«Summer Night City» sang Abba i 1978. «Meet Me In Stockholm» sang Sir Douglas Quintet i 1983. Minst like lenge har jeg vært forelsket i denne staselige byen som jeg gjerne utroper til Nordens Paris, Nordens New York og Nordens London, ja alt i hop. Jeg hadde en drøm en gang om å komme til Stockholm. Jeg sang «I Have A Dream» og håpet at en dag var jeg der. Jeg var der allerede året etter, eller det vil si i Uppsala, men med en avstikker inn til selve byen. Jeg var der igjen i mai 2012, alt for lenge imellom selvsagt, men jeg er ingen bereist sjel. Jeg fortapte meg i byen og har lengtet tilbake siden. I forrige uke var jeg der igjen, hånd i hånd, som selvfølgelig gjorde opplevelsen enda større.

Vi er passert midten av juli. Snart banker August på døra. Han er ikke like varm og omtenksom som juli, vanligvis. Dessuten vet man at etter August kommer kjølige September. Livet er kort, sommeren er enda kortere. Stockholm har alt som skal til for å forgylle sommeren 2015.

Jeg hadde lengtet tilbake siden jeg var der for tre år siden. Når jeg var der denne gang gikk jeg slentrende rundt i kortbukser med «my love, my life». Jeg visket henne «honey honey» før vi gikk inn på ABBA-museet, byens nyeste og største turistattraksjon. Køen er lang, så det anbefales å møte opp tidlig på morgenen.

Om jeg ikke var tilbake i byen hånd i hånd hadde jeg dyttet meg ned på en av restaurantene langs Mälaren, eller rett og slett vandret gatelangs. Restaurantene – med mat fra alle slags land – ligger tett som hagl, langs sjøen, inne i sentrumsgatene, Drottninggatan eller i Gamla Stan. Jeg ville suttet på en milkshake fra en av de mange isbarene, fordypet meg i de svenske jentene og det blonde språket. Jeg ville antakelig nynnet til «the day before you came» og tenkt at kanskje er i morgen en helt annen dag enn i dag, bare fordi jeg er i Stockholm. Jeg ville vandret rundt innsjøen til Djurgården, sittet og sunget gamle svenske sanger på «Allsang på Skansen» og tuslet over veien for en visitt på ABBA-museet en gang til. Agnetha var jo tross alt den første store forelskelsen. Jeg kunne fått litt glamour med meg på Kungliga Slott. Jeg ville ikke som Lars Winnerback synger I «Om du lämnade mej nu» latt Stockholm Være.

Jeg kunne tenkt på Thomas Wassberg, Bjørn Borg, Ingemar Stenmark, Fimpen, Bjørn Skifs, Evert Taube og Monica Zetterlund.

Jeg ville ikke lure på om «people need love», for det ville Stockholm gitt meg svaret på. Jeg ville studert de enorme byggverkene fra svunnen tid, bygget med kjærlighet og respekt en gang for lenge siden. Stockholm er jo tross alt en eldgammel by helt tilbake fra 1252. Jeg ville gått over broene, kjent på vinden som rusker i håret. Jeg ville drømt meg bort i gamle synder, drukket mer rødvin og lengtet meg i armene til hun ene. Jeg ville tenkt at livet var evig fordi jeg var akkurat der, i denne byen jeg mest av alt ville være i juli i livet.

Stockholm er en skandinavisk storby som har alt, med det deilige svenske tonefallet som triller rundt i gatene hos de du passerer.

Jeg synes Stockholm skal få lov å markedsføre seg som «the capital of Scandinavia», for det er hva den er. Byen har nemlig alt. København og Oslo kan gå og legge seg. Mest av alt har Stockholm Benny Andersson, Agnetha og Abba-museet, mest av alt var byen blendende vakker fordi jeg gikk der hånd i hånd med hun ene.

Dagen før jeg traff henne ville jeg husket til hver minste detalj.
Dagen etter vil jeg huske for alltid.

Hvis hun bare var en fantasi ville jeg likevel hatt ABBA, med nostalgien som bakteppe, om svunne tider med forelskelse, lyse sommerkvelder uten regnvær, drømmer mer breddfulle enn en jordbærkurv i slutten av juli.

Hvis du likevel skulle være så uheldig å ikke komme deg til Stockholm før sommeren er over, så kan du jo trøste deg med Tall Ship her i byen, eller du kan finne frem dine gullforgylte ørepropper som du ikke kjøpte på Finlandsbåten og spille de ti fineste Abba-låtene, her oppsummert med hjelpende hånd fra en støvete nostalgiker som alltid vil vende tilbake, som Kaptein Sabeltann og Vår Herre i ett og alt. Og om jeg ikke skulle komme meg dit uten hjelp, ville jeg luske meg ned under dekk på en av seilskutene med øreproppene godt stappet inn i ørene, i den skuta som skal tilbake til nettopp byen i mitt hjerte:

1. Fernando
2. The Day Before You Came
3. Like An Angel Passing Through My Room
4. My Love, My Life
5. People Need Love
6. I Have A Dream
7. One Of Us
8. Soldiers
9. Chiquitita
10. Hasta Manana

Jeg husker ikke når det begynte, men så lenge jeg har vært voksen har jeg følt at jeg har vært annerledes. Kanskje er det nostalgi som naturlig kommer opp når man lider av hypokondri, selv om ordet blir feil. Hypokondere løper ned dørene på legekontoret. Jeg løper bare inne i meg selv. Jeg reiser tilbake i tid, helst til den tida slengbukser, langt hår og poesi blåste rundt i gatene. Jeg reiser gjerne enda lenger tilbake i tid, til bohemene og malerne som levde ut hele sin forestilling i Skagen, eller i Paris. Bohemene var utgangspunktet til hippiene, men hvem blir utgangspunktet til hippiene? Det vet vi ikke ennå.  Når Obstfelder følte seg fremmed i denne verden konstaterte han at, «Jeg ser, jeg ser. Jeg er visst kommet på feil klode. Her er så underligt». Noen av oss har tenkt nøyaktig de samme tankene.

Her i byen trekker jeg gjerne mot Ravnedalen og statuen av general Wergeland, eller til Wergelandsparken der statuen av broren hans står så majestetisk midt i parken. Wergeland er litt bohem for meg. Jeg fascineres av at Bakgården selger Absinth selv om det er mange år siden jeg sluttet å drikke sprit. Når det er høst og vinter lukker jeg meg gjerne inne bak gardinene og drar tilbake til Woodstock, eller den norske utgaven Ragnarock. Jeg fordyper meg i menneskene mer enn i musikken. Det er da man kjenner seg annerledes og en smule rar.

Noen poeter jeg har snakket med levde seg så langt inn i hippietida at de aldri kom ut derfra selv om verden gikk videre. For dem ble det skjebnesvangert. Tragisk er det når noen blir båret ut av leilighetene etter kun å ha tatt til seg øl og sprit som næring.  Ja, og hasj da, som hørte med i hippiekretsene. Det finnes de som minner meg om hovedpersonen i Guy Clarks klassiker «Let Him Roll». Han som ble båret ut av leiligheten etter å ha isolert seg fra vennene i årevis. I oppryddingen etter fyren finner de flere bilder av ei dame han hadde kjent for lenge siden. Hun skal ha vært ei hore ifra Dallas. Da hun dukket opp igjen en siste gang sto hun der et stykke bak alle de andre, skjult bak solbriller og et svart sjal over ansiktet. Men for hippiene ble det annerledes. De innså at den tida kommer aldri tilbake.

Bohemene vet vi litt om. Hans Jæger for eksempel, som fikk skylda for bohembudene, endte opp med syfilis og en rekke andre sykdommer som til slutt felte han. Hans siste litterære verk var «Kristiania-bohemens bekjendelser». I hovedsak tok den for seg trekantforholdet mellom Jæger, Christian og Oda Krogh. Jæger skrev mer selvutleverende enn noen andre forfattere til dags dato. Krogh var blant malerne som ble en del av Skagen-malerne, men først og fremst var han Christiania-bohem som Jæger.

Når jeg befinner meg i hovedstaden er det særlig to ting som fascinerer meg. Statuen av Christian Krogh på Karl Johan og Grand Cafe litt lenger ned i gata. Første gang jeg var på Grand var på 90-tallet. Det kan godt være jeg har vært der før det, men det må ha vært i min tidlige ungdom. Mot slutten av 90-tallet sto jeg bak det som en gang var Norges største poesifestival i Søgne, av alle steder. I -99 var beatbohemene og hippiebevegelsen tema. Jeg hadde slukt alt om tida lenge. Lest alle dikt jeg kom over skrevet på 70- og 80-tallet. I -99 var det 30-årsjubileum og en god unnskyldning for å gjøre mer ut av det. Det å ramle inn på Grand i den tida var for meg en åpenbaring. Det første jeg støtte på til venstre for inngangsdøra var Ibsens bord, alltid reservert i tilfelle han skulle komme opp fra grava. Lyset var tent og jeg mener å huske at både brillene og stokken lå på sin plass og ventet på dikteren. Jeg tok plass innerst og fikk servert en kjøttrett jeg ikke ville ha. Kan det ha vært entrecote? Etter å ha pirket litt i maten fikk jeg øye på det svære veggmaleriet til Per Krogh. Hvis jeg noen gang – til tross for at jeg har møtt noen stjerner – har blitt starstrucked ble jeg det der og da. Det var bare så mektig.

Kafeen på Grand ble åpnet i 1874 i en tid da det flommet av forfattere og malere og andre bohemer til byen. Krogh som var sønn av Christian og Oda malte bildet som viser personlighetene som vanket på kafeen på den tida. Jeg satte meg umiddelbart ned for å skrive og forsvant langt inn i meg selv, så jeg glemte mine venner for en tid. Entrecote hadde jeg uansett ikke tenkt å spise. Det fikk holde med litt saus og poteter og litt grønnsaker. Hans Jæger var på plass i maleriet, sammen med Christian og Oda og maleren Edvard Munch. Der var tidlige forretningsfolk og grundere, medieprofiler som sjefredaktør i Morgenbladet Christian Friele og sjefredaktør i Aftenposten Amandus Schibsted. Sistnevnte hadde arvet avisen etter sin far, men ble en pioner. Mediefolk har alltid flokket seg rundt outsiderne. De hadde fast tilholdssted lenger oppe i gata på Club 7 under hippietida. På bildet finner vi også selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Han som tilbrakte mye tid i Paris og endte sine dager der. Når han var hjemme var han på Grand. Der var Ivar Aasen, Obstfelder og selvfølgelig Ibsen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg ble sittende og stirre på maleriet, men jeg gikk derfra motvillig.

Den dag i dag når jeg har vært i Oslo må jeg innom Grand for å smake på atmosfæren. Det er som kelnerne er vant til alle som skal inn for å se, for selv om de har bordplassering slipper de oss inn uten at vi blir geleidet. Vi bare sviver rundt der inne, som om vanlige borgere fikk slippe inn på Slottet og bare surre rundt der inne.

Når budskapet kommer om at Grand Cafe skal legges ned er det som å få en knyttneve i fleisen. Det er som om disse historiske skikkelser skal dø en gang til, på en alt for feil og brutal måte. Det er dette som skjer over hele dette velfødde landet. Alt det bohemene og hippiene avskydde, har tatt kommandoen over samfunnet. Derfor er jeg imot parkeringshus under torvet. Torvet blir aldri det samme når man vet at det står biler under. Derfor er jeg imot å rive et gammelt kvartal for gjøre plass til kleskjeden Zara, selv om veggen måtte bestå. Vi har sett det gang på gang i det siste. For å lette på sin egen samvittighet tillater de å rive, mot at veggen blir stående. Dermed får man skall, slik det er når man tittet mot den gamle brannstasjonen på torvet.

Kanskje om hundre år, så vil de tilbake til bohemene og til hippiene, men historien finnes ikke fordi vår generasjon har utslettet den. Grand kan aldri bli det samme uten å være en egenartet kafe. La staten drive den, slik staten driver mye annet mer unyttig.

Christiania vil aldri bli det samme for meg uten Grand Cafe.

Christianssand blir heller aldri den samme uten min gamle nabo, han som levde på utsida av A4-menneskene, men som sist jeg traff han var i strålende humør. Han var alltid glad og lattermild. Sist jeg snakket lenge med han var han stolt og nygift. Så ble han skilt og trist. Det fikk jeg aldri vite. Da tror jeg at jeg måtte vært den store og sterke. Han var stor og sterk at han i sin begeistring når han traff meg noen ganger holdt han på å kvele meg. Det er slik jeg vil huske han. Han var en slags lokal Willie Nelson, men to hoder høyere. Da vi var unge beskyttet han oss. Alle som kom fra det samme miljøet var under hans paraply. Det var alltid trygt.

Så skulle tilfeldighetene ha det til at min gamle nabo og Grand Cafe måtte forlate denne verden omtrent samtidig.

Sist jeg besøkte kafeen var bordet til Ibsen fjernet, som om noe var i gjære. Lyset var slukket. I Gandalfs verden fra hippieåret 1969 sto det å lese at «i mellomtiden føler vitenskapsmennene og politikerne seg fri til å infisere Vår jord så vel som mennesket med Dommedags-bakterier, og den vanlige befolkningen velter seg i apati».

Jeg trekker nok mer mot Jesus-bevegelsen på 70-tallet enn det kosmiske og Atlantis, men Gandalfs leder hadde utvilsomt et poeng. Vi ser infeksjonen overalt og dessverre mer av den samme infeksjonen i de kristne miljøene i dag, enn da Jesus-bevegelsen eksisterte. Derfor er det heller ikke overraskende at KrF henger med på utryddelsen av fortiden til fordel for Mammon. Alle miljøer er infisert. Det er som en pest vi ikke slipper unna. Fordi alle skal tenke likt er det ikke rom for sånne som oss.

Vi som er igjen er henvist til fortiden. Trist, men dessverre sant.

I bakgrunnen synger The Doors:

«People are strange when you’re a stranger
Faces look ugly when you’re alone
Women seem wicked when you’re unwanted
Streets are uneven when you’re down»

«Å æ født her i Krestiansand, og æ sier’ke sånt for å kjyde. Men si åffer en by har ei gade med ry, mere lens for all plett og all lyde?» heder de første linjene i sørlandsvisa til min gamle nabo Øyvind Smestad. Det va så vakkert sagt og sunget, så fikk det ikke hjelpe at vi sang litt lavere og mer nervøst på siste verset som gikk som dette: «Æ ska dau her i Krestiansand, og begraves ved Oddernes Kjerke».

Til uka skal min datter på 7 år synge denne i Vågsbygd kierke, og gjett om æ gleder mæ. Æ måtte fløtte på en tur te Bergen bare for å få med mæ begivenheden.

I dag æ dessverre ikke byen lige møe å være stolt av, selv om det æ som med Start. Vi ælskår klubben men vi lier ikke udviklinga. Sannheden æ at det går nerover med byen og med kvadraturen, noe også Rune Øidne Reinertsen er inne på i dagens avis. Men han og æ e uenige. Han vil ha parkeringshus i ligkjelleren onner torvet. Han vil tydligvis rive teateret. Han og æ tenker forskjellig selv om vi har de samme minnane fra en levandes by da vi frekventerte Baldevin lenge før vi kunne nyde en CB eller en San Francisco i kjelleren på Scandic. Vi va unge og fulle av endorfiner. Det va i åsså når vi gikk ner i kjelleren på Silius der æ feira 20-årsdagen min med gode venner 7. april 1983. I omtrent samme tidsrom va æ forelska på Grøden midt i Markens, et sted folk bare haster forbi på lørdagskveldane nå for tida. Hvem har råd te å drive diskotek i Markens i disse dager?

Men æ vil ikke ha loff som Karius, nei æ vil ha disko. Æ vil ha disko.

Æ husker en levandes by full av diskoteker og dans med pirrende spenning som sitra i heile kroppen. Når Falco sang «Der Kommissar» va æ bofast på dansegulvet så svetten rant og med øyane på stilker. Det var heilt greit, det var sånn det skulle være. Æ husker de spesielle butikkane i Markens, ja ikke minst platebutikkane – og selvfølgelig alle menneskane æ va glad i som nå er borte. På en måde kan aldri byen og kvadraturen bli den samme igjen.

Det siste verset i Smestads vise er urokkelig.

Men æ lier ikke udviklingen de seinere årane. Hvis tidligere kleshandler Ivar Mjåland og co tror at et parkeringshus er vidundermedisinen så tar de veldig feil. Veldig feil. Problemet er ikke antall parkeringsplasser i sentrum, men mangelen på nisjebutikker, de som ikke har råd til å bo der i dag på grunn av leieprisane. Problemet er alle parkeringsvaktane og alle bommane vi må igjennom for å komme ner til byen. Ja, æ vet vi må igjennom bommer for å komme fra Vågsbygd te Sørlandssenteret åsså og derfor blir turen ukentlig, ikke daglig. Vi har jo Amfi.

Det teiteste æ har hørt det siste året er når de vil sette opp bommer og parkometere på Sørlandssenteret og sikkert Amfi. Makan til måde å løse sine egne problemer på.

Æ treffer aldri venner og bekjente i Markens lengre. Antakelig fordi de æ på Sørlandssenteret eller Amfi eller i en annen bydel. De gidder ikke alt stresset i kvadraturen. For et par uker siden parkerte æ udenfor posten, som æ gjør de gangane æ har bilen med til byen. Æ va’kke aleine i bilen og besøket var av svært kortvarig karakter. Æ skulle rett inn å hente posten og rett ud igjen. Bilen sveiv. Æ hadde knapt kommet mæ innforbi så blei æ henta ud igjen. Der sto en gretten fyr fra parkeringsselskabet. Nei, æ kunne ikke stå der mens æ henta posten. Nei, det hjalp ikke at det satt noen i bilen. Så da blei æ irritert og det udspant sæ en liden krangel. Men æ tapte, for han var så ufordragelig. Vi hadde parkeringsvakter i gamle dager åsså, men kan ikke huske at de va så sure. Dessuten, i gamle dager hadde vi alltid mynter. Det har vi ikke lenger. Nei, æ trekker ikke kortet på 5 kroner.

Enda verre enn parkeringsvaktane æ bompengane. Før kameraet putta æ penger i bommen så æ slapp å få regning. Før det igjen demonstrerte æ mot bompenger. Lufta æ fri for alle. Æ krøyb inn og ut av røyr der motorveien går nå. Æ lekte der. Men så begynte æ å få regning. Og den regninga lå ikke i budsjettet mitt. Æ kunne jo ikke be om mer lønn på grunn av bompenger. Så da gikk det til inkassovarsel. Da va æ lei. Nå betaler æ ikke regningan sjøl men tenker møe på de som gjør det.

Æ det rart vi ikke gidder å gå te byen lenger.

Et annet betimelig spørsmål er det som skjer om kveldane. Da har vi kanskje hatt ei øl og kan jo ikke ha med oss bilen alligevel. Æ va en av de som elska å danse disko. Den der swing-greia de holder på med på Victoria ække mi greie. Men vi va mange som dansa disko. Tusenvis. Nylig la Havana inn årane og med det forsvant det siste smutthullet for noe som ligna disko. Ja faktisk forsvant vel egentlig det da Smutthullet på Caledonien blei nerlagt for flere år siden.

Torvet er blitt et sørgelig skue. Han ser så ensom ut han Haakon. Æ savner torvhandlerne og det gjør sikkert han åsså. Æ jobba en gang for Hermann på torvet med å selge poteter og gulerødder. Æ husker alle som kom bort for å prate. Det va sånn liv. Det var den gang Wergelandsparken var byens navle og kiosken på torvet var småungenes eldorado for smågodt og iskrem. Nå æ den vekk. Bussane er vekk. Folk æ vekk. Det er bare mågane igjen og av og til Jarl Gabrielsen og de som synger om Jesus. Ja, de synger vel for mågane.

Mitt inntrykk æ at politikerne har mista fullstendig gangsynet for hva denne byen var og æ for noe. Ikke minst hva den trenger. All ære til Harald og Gunvald og Gunnar og de gamle som har skjønt det. Dessverre er de i mindretall og så æ de gamle. Når folk æ gamle får de høre at «så, så, du må følge med i tida vettu», og så snakker de så høyt til de for at de tror de trenger høreapparat. Æ tror at enten æ dagens politikere for unge til å huske eller så gamle at de husker dårlig. Ja, altså udenom de æ nevnte.

Det æ et ord som slår mæ mer enn noe annet:

Man må legge te rette.

Ja, de sier det så fint, men gjør de det? Nei! De tror de skal legge til rette for utbyggerne, men da har de ikke skjønt noe som helst. Æ ved æ gjør mæ upopulær hos Høyre. Er vel derfor de ikke er å få få i tale når æ ska selge annonser til Protestfestivalens program. Vi må legge til rette for det som er nært og kjært, ikke for boliger og investorer. Heldigvis æ Kurt veldig romslig, så han tåler å høre det. Jon åsså.

Æ tror forskjellen på da og nå æ det Erik Dammann advarte om da han va her for nøyaktig fem år sia for å få Erik Byes minnepris. Det va under Tall Ship. Nå æ det snart Tall Ship igjen. Han sa at samfunnet æ fortapt fordi veksttenkningen kan aldri stå for fall. Han sa det allerede da han starta Fremtiden i Våre Hender i 1974, men nå er det løpt heilt løpsk. Det ser ikke ut som noen skjønner at hvis man bare fortsetter å blåse opp en ballong eller fodball vil den til slutt sprenge.

Alt handler om økonomisk gevinst, vekst og folketall. Alt handler om penger og folk, men lite ser ut til å handle om folka. Derav også all diskusjonen om kommunesammenslåinger. Det handler nemlig om å bli størst og mektigst fordi det kanaliserer mer penger.

Men hvorfor har vi i alle år lært at jo større ting er, jo mindre blir vi?

Har vi løst te å bli små?

Det æ drømmer om æ en by der vi tar vare på og fornyer, men heile tida tenker på hver og en av oss. Ikke på mengde. Æ drømmer om Vestre Strandgate full av restauranter og dansesteder, med en kino alle har råd til å frekventere. Æ drømmer om at Markens æ levandes åsså på kveldane, fordi leieprisane er overkommelige. Æ drømmer om et levandes Agder teater der mennesker på utsida får boltre sæ i kreativitet, med musikk, teater, kunst og annet gøy. Æ drømmer om at de som ikke tilfredstiller firkanten te NAV får mening i det gamle teatret og de unge som ikke får jobb kan ta i brug både Samsen, teatret og Aladdin. Æ drømmer om et torv full av torvahandlere som i gamle dager og sånn vi ser det i Bergen og Helsinki. Æ tror det meste handler om å legge te rette. Æ drømmer om at idealistane i Posebyen ska få fullføre drømmen sin.

Æ tenker salige Vilhelm Krag som sitter der ubekvem i all trafikken på Vesterveien ville likt drømmane mine.

Men æ frykter dessverre at Morgenbladets helslakt av tilstanden te Krestiansand for en stund siden æ sannhedens kjerne. Svaret Erik Dammann gav for fem år sia va nemlig en utopi. Legg ner heile veksttenkninga og begynn på nytt.

Æ vil ha Christianssand og gjerne med borgermester. Æ vil ha tebake byen min.

Det er et faktum for de fleste av oss som er uforanderlig. Vi æ født her i Krestiansand. Vi ska dau her i Krestiansand.

Æ det ikke et poeng at vi for søren mæ må klare å skabe et liv i byen og ha det sabla gøy sammen mens vi æ her?

Du kan jo ikke ta med dæ pengane der du skal.