsløse hånet som late NAVere. Samtidig tar de rike en stadig større del av kaka, og blir stadig rikere.»

Hvilke signaler gir det når flere og flere ledere hever millionlønninger, mens andre ikke har til smør på maten eller må leve i uvisshet?

Jeg bekymrer meg for hvilken verden vi befinner oss i, og hvordan våre barn skal makte å overleve i den. Min voksne sønn sliter med å komme seg inn på jobbmarkedet, slik at han og samboeren kan få til et fremtidig familieliv. De er ikke alene om å være i en slik situasjon. Med flere og flere som besitter høye inntekter, øker også kostnadene for å leve i dette landet.  Man blir avhengig av to inntekter for å matche millionlønningene. Jeg ønsker meg en verden med tak på lønninger, der vi heller kan dele godene, men det tilhører de naive utopiene som i dag blir like latterliggjort som forslaget om radikal borgerlønn.

Noen av oss, som vokste opp sammen på 70-tallet, ble for en tid siden spurt hvorfor vi hadde det så godt sammen i det som da var Norges tettest befolkede vei. Konklusjonen var like enkel som den var overraskende: Vi var alle verken rike eller fattige, men vi var en sammensveiset gjeng som tilbrakte det meste av barndommen i lag. Vi holdt sammen hele året, i lek og alvor, i tykt og tynt.

Det er blitt et markant skille i samfunnet. I dag får man inntrykk av at de fleste kun holder sammen i tykt, stadig færre i tynt.