Forunderlig med gamle fordommer og myter. Ofte er de der av en årsak, uten at man helt forstår hvorfor det er sånn.

I dag arrangerer Start #Dugnadsfesten for å samle inn penger til klubbens skrale kasse. Det er tomt og det har vært tomt lenge. Profiler som Ernest Asante og Bismarck Acosta ble solgt fordi det ikke var mer penger i kassa. I stedet har klubben måtte satse på unggutter. Det har vært både fint og skummelt, eller som Erik «Myggen» Mykland beskriver det i Fædrelandsvennen. «Det har vært bra på det beste og helt forferdelig på det verste». I kveld gjør han en opptreden på All Starts Team som møter dagens lag på #Dugnadsfesten. Til Fædrelandsvennen sier klubbens mest kjente profil at han etterlyser mer vilje fra både næringslivet og kommunen til å bidra mer. Han er naturlig nok motløs av å tenke på den evige kampen Sørlandets stolthet fører for å overleve fra dag til dag.

Protestfestivalen viser på mange måter symbolikken i det samme problemet, sett fra kulturlivets side. I årevis har festivalen slitt med økonomien der hver dag har vært en kamp for å overleve. Budsjettene kan ikke sammenlignes, men problemene er de samme. Alle er enige om at vi trenger Start, og mange er enige om at vi trenger Protestfestivalen.

Spør man folk utenfor Sørlandet forstår de ikke hva vi driver med her nede. De lurer på hva næringslivet og politikerne holder på med som ikke tar vare på det som betyr noe.

Eller kanskje Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås forsto det.

«Uheldigvis holder dere til i Kristiansand».

Det kan se ut som det er en treghet som på mange måter bekrefter mytene om sørlendingene.

Det er to sider av dette og det gjelder både Start og Protestfestivalen, men det gjelder i høyeste grad også folk som bor i Kristiansand og omegn. Under fjorårets festival visket en kjent skikkelse fra kulturlivet meg i øret at vi burde komme oss bort herfra. Det er håpløst å drive med kultur her nede, og i alle fall noe med mening. Publikum kommer ikke på arrangementene, eller de må mer eller mindre jages ut. Det problemet har Start, det problemet har Protestfestivalen og det problemet har mange av de som arrangerer konserter i byen.

Så hva gjør vi? Skal vi bare resignere og la kulturlivet dø ut? La Start gå tilbake til Start, fra bunnen etter en konkurs.

Jeg er fryktelig redd for at alt bare fortsetter i samme sporet, om så hadde skjedd. Vi er faktisk så trege som mytene sier. I alle fall hvis det ikke handler om dugnad for det lokale bedehuset.

Start er en tradisjonsrik klubb som ble stiftet for 110 år siden. Jeg trente der i 1970 og mange trener der fortsatt. Ingen som er født før 1980 glemmer seriegullene i 1978 og 1980. De minnene tar vi med oss til himmelen, et sted de fleste kristiansandere har som mål å komme.

Inn til vi kommer så langt må vi bare holde på, holde ut eller som Jan Erik Vold sa det: «Det er håpløst og vi gir oss ikke».

Mulig vi må sutre litt fordi sutring egentlig bare et annet ord for fortvilelse. Vi har alle lov til å være fortvilet. Ikke alle får løst alle problemer med bønn.

Start betyr enormt mye for mange, men publikum svikter. Kristiansand er Norges 5. største by. I fjor lå gjennomsnittet i eliteserien på nesten 7000 publikummere. I forrige serierunde var det knapt 4000 på Sparebanken Sør Arena. Det fikk ildsjelene i klubben til å sette i gang en offensiv der mange gratisbilletter ble delt ut. Noe som førte til 9000 tilskuere på neste kamp. Dessverre var spillet elendig og resultatet deretter, slik Erik Mykland beskrev Start på det verste. Det fører nok til at vi er tilbake på «grisgrendte strøk-nivå» i neste runde. Inntektstapet på publikumssvikt er enormt.

Protestfestivalen har samme problemet, men er bygget opp annerledes. I motsetning til Start skal den ikke gi stemning og glede, men refleksjoner og protester. Dermed må man forvente at publikumsinntekter blir deretter.

Vi har det jo så greit her på Sørlandet.

Det betyr ikke at vi ikke trenger Protestfestivalen. Tvert om, den trengs mer enn noensinne.

Derfor trenger både Start og Protestfestivalen det lokale næringslivet og politikere som omfavner dem.

Spørsmålet som er betimelig å stille er om Start hadde hatt bedre økonomi om den hadde holdt hus i Bergen eller Stavanger, og om Protestfestivalen hadde hatt bedre levekår i Oslo eller i Tromsø.

19.juni markeres 15 år, men årets Protestfestival kan fort bli den siste.

Samme dag som Start arrangerer sin dugnad for å få inn nok penger til å redde klubben får jeg vite at Protestfestivalen fortsatt mangler penger. Ifølge styreleder Roger Christiansen går festivalen tom for penger siste del av året.

Det er unødvendig å nevne følgene hvis det er tilfellet.

Hverken Start eller Protestfestivalen kan fortsette i dette sporet.

Hvorfor tar ikke byen grep? I nasjonal målestokk er ikke Protestfestivalen stor, men den er viktig og enestående. Budsjettet er lite. Med 2 mill. hadde festivalen klart seg i all tid. I dag ligger budsjettet på 1.4, men må ha 1.6.

For Sørlandet er den særdeles viktig skal vi tro meningsleverandører som Frank Aarebrot, Harald Stanghelle og Per Fugelli. Vi trenger rett og slett Protestfestivalen. Av og til er det klokt også å ta vare på det som har vart en stund, enten det er bygningsmasse eller en levende festival.

Start samler forhåpentligvis inn nærmere 1 million i kveld. Mot slutten av året har en av landets fremste artister signalisert at han ønsker å holde støttekonsert for Protestfestivalen. Hvis alt dette slår til holder vi kanskje ut året. Neste år er det klar for ny kamp for tilværelsen.

10.juni og 19.juni, to datoer og legge merke til.

Finnes det håp i et hengende snøre, eller må vi bare leve med det at vi uheldigvis holder til i Kristiansand?

Penger og makt korrumperer, men i anstendige Norge skulle de folkevalgte gå etter andre kriterier når de velger hva de skal delta på. Dessverre, vi er neppe mye bedre enn land vi nekter å sammenligne oss med. Problemet er at vi merker det ikke, det skjer så naturlig og med helt normale menneskelige egenskaper.

EAT-konferansen ble arrangert i Stockholm 1. og 2. juni. EAT er initiert av Stordalen Foundation, Gunhild og Petter Stordalens stiftelse og ble arrangert i samarbeid med Stockholm Resilience Centre. Konferansen samlet internasjonale ledere innen politikk, næringsliv og akademia for å diskutere veier til en sunn og bærekraftig matindustri.

Men EAT er først og fremst Gunhild Stordalen og hennes ideer ene og alene, et prisverdig og viktig arrangement for bedre mat i verden, i en tid da de store matvarekjedene forsyner oss med alt for mye usunn mat.

Jeg skrev nylig på Facebook at jeg har liten tro på konferanser, men at kanskje EAT er et unntak. Konferanser har en tendens til å dreie seg om at venner møtes, om mingling, prat og god vin. Før jul skrev Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Alstadheim en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst ikke hadde sett kom i år». Morales var ikke full, men fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han ville ha slutt på prat og mingling. Han manet til action. Morales gjentok sitt budskap til de som var tilstede vred seg i stolene. De var visst lettet da han dro hjem igjen.

I august arrangeres Arendalsuka. Uka er initiert først og fremst av tidligere stortingspolitiker og statsråd Øystein Djupedal. Dit kommer statsministeren samt store deler av statsrådkollegiet og Jonas Gahr Støre. Dit kommer et samlet pressekorps, toppsjefer og rikfolk. Kort sagt et kobbel med maktmennesker.

Det blir feil av meg å si at festivaler og konferanser er bare prat. Det er jo maktmenneskene som har muligheten til å endre et samfunn, selv om vi aldri må glemme Kjell Landmarks dikt

«En alene / kan ingenting gjøre. / Det sier hundretusener.»

Makt er penger og det norske samfunn et bygget mer rundt penger enn noen andre samfunn i verden. Det er derfor vi blir kalt verdens rikeste land. Det er også derfor forskjellene øker som de gjør i landet vårt nå. Når flere har det veldig bra blir det lettere å havne utenfor.

I 15 år har jeg holdt på med Protestfestivalen i Kristiansand. Noe av målet med festivalen er å slippe til de som ellers ikke får slippe til. Et annet mål er å ta opp emner som vanligvis ikke tas opp på festivaler eller konferanser. Erik Bye som var engasjert i festivalen den siste tida han levde talte alvorlig om å holde den gående. «Maktmennesker skal til enhver tid være der under observasjon», sa Bye.

Bye visste han hadde makt, men brukte den rett. Han visste han ble hørt. Derfor fikk han også til underverker for at Protestfestivalen skulle leve videre.

Mange hevder det er Norges viktigste festival. Også mange som vil kunne kategoriseres som maktmennesker. I alle disse årene har jeg ubevisst fått lære litt om mekanismene som gjør at media, politikere og andre maktmennesker logrer for noen, men snur ryggen til andre. Når «de andre» over tid mister penger og mennesker med makt dør de sakte hen. Da får man gjerne høre at «det samler ikke nok folk». Nei, til slutt gjør det ikke det.

Men alt henger sammen med alt, som det heter. Jeg har observert at disse mekanismene handler om tre ting. Det handler om å gå dit alle andre går, det handler om makt og status og om penger.

Når man studerer dette på avstand ser det primitivt ut, nesten morsomt, men det er faktisk veldig alvorlig.

På den måten får vi økende ulikhet, et av de alvorlige temaene på årets Protestfestival. De med mye allierer seg med andre som har mye. De med lite blir gående for seg selv.

I går skrev jeg på Facebook at «det er lett å bli resignert og gi opp, for når man ser hvordan samfunnet er bygd opp forstår man fort at hvis man ikke har makt og penger, ja da skraper man bare i bunnplata det meste av livet. Man går og går men kommer aldri til døra. Man slåss og slåss, men kan aldri vinne. Man løper og løper, men kommer aldri i mål. Jeg er stor tilhenger av Gunhild Stordalens EAT, som jeg synes er noe av det viktigste som finnes av konferanser og arrangementer. Jeg er også stor beundrer av hennes engasjement. Hennes mot, særlig i den siste tiden, er formidabelt. Må bare bøye meg i støvet. Men hadde hun fått dette til hvis hun bare var en vanlig lege?»

I dag skriver sosiologen Kjetil Rolness på sin Facebook-profil: «Kloden står foran katastrofen. Bare en kvinne kan redde den. Hun er vakker. Hun er slank. Hun er smart. Men hun er også dødssyk. Og har bare ett år på seg til å gjøre en forskjell. Hva gjør hun? Samler kjendiser, politikere, kongelige og media til store og dyre konferanser betalt av ektemannen der hun selv blir «hyllet som en dronning».

Jeg blir frustrert over at Rolness har rett, for det har han. Jeg tenkte tanken sjøl i går.

Innlegget hans ble raskt et stort oppslag i media. Når han gikk ut som han gjorde slipper jeg kanskje unna uten å ha trukket «sutre-kortet», for dette handler om frustrasjon over at noe kjennes feil og urettferdig i dette rike landet.

Jeg tror ikke jeg hadde fått større oppmerksomhet rundt Protestfestivalen om jeg var dødssyk, men jeg tror at hvis jeg hadde like mye penger som Petter Stordalen ville mange flere lyttet. Samme kampen opplever selvfølgelig andre arrangementer som i likhet med Protestfestivalen er startet opp fra grasrota. Når landet skal styres på den måten blir det feil for meg.

Gunhild Stordalen forstår nok at uten mannens ressurser måtte hun tråkket i den samme hengemyra vi har tråkket i gjennom 15 år, selv om hun er pen. Selvfølgelig benytter hun de mulighetene hun har, det ville vi alle gjort. Det er fantastisk at en av landets rikeste har ei kone som er så levende engasjert i noe så viktig.

Det er maktmenneskene jeg er bekymret for. Kronprinsparet, statsminister Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Sveriges statsminister. Alle stilte opp i Stockholm disse dagene. Det er et skue å observere dette på avstand. Jeg har sett det på nært hold også.

I en annen del av verden, vår verden, har vi mottatt et lite statstilskudd via statsbudsjettet som for noen år siden ble flyttet til kulturrådet. Den nye regjeringen Solberg fant ut de ville legge ned noen poster og flyttet festivalene under disse postene over på Norsk Kulturfond. Det de glemte var at alle festivaler driver ikke med musikk. Derfor mister vi statsstøtten. Eller vi må begynne å lage musikkfestival. Regjeringen innrømmer tabben, men de retter det ikke opp. Protestfestivalen er ikke viktig nok ser det ut til. Derfor blir det antakelig siste året.

I løpet av 15 år har vi antakelig invitert et tresifret antall statsråder. Bare i år inviterte vi statsministeren og sju statsråder. Vi inviterte Kongehuset til å åpne festivalen nok en gang.

I løpet av 15 år er det kun tre statsråder som har deltatt. Svarstad Haugland, Haga og Kleppa må til gjengjeld ha likt seg så godt at de stadig vendte tilbake.

Etter disse åra stiller jeg mange spørsmål. Er det noen som snakker sammen? Er det tilfeldig at ingen kan komme til Kristiansand i september når alle skal til Arendal i august? Og hvorfor befant plutselig alle seg i Stockholm? Hvor ligger mekanismen i at et ja utløser et ja fra flere? Jeg stiller også en del andre, mer resignerte spørsmål. Hvorfor holder jeg på med dette? Hvor lenge orker jeg?

Det interessante med dette er årsaken til at jeg holder på år etter år. Maktmennesker kan gjøre at man får fornyet energi til å slåss videre, men hvem er egentlig maktmenneskene oppi dette? Vi er flokkdyr, har festivalens gode venn Per Fugelli lært oss. Maktmenneskene er også flokkdyr. Hvem vil skjelle ut sauen for å følge gjeteren? Det går jo ikke. De er skapt sånn, slik vi er skapt sånn. Det ligger i menneskets natur.

Da blir det ikke så lett å holde maktmenneskene under observasjon, slik Erik Bye manet til. Det er systemet vi må endre. Hvis noen av dem skal til Stockholm for å få med seg konferansen EAT, må noen av dem takke ja til Protestfestivalen. Hvis noen skal til Arendal må noen til Kristiansand.

I mellomtiden bræker jeg rundt i ingenmannsland.
Håper at noen får med seg hva som skjer i september.

Vi mennesker er skrudd sammen sånn at vi ofte engasjerer oss basert på egne opplevelser. Det er ikke så rart. Vi er noen milliarder enkeltindivid, med kort levetid. Hjernen vår har begrenset kapasitet, selv om vi nok er det mest intelligente av alle levende organismer.

Jeg hadde ikke hørt om kvener før jeg forsket på farsslekta og fant ut at oldefaren min het Ollikainen, et etternavn jeg skulle hatt om han ikke tok det mer kjedelige navnet Olsen som norsk.

At Anders (Antti) Ollikainen var kven gav min nyvunnede oldefar en ekstra dimensjon.

Kvenene har vært et jaget folk i lange tider. Etter ti år som offisielt språk er det fortsatt svært få barn som snakker kvensk med foreldrene og besteforeldrene sine.

Her sør kjenner vi godt til fraflyttinga av bygdenorge. Vi kjenner til samene og vi kjenner til taternes situasjon. Taterne har blitt jaget i mange år, men situasjonen for kvenene er enda mer dramatisk. Kvenene er en nasjonal minoritet i Norge i likhet med taterne. De første kvenene kom til Norge rundt 1520, men de største migrasjonsbølgene kom på 1700- og 1800-tallet. Hva mer vet vi om kvenene?

Kvensk er finsk-ugrisk språk som er nært beslektet med meänkieli i Sverige og nordfinske dialekter. Det anslås at det er mellom 10.000 og 15.000 kvener i Norge.

I Porsanger finnes et eget nasjonalt senter for kvensk språk og kultur. En ny film «The Secret Language» er en dokumentar om kvensk språk og identitet, og litt om kvenenes historie. For noen år siden kom Anstein Mikkelsen ut med «Det Tause Folkets Stille Død» som ble vist på Protestfestivalen og senere på fjernsyn.

Finland var preget av å ha vært et jaget folkeslag. I 1870-årene befant landet seg midt i den såkalte «Sultetida» der sulten drev dem vandrende rundt etter steder å overleve. Noen klarte å komme seg helt til Amerika, men mange kom ikke lenger enn til Norge. I perioder var tilstrømmingen til Norge så enorm at det skapte uro hos oss. «Ville de ta over alt?» «Hva med kulturen vår?» «Skal vi få saunaer i hver uthavn?». Det er lett å dra sammenligning med spørsmål rundt en annen innvandringsgruppe i disse dager. Nordmenn fryktet kulturen, språket og til og med hus og hjem. Det ble en fremmedfrykt, som skulle forsterke seg på de stedene innvandringen var størst. Enkelte kommuner fikk finske navn, stedsnavn og endatil språk. Det gjaldt spesielt enkelte steder i Øst-Finnmark.

De fleste kom i grupper men enkelte reiste også alene for å skape seg nytt liv. Det ble sagt at kvenene slo seg sammen for å bevare sine tradisjoner. Når de møttes sang de gamle sanger, fortalte historier og mimret over landet de flyttet fra. Om et av kveneværene i Varangerfjorden ble det rundt 1870 fortalt følgende: «Livet i denne bolig artet seg fullstendig som om en var hensatt til Finland; ti i lader og fakter var man helt finske og det norske sprog og hva dertil hørte var strengt forbudt (…) hvorimot lappisk blev bedre tålt, men ringeaktede».

Kvenland var opprinnelig et eget sted helt nord i Finland. Kvenland lå i nærheten av Bottenviken. Noen hevder til og med at Kvenland eksisterte før Finland. De hevder at finner er et urfolk ut av Kvenland. Den første kven registrert i Norge var Mikkel Quen i 1743. Han var født av kvenske foreldre nær Tornedalen.

På 1700-tallet var finnene et rastløst folk på hvileløs leit etter identitet. Svenskene regjerte. Finnene eide ikke sitt eget land. Uroen ble forsterket da landet ble invadert av russiske soldater som trengte mat og husly. Folket sulter, fryser og er hele tiden på rømmen.

Det var presten Nils Stockfleth (1787-1866) som først tok i bruk begrepet kven. Stockfleth fikk vi stifte bekjentskap med i filmen «Kautokeino-opprøret» (2008). Han skrev at kvener var «de finner eller svenskfinner som kom fra området rundt Bottenvika og som på norsk grund have røddet og bygget, og blive stadig boendes». Stockfleth utvidet begrepet med å si at skogfinnene var av samme opprinnelse som kvenene.

Utover 1860-åra var det blitt riktig ille i Finland. Krig og sult hadde tappet landet fullstendig. Mange små barn døde, de fleste på grunn av sult. I overgangen 1867 til 1868 var det virkelig ille i områdene rundt Ii og Tannila. Folk var desperate. Innvandringen til Finnmark gikk i bølgedaler med topper rundt 1850-årene, 1870-årene og mot slutten av 1880-årene. Sulten var hovedårsaken, men mange dro også for å slippe å tjenestegjøre i den russiske hæren, eller stakk fra ei jente som ventet barn.

Folkevandringen som foregikk mellom Finland og Norge fikk russerne til å se rødt. I 1842 henvendte den russiske regjeringen seg til den norsk- svenske utenriksminister i brevs form der han ønsket at det ble iverksatt tiltak overfor finnene som utvandret for å bosette seg i Norge. Russerne mente de fikk altfor enkelt statsborgerskap uten at de var kontrollert på tilfredsstillende måte. Aller vanskeligst var det å holde kontrollen med kvenene. Søknadene om statsborgerskap var ofte mangelfulle, det var ikke sikkert at alt var i orden med deres finske statsborgerskap heller. Amtmannen i Finnmark skulle bli strengere i sine svar. Russerne var stadig i klammeri med finnene.

Mer enn hundre år etter innvandringstoppen, i 1973, ble det av Norsk Kulturråd laget en komité som skulle finne ut hvor stor betydning den finske innvandringen hadde hatt. Konklusjonen var at betydningen var stor. Selv så sent som i 1973, ønsket mange steder i nord, finsk som språkundervisning i skolen. Overraskende mange behersket også det finske språket. Kvenene ble overraskende nok godt likt både i Finnmark og Troms. «I arbeidssituasjoner var de bedre likt enn både nordmenn og samer fordi de viste en større flid,» sa en sogneprest i Alta. Når de ikke fikk noe å gjøre i Finland ble de sett på som en ressurs i Norge. Industrien så vel som fiskeriene fikk nyte godt av de «nye» nordmennene, til tross for at enkelte i Alta var bekymret for språket. Eller som en nordmann sa det; «de bygger til og med sauna her».

I 1982 ble Nordnorsk Finsk Forbund stiftet med formål å styrke kontakten mellom Norge og Finland. Fem år senere ble Norske Kveners Forbund stiftet med formål å styrke kvenenes stilling kulturelt, sosialt og økonomisk. Organisasjonen arbeider for at kvenene skal oppnå nasjonal minoritet status på linje med samene. I 1995 utkom den norsk-finske avisen Ruijan Kaiku (Ekkoet fra Norge). Avisen skal komme to ganger i måneden. Avisa er den eneste avis som ønsker å fokusere på kvenene. Kvener ble godkjent som minoritetsgruppe i 1996. I april 2005 ble kvensk godkjent som minoritetsspråk.

I september 2005 tok vi opp kvenenes situasjon til debatt under Protestfestivalen i Kristiansand.

Vi stilte følgende spørsmål: «Kvenene – vårt glemte urfolk? Har samene tillatt seg monopol på etniske minoriteter i nord?». Særlig fordi debatten foregikk i Kristiansand, ble vi overrasket over at interessen for denne debatten var såpass stor. «Min kultur dør ut, den finske kulturen lever videre,» var nødropet Henry Osima, daværende leder i Norske Kveners Forbund sendte ut i debatten.

27.mars 2008 har avisen Klassekampen en større sak med overskriften “Frykter kvensk dør ut”. Kvenske lærere er bekymret. Til tross for at kvensk nå er anerkjent som eget språk finnes det ingen lærebok i språket.

Min oldefar Anders Ollikainen forsøkte på ingen måte å lage Finland i Norge. Tvert imot, han utslettet mer eller mindre sin finske identitet. Han fornorsket navnet helt. Selv det norsk-svenske Anders ble byttet ut med Andreas. Utover dette er det lite materiale på bakgrunnen hans, bortsett fra det som sto i forbindelse med giftemål, dåp o.l. Alt tyder på at han også lærte å snakke norsk ganske raskt. Anders var tredje yngst i en stor søskenflokk. Eldste mann Matts (Matti) ble født 29. Mai 1830. Barna kom så på løpende bånd. Anna ble født 11. Februar 1833, Brita (Priita) i 1836, Johan (Juha) i 1839, Kaisa i 1844 og Henrik (Heikki) 9. Mai 1846, men han dør tre år senere. Anders var født 18. Desember 1848 i Karjalankylää. Til sist kom en ny Henrik i 1852 og Maria i 1856.

For å kunne beskrive hvor håpløs situasjonen var kan vi bare kikke i kirkebøkene. Alle barna til Matts og Anna Maria har fått betegnelsen «n.d.», som betyr nøddøpt. De som ble nøddøpt var de man antok ikke ville overleve. Samtlige av barna har denne betegnelsen, noe som er spesielt. Anna Marias foreldre hadde det ikke stort bedre. Mathias Siklander var i 1802 dreng (arbeidskar i landbruket). I 1805 og senere i 1813 såkalt «inh», som betyr «inhysing». Han var ikke ansatt av bonden som eide gården, men arbeidet med noe annet. I 1816 var han «backstukarl». Han eide ikke jord selv, men leide en liten hytte. I 1810 var han avskjediget soldat, etter en kort periode i krigen.

Når Siklander kom hjem fra krigen hadde Sverige tapt Finland til Russland. Helt fra han dimitterte i 1809 og frem til 1917 var Finland russisk, noe som fikk store følger for finnene.

Stedet Ii ligger ved Bottenvikens kyst, cirka 40 km nord for Oulo/Uleåborg. Yli-Ii («Övre Ijo») ble selvstendig «kapellforsämling» i 1917 og selvstendig pastorat i 1933. Kirkebokføringen begynner dermed i 1933.  Karjalankylä («karelarbyn») ligger mellom Ii og Yli-Ii og Tannila er nordøst for Yli-Ii. Pohjois-Ii («norra Ijo») ligger rett nord for Ii kirkested.

Mye tyder på at oldefar kom til Finnmark og kobbergruvene i Alta rundt 1875.

Det var ikke mange familiemedlemmer igjen i Ii når Anders dro. Faren levde, men etter kirkebøkene å dømme var det kun en av døtrene som bodde sammen med han. August, Henrik og Maria døde som barn. Broren Matts (f.1830) vokste opp og ble gift med Valborg Johansdotter. De fikk barna Johan Adolf (f.1856), Albin (f.1858), Alarik (f.1860) og Matts (f.1862). Sistnevnte nevø til Anders ble gift med Anna Kustaava. Johan Adolf og Brita Kaisa Olofsdotter fikk barna Alexander (f.1878) som døde som barn, Hanna Walborg (f.1880) og August (f.1881)

Sannsynligvis lever det etterkommere etter noen av disse.

Matts jr. var eldst i søskenflokken der Anders var en av de yngste. Matts jr. reiser som ung ut for å delta i en av krigene på den tiden. Han fungerer som skarpskytter. Matts jr. giftet seg med Valborg Niemelä og fikk flere barn. Samme året som Matts får sitt første barn, melder en yngre bror seg til tjeneste i Krimkrigen, den 16. januar. Han kommer tilbake fra krigen og gifter seg med den tretten år eldre Kaisa Pyhtinen. Han får to barn med henne. Johan var i likhet med storebroren Matts, skarpskytter. Søsteren Anna (f.1833) blir også gift, men har en sønn med seg inn i det ekteskapet.

Mye ble forandret for kvenen Anders Ollikainen fra de dype finske skogene, da han bosatte seg ytterst mot sjøen ved det værharde Lopphavet. Han måtte lære seg et fremmed språk og en annen kultur. Han hadde forandre navnet helt til Andreas Olsen.

Ekteskapet med Olufine Marie Jenssen må ha vært en lykke for den store sterke finnen.

Andreas fant seg godt til rette i Frakkfjord, til tross for en stor overgang fra Finland. Den store sterke finnen var en driftig arbeidskar. Han må raskt ha taklet omstillingen fra skogen i Finland til å være fisker på det værharde Lopphavet. Han var nær ved å omkomme på sjøen flere ganger. To ganger veltet båten, da han var på fiske. Han reddet livet ved å hogge tollekniven i båten og ved å klamre seg fast til den. Omsider kom folk til unnsetning. Dette fortalte sønnesønnen Andreas.

Ollikainen var som finner flest og skal ha hatt flere kniver hengende i hylster rundt livet. Han sydde kvenkomager, et skotøy mange brukte på denne tiden, spesielt de som bodde langs kysten. Finske kvenkomager var med snøring, så de satt godt på beina. Andreas (eller Anders/Antti som han hette) skal ha vært usedvanlig sterk og robust. Det er blitt sagt at han alene løftet tunge fat med parafin og bar de i land og at han ofte dro båten på land uten hjelp. Båten måtte løftes helt opp på land så den ikke skulle slite seg og havne på sjøen i stormene.

Andreas drakk mye tran som skulle gi nye krefter og gjøre han mindre utsatt for sykdom.

I 1918 dør Andreas Olsen av leverkreft, 70 år gammel. Vi er mange etterkommere etter han og vi kan alle bekjenne oss som kvener, enten vi liker det eller ikke.

Nesten hundre år senere, 19. mai 2015 dør min onkel Andreas Olsen i Verdal. Han var sønnesønn og blant de eldste gjenlevende etterkommere. Et kapittel er slutt, og det er vemodig. Min onkel hadde et vanskelig liv fra oppveksten og til og med alderdommen. Han var en jaget mann, selv om han var en blid person som tok det meste med godt humør.

Farsslekta mi er ikke de som prater om fortid, ja de er ikke de som snakker om sitt følelsesliv eller sine indre tanker. På mange måter er de som kvenene, et taust folk. Kanskje er det gener, deres bakgrunn som et jaget folk som har skapt dem sånn.

I år er det ti år siden kvensk ble anerkjent som eget språk. Folkegruppen har blitt et jaget folk, fra sult og krig, fra sin egen kultur og sitt eget språk. De har vært utsatt for trakassering og mindreverdighetsfølelse, er i ferd med å bli utslettet.

La oss håpe at en hel kultur, en identitet og et språk som kvenene er ikke dør ut. Det ville vært dypt tragisk.

Jeg er stolt av å være kven, selv som sørlending.