Hver dag står jeg opp med at mobiltelefonen lager lyder. Men det er i oddetallsuker. I de andre ukene står jeg opp en halvtime senere, uten klokke. Jeg lager meg frokost, leser morgenavisen og tusler opp på kontoret i 2. etasje. Der leser jeg post, nettaviser og ser igjennom dagens oppgaver og eventuelle avtaler. Før lunsj er jeg allerede på vei til byen for å hente posten. 6-7 aviser til skal pløyes før middag. Nettopp middagen er ofte dagens største problem, fordi man skal variere. Jeg er lite kreativ på kjøkkenet og bruker alt for mye tid på å finne ut hva man skal spise. Under middagen kommer det 2-3 aviser til, som oftest er Dagbladet en av dem. Jeg er også blitt avhengig av mosjon, gjerne med en tretti minutters løpetur. Og sånn går nu dagan.

I partallsuker er livet helt annerledes, selv om rutiner også preger disse dagene. Forskjellen er at disse ukene inneholder en god del aktiviteter, fotball, lekser, mer planlagt middagslaging osv. Pappaukene kaller jeg disse ukene.

Hver dag har jeg mine rutiner, som jeg er hundre prosent avhengig av for å fungere. På en måte kan man si det er limet som holder livet sammen. Rutiner er mer viktig enn man tror, i en verden som stadig forandrer seg, i gjennom sorg og glede, oppturer og nedturer, problemer og fortvilelse eller pur lykke. I og med at vi er mennesker deler vi alle den samme skjebnen. Menneskene rundt oss kommer og går og de vi er glad i forsvinner og blir borte, eller som Johnny Cash synger i «Hurt»; «Everyone i know goes away in the end». Til slutt er det vi som blir borte. Vi skal ikke bare holde ut, men leve, holde «stø kurs», betale regningene til forfall og følge reglene andre mennesker har skapt og har endret på helt siden tidenes morgen.

Det trengs rett og slett en sterk rygg for å bære alt dette, og for mange av oss er vaner og rutiner en slags hjelpende hånd for å holde oss oppe.

Jeg har hatt noen mørke perioder. Heldigvis har jeg jobbet i disse periodene, fordi rutiner og vaner er blitt en del av meg. Slutter jeg med de, er det fare på ferde.

Det kan også til en viss grad forklare hvorfor mange eldre mennesker dør når de slutter å arbeide. Hvis de ikke har opparbeidet seg nye rutiner de trives med, blir man ofte mistilpasset.

«Kunstnere, forfattere, regissører, musikere og andre kreative individer har sine faste rutiner for å kunne skape best mulig», står det å lese i en større sak om rutinemennesker i denne ukens D2. Her møter vi vanene til Ingvard Ambjørnsen, Merethe Lindstrøm, Ida Ekblad med flere. Saken om rutinemenneskene er interessant og temaet har opptatt meg lenge. Min kollega gjennom mange år pleide alltid å «Mobbe meg» for rutinene mine. Jeg vet jeg er avhengig av rutiner. I begynnelsen når jeg ble klar over hvordan dagene mine var irriterte det meg. Jeg skulle i alle fall ikke være noe rutinemenneske, jeg som mer eller mindre alltid har kritisert andre for å være vanedyr.

Det er nemlig en myte at kunstnere ikke er vanedyr. Faktisk er mange av dem mer rutinemennesker enn man skulle tro. D2 slår fast at det alltid finnes et mønster, også i kaos. Det at jeg er et vanedyr betyr ikke at jeg har tenkt å skryte på meg et kunstnerliv. Jeg kan vise til personlighetstesten Enneagrammet der jeg har testet meg frem til å være en firer blant de ni personlighetstypene. Enneagrammet baserer seg nettopp på at vi mennesker gjentar de samme mønstrene i livet, og om du er skeptisk til tester som dette, f.eks. av religiøse grunner, så er Enneagrammet en personlighetstest som også prester og biskoper velsigner. Boka om de 9 mennesketyper som ofte er utlånt på biblioteket er skrevet av to prester. Gjennom Enneagrammet får vi vite at mønstrene i livene våre ofte er fryktbasert, skapt i situasjoner der vi er redde for å miste trygghet, både fysisk og psykisk, tilhørighet, kjærlighet og andre grunnleggende behov. I hovedsak er vi en av ni mennesketyper. Fireren – som jeg er – er kunstnersjela. Jeg kan med andre ord tillegge meg å være kunstnersjel, uten nødvendigvis å være kunstner.

Kunstnersjela spiller ofte på hele sitt følelsesregister. Det kan være slitsomt i blant.

De fleste av oss har hørt at det finnes mange typer følelser, men skal vi tro den svenske psykologen Jackie Bergman finnes det bare to typer følelser, kjærlighet og frykt. Sinne er for eksempel frykt, kunne han fortelle da han besøkte Protestfestivalen for noen år siden. Det høres logisk ut. Jackies stemme har dessverre stilnet. 14. juli 2014 døde han av hjernesvulst. Men ideene hans lever videre og passer fint sammen med Enneagrammet.

Frykt er antakelig kjernen i det som gjør oss til vanedyr. Vanene gir oss forutsigbarhet og dermed trygghet, som er motvekt til frykt.

Egentlig er det ikke rart at kunstnere er rutinemennesker. Man trenger orden i kaoset for å henge sammen. Dessuten er det jo sånn at for å være kreativ må man ha rom for å skape. Rutiner kan være knagger vi henger kaoset på.

Derfor kan faktisk kunstnere være mindre kaos enn man tror. Ingvard Ambjørnsen fortalte til magasinet D2 at grunnregelen er å leve så kjedelig som mulig.

Jeg har møtt noen store kunstnere gjennom livet. Det som har slått meg er hvor vanlige de er. De har ofte faste tidspunkter for ting, selv om rus er en del av hverdagen for flere av dem. Men langt fra alle er avhengig av daglige doser med kokain og whisky for å filme slik filmregissøren Sam Peckinpah var. Eller av to flasker rødvin daglig, slik Ingvard Ambjørnsen er. Mange er faktisk helt vanlige mennesker, men med litt andre rutiner.

Rusklinikker og tiltak for å komme ut av rus handler ofte om strenge rutiner.

Når kompisen min lo av rutinene mine slo jeg alltid tilbake med at jeg er en livsnyter, men rutiner handler langt fra bare om å nyte. Det handler vel så mye om overlevelsesstrategi.

Barn er avhengig av rutiner for å bli stabile og trygge. Voksne er avhengig av rutiner for å holde det gående. Rutiner er kontroll og systemer.  Jeg spiser det samme hver dag, sitter på den samme stolen ved kjøkkenbordet, ligger på den samme sida av senga, lytter til den faste radiokanalen, ser på de samme TV-programmene. Jeg fyller opp kjøleskapet med de samme varene uke etter uke. Det høres fryktelig kjedelig ut, men er faktisk helt nødvendig.

En forfatter skrev en gang at jogginga gjorde det mulig for henne å konsentrere seg om skrivinga. Kom man ut av rytmen, ble også skrivinga et problem.

Mennesker som ikke er vanedyr er uberegnelige, så til den som vil hakke på rutinene mine er det bare en ting å si; hold snavla.

Jeg er et vanedyr. Det holder frykten på avstand. Derfor er jeg til å stole på.

Derfor får jeg gjort mye.

Etter angrepet på det satiriske magasinet Charlie Hebdos i Paris, der 12 er drept, snakkes det høylytt i alle kretser om at dette var et angrep på ytringsfriheten. Ja visst var det så, men i kjølvannet viser redaksjoner og folk på Twitter og andre nettsider over hele verden sin avsky over terroren ved å dele bl.a. forsiden fra det siste nummeret av magasinet, som ved flere anledninger har laget Muhammed-tegninger.

Den kristne avisa Vårt Land har valgt å ikke trykke tegningene, i respekt for muslimers tro. Jeg tror ikke man er tjent med å provosere frem terror, i noen sammenhenger. Ytringsfriheten er som toleransen, en balansegang. I de siste femten årene har det vært sterkt fokus på toleranse. Vi skal tolerere det meste, og det er regelen. Men samtidig har toleransen for annerledestenkende blitt stadig mindre. Derfor opplever man at de som ofte snakker høyest om toleranse, gjerne kan være de mest intolerante. Spørsmålet er om man ikke også må være tolerant overfor det man selv mener er intoleranse. Et sted går grensa, er klar over det, men respekten bør ligge i bunnen.

I forbindelse med sitt forsvar av trykkefriheten skrev salige Henrik Wergeland, bygutt fra gamle Christianssand og mannen bak vår egen nasjonaldag følgende:

«Hvor trives noget godt og skjønt / og stort i tvang? / Kvel engen – gresset blir ei grønt; / bind ørnen, dør den på sin pynt; / stans kilden, som med sang begynt / har raskt sin gang, / og den en giftig sump vil bli! / Naturen hater, sterk og fri, / all tvang.
Kan åndens kilder, tankens flukt / da tåle tvang? / Skal sannhet ikkun stråle smukt,
i eget hjerte innelukt, / som jamrende Aladdins frukt / i hulen trang?
Nei, presse, løft din sterke arm! Befri all verden i din harm / fra tvang!»

Jeg tror salige Wergeland ut fra dette ville protestert mot Vårt Land og kalt dem feige, men selv om Henrik hadde et poeng er respekt like fullt et ord man bør ha med i beregningen. Helt fra de gamle skrifter har hevn vært blant menneskets dårlige sider. Om man kaller det hevn, eller raseri, er det like fullt et overgrep mot selvrespekten. Jeg sier ikke at man skal vende det andre kinnet til i alle sammenhenger, men at ondt kan skape mer ondt, hevn kan skape mer hevn osv.

Under raseopptøyene i USA på 60-tallet var det noen modige menn som ble drept fordi de trodde på friheten. Navn som Malcolm X, John F. Kennedy, Martin Luther King kjenner alle. Disse talte om fred, og ble møtt med krig. Mahatma Gandhi snakket om fred, men ble møtt med krig. Det ble som en ondskapens sirkel. Noen ganger hjelper det ikke å møte vondt med godt. Men å provosere er ikke veien å gå. Det er et ordtak som heter at å krige for freden er som å knulle for dyden.

Mitt poeng er at en kristen avis eller et ateistisk magasin neppe viser den sanne respekt ved å provosere en annens tro. Det er da vi beveger oss over i grenselandet for hva vi kan kalle ytringsfriheten, mener jeg. Uansett hvor kompromissløs salige Henrik var, og hvordan stemningen er i Europa disse januardagene.

Når George W. Bush ble så upopulær som president skyldtes det først og fremst at han snakket om hevn, om å gjengjelde ondt med ondt. Kanskje førte det til at flere organisasjoner man ikke ønsker velkommen så dagens lys. Lynsjestemning fører som regel bare vondt til verre. Når de onde handlingene er fordømt bør man diskutere hvordan man møter slike handlinger.

Lyrikeren Gunvor Hofmo sa en gang at friheten finnes bare i ytterpunktene: den absolutte nedverdigelse og den absolutte suverenitet.

Ingen vil bli nedverdiget. Når ytringsfriheten provoserer, må man beregne inn bråk. Massakren er unektelig et angrep mot det tolerante og frie Europa. Det er også et angrep på det sekulære Europa.  Det må vi dessverre leve med. Spørsmålet nå er hvordan vi håndterer det videre.

Milliardæren Christen Sveaas brukte 450.000 på å krangle om 110.000 kunne vi lese i Dagens Næringsliv. Dette er dessverre ikke noe nytt. Prestisje og prinsipp er blitt et sløseri av en annen verden. Det handler om stahet, stolthet, statuering av eksempel og det handler i siste instans om bitre oppgjør og hat. I samme avis har vi kunne følge rettssaken mellom tidligere havrettsminister Jens Evensens to sønner om arven. Lillebror har saksøkt storebror. Begge er blitt aldrende menn, men det legger ingen demper på rettsoppgjøret. Tvert imot. Det handler om store summer, selv om ingen av dem neppe lider noen nød. I rettssaken snur de seg bort fra hverandre, som to fiender i en krig, og antakelig vil de aldri snakke mer med hverandre.

To brødre, elsket av sine foreldre, men pengene de fikk har gjort dem til fiender. Slik har det blitt.

Fra før kjenner vi til bitre oppgjør i Uglands rederi i Grimstad. Sakene er altså ikke enestående, men har det til felles at det er folk med uendelig mye penger som går til retten mot hverandre. Gribbene er advokater som krafser i dette. Advokater er blitt denne tids nye millionærer.

Advokatene havner fort i samme strid, bare de tjener godt nok på andre. I april i fjor falt dommen mot advokat Mona Høiness etter at slektningene etter den barnløse enken Synnøve Urdahl, gikk til rettssak for å omgjøre en arv som var tildelt Høiness. Dommen som kom fra Borgarting lagmannsrett slo fast at slektningene selv måtte ta kostnadene på rundt fem millioner kroner. De største regningene har kommet fra deres egen advokat Fred A. Gade og hans kolleger, med til sammen 3,2 millioner. I tillegg måtte saksøkerne betale salæret til motpartens advokat Mette Yvonne Larsen på en million kroner pluss Mona Høiness saksomkostninger.

Nå skiller denne siste saken seg ut fra de øvrige. Advokaten er blitt saksøkt og er ikke saksøker, men oppgjøret er like skittent og det tas i bruk svimlende summer, hvor av det meste havner i advokatenes lommer. Det som er vel så interessant er summene som er i omløp, i all hovedsak for å vinne frem koste hva det koste vil.

Advokater er blitt en del av aristokratiet. Sammen med andre milliardærer øses penger rundt i et system som kan bringe flauhet fram hos vanlige mennesker. I andre verdensdeler lever barn på gata, men her sløses det med milliarder.

Jeg spør meg om prestisje og prinsipp er særegent for de som har mye, eller om det bare er de sakene som kommer ut i mediene. Jeg velger å tro det siste. Hverken prestisje eller prinsipp hører til de sju dødssyndene, men de befinner seg heller ikke langt unna. Hvis man kikker nærmere på de sju forstår man fort at både grådighet, begjær, hovmod og misunnelse er involvert i mange av sakene. Ja vrede også for den saks skyld.

En dødssynd er ifølge regelen noe som krever full bevissthet og overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvert imot, står det.

Å gå til retten for å slåss om penger, der det strengt tatt ikke er nødvendig er i beste fall unødvendig.

Men man kan anta at der det er mye i omløp og mye å vinne eller tape er terskelen for å skape strid atskillig mindre.

Ingen tviler vel heller på at nabokrangler om en veistubb, arvestrid mellom barn som ikke har så mye og bitre skilsmisseoppgjør verserer, det bare synes ikke like mye. I disse tilfellene er rettsoppgjørene i større grad forståelig. Forskjellen er når striden bikker over til å handle om prestisje eller prinsipp. Da blir det for dumt.

For har man i overflod bør man kanskje telle til ti før man velger å forpeste kroppen med skitne oppgjør som aldri vil la seg reparere.

Når alt kommer til alt er det jo sånn at hvis man tror på en Gud etter dette korte livet skal man selv dømmes utfra livet man har levd. Har man ikke en tro på noe etter dette, er det ens eget rykte som lever videre. Og som kjent synger Henning Kvitnes at «evig eies kun et dårlig rykte».

Uansett bør man kanskje spørre seg selv en strid om prinsipp og prestisje er verdt så mye.

Kalkuleringen kan man jo overlate til en advokat.