Helt til han forrige uke snublet i en.

«Pärrkälä» er et styggere ord enn du tror. Finnene er mer direkte enn oss. Det har gjort dem til et effektivt land vi kan lære av.

6.desember har Finland nasjonaldag. Landet fyller 98 år som selvstendig nasjon. De har en brokete historie med mye krig og fattigdom, og rundt 5% av befolkningen snakker fortsatt svensk. Men har vi noe å lære?

Vi bor i et land fullt av møter og komiteer. Det er sånn vi vil ha det, men irriterende hver gang man skal ha fatt i noen.

Komiteer og møter stopper landet, det er lenge siden jeg fant ut at det somler Norge. Vi burde lære av finnene.

I alminnelig språkbruk betyr komité et antall personer som har fått i oppdrag å utrede, forberede eller avgjøre en bestemt sak. I nyere norsk lovspråk brukes hyppig betegnelsen nemnd eller utvalg i stedet for komité.

Det er snart tjue år siden jeg hadde ansvaret for en spesiell og stor festival. Det var før Protestfestivalen ble en realitet. Jeg laget innholdet, booket deltakere og hadde ansvaret for programheftet. Midt på sommeren gikk arrangementet av stabelen.

Så bra gikk det at neste gang vi skulle lage oppfølgeren ville «alle» være med. Jeg var kommunalt ansatt og måtte bare finne meg i hva sjefene bestemte. Snart mistet jeg motivasjonen. 9 personer skulle bestemme hver minste detalj. 9 forskjellige personligheter. 9 uenigheter. Hver eneste avgjørelse skulle godkjennes av alle. Kort tid før arrangementet gikk av stabelen ble alt til trykk godkjent slik at heftet kunne trykkes. Det måtte jo gå galt.

Det finnes viktige komiteer, som Den Norske Nobelkomité, bevares. Men de fleste komiteer er nok strengt tatt unødvendige. De somler landet og gjør oss definitivt mindre kreative og effektive.

Ordtaket «jo flere kokker jo mere søl» er ikke kommet ut av ingenting. Derfor har jeg heller aldri klart å tilpasse meg norsk næringsliv. Jeg mister piffen, blir frustrert og synker ned i en slags dvale. Jeg blir trøtt og sovner på stolen, slik jeg gjorde på barneskolen.

Jeg vil bare gjennomføre. Gjøre mens jeg brenner. Gå på når jeg er tent. Det skal bare et par møter til så er lysten brent ut.  Jeg orker ikke byråkrati og treghet. Jeg orker ikke komiteer og bøttevis av møter.

Ho finske som bor i huset sier vi er så snille her på Sørlandet. Vi snakker lavmælt, tenker nøye over hva vi sier og er så innmari redde for å såre noen. Det er antakelig derfor vi har så mange komiteer. Alle skal få si noe. Alle må være enige. I Finland har de få komiteer og lite møter. Kun de som er helt nødvendig.

Den finske læreren og politikeren Sanna Sarromaa har fått masse publisitet etter at hun flyttet fra Helsinki til Lillehammer, før hun nylig «flyktet» hjem igjen til Finland. Hun kaller nordmenn bortskjemte og late, feige og politisk korrekte.

Da hun bodde her uttalte hun at hun lengtet etter folk i joggebukser og savnet de som lukter sprit på bussen.

Ho finske som bor i huset sier norske kvinner sminker seg og kler seg pent bare de skal ut av døra. Det er en uvant tilvenning for finner som flytter til Norge.

Finland har verdens beste skole. Kan det tenkes at det skyldes at de har så få komiteer og møter?
Det er mer disiplin. Rektor bestemmer. Læreren bestemmer. Ting blir gjort, avgjørelser tatt. Elevene får en effektiv lærekurve uten for mye dikkedarer.

Nå skal det sies at alt ikke er positivt i Finland. Drikkingen er viden kjent. På danskebåten er vinavdelinga størst, men på Finlandsbåten er det mest Koskenkorva. Man blir dritings fortere av sprit enn av vin. Der er finnene bedre enn oss. Vi ler rått av vitsene om Pekka og Toivonen fordi de har et snev av sannhet i seg. Det er ingen myte at finnene sitter nakne i badstua og drikker sprit som nordmenn drikker Cola, selv om det ikke gjelder alle.

Den finske statsminister er læstadianer. Han har sagt han bare ønsker kristne flyktninger fra Syria. Han har kommet fra det uten sterke reaksjoner.

Finland har strengest flyktningpolitikk i Norden, men som en flyktning uttalte til en svensk avis nylig: «Finland är det bästa landet att leva i. Här är människorna ärliga». Han hadde gjennomført en såkalt «plånbokstest» for å finne ut hvilket land han skulle dra til.

Finnene legger ikke noe imellom, er dønn ærlige, ofte tause men det skyldes bare at de sier bare det som er helt nødvendig.

Der finnene er ukompliserte, er vi kompliserte. Der finnene er rakt på sak vandrer vi rundt grøten. Der finnene får ting gjort bruker vi masse tid på å ta hensyn. Når nordmenn er i ferd med å opprette komiteer er finnene allerede ferdig med jobben.

I 2008 fant jeg tilfeldigvis ut hvorfor jeg er så unorsk. Jeg oppdaget min finske oldefar.

Jeg heter altså ikke Olsen, men Ollikainen fordi min oldefar het Anders Ollikainen før han ble norsk. Plutselig ble det så klart for meg hvorfor jeg har lengtet meg inn i de finske skogene jeg aldri hadde besøkt, hvorfor jeg beundret Snusmumrikken som trakk seg tilbake med munnspillet for å filosofere over livet og hvorfor jeg lo rått av figuren Pirrka i Robert Stoltenbergs skikkelse. Plutselig forsto jeg hvorfor jeg likte så godt Juha Mieto og håpet like mye han kom først ut av skogen, som Oddvar Brå.

Likevel kan jeg ikke underslå at jeg er født norsk. Når ho finske som bor i huset har sagt noe galt smetter jeg inn i meg sjøl og holder kjeft en stund. Men så dukker finnen i meg opp og jeg må fortelle henne hva som plager meg. Hun forstår ikke hvorfor jeg ikke kunne si det rett ut med en gang.

Hvis jeg sier at hun er et fantastisk menneske, svarer hun gjerne ja. Jeg blir tatt litt på senga. Ingen norsk kvinne jeg har kjent har svart noe sånt. De svarer som regel «nei jeg nei, er bare helt vanlig jeg».

Jeg forsøker å lære av ho som bor i huset. Hvis vi legger ned halvparten av komiteene her i landet, halvparten av jobbmøtene, får vi kanskje til noe i dette landet. Hvis vi blir mer direkte sparer vi masse tid. Det kan være verdt å forsøke, bli et effektivt land.

Gratulerer med dagen Suomi Finland! – Flagget heises.

I komitélandet Norge har vi tatt fatt på adventstiden. Så går vi rundt det vi mener igjen, mener igjen, tidlig en mandags morgen.