Nylig sto jeg plutselig å hadde følelsen av at jeg ikke eksisterte. Ikke bare det, men ingen av de rundt meg eksisterte heller. Det var en merkelig følelse, som varte noen minutter. Plutselig fikk man et inntrykk av at menneskene er ikke-eksisterende, men at vi likevel finnes på en måte, men bare som små sædceller. Ja, for det er jo det vi er. Blant millioner traff ei eneste ei blink og begynte å vokse i ei kvinnes mage. Ut kom produktet, altså oss. I det samme øyeblikket jeg sto der oppdaget jeg hvor små vi er, og hvor kortvarige vi er, selv om vi faktisk eksisterer i et minimum av tid. Når man oppdager sånt blir livet fryktelig meningsfullt og fryktelig meningsløst på en og samme tid. Vi befinner oss rett og slett i det totale kaos. Og «kaos er utgangspunkt for tilblivelse», som vi har satt som hovedtema på Protestfestivalen i år.

I helgen deltok jeg på Kontra i Larvik sammen med en rekke unge mennesker med store ressurser. Her var det en rekke foredrag, og vi fikk en slags kontakt med disse fremmede menneskene vi delte tida med en hel helg. Kontakten var spesiell fordi vi alle var der for det samme, og måtte tilbringe tiden sammen det meste av den våkne tiden. Vi nøt det og erfarte nye mennesker, og hvordan andre mennesker som ikke er som oss tilbringer tiden. På et vis kunne man tenke at mange av disse menneskene ikke var mennesker som oss fordi de levde på en annen måte enn oss. La meg forklare. Vi lever i et samfunn basert på et ord vi har funnet på som heter økonomi. Penger styrer alt vi gjør hver eneste dag. I det øyeblikket du går ut av døra hjemme er det et taksameter som begynner å rulle. Du kan selvfølgelig gå langs veien, eller i skogen uten å bruke taksameteret men det meste du gjør handler om økonomi. Mange av de som var tilstede var også økonomer, og levende opptatt av fenomenet penger. For det meste fungerer vi som et taksameter. Du skal ha mat, du skal fraktes, du skal på noe, du skal ha på deg noe, du har en avhengighet, du skal bo, du ser på fjernsyn, du bruker strøm, bensin og atskillig mer.

Gåten mennesket kan vi studere atskillig, men jeg vet ikke om vi blir så mye klokere. Vi forstår etter hvert at de fleste individider, selv som flokkdyr først og fremst tenker på seg selv og sine egne behov. Det er naturlig, det handler om å overleve. Når vi eksisterer i bare et minimum av tid kommer det enda mer tydelig fram.

Når du ser en film på høy hastighet, det vil at menneskene i filmen beveger seg veldig fort er det nesten som man ser livssyklusen til en plante som gror, vokser, bretter seg ut, blir besøkt av insekter, bretter seg enda mer ut, og så til slutt visner. Dette minner meg om det den amerikanske forfatter Nick Tosches sa da han skulle forklare den amerikanske cowboyens liv: «De blir født, vokser opp, gifter oss, roter litt rundt og så dør de». Men det gjelder ikke bare cowboyen. Det gjelder alle. Vi eksisterer egentlig ikke. Vi er bare innom et øyeblikk. Da er det ikke så unaturlig at vi som alle er ulike, selv om vi har denne skjebnen felles, kan finne på de underligste ting for å overleve.

Jeg har aldri sett på mat som drivstoff, men det er jo det det er, og det kan vi ikke komme bort fra. Etter å ha overvært flere debatter om norsk mat og landbruk gikk det en støkk i meg. Den første tankevekkende debatten om norsk landbruk fikk vi på Protestfestivalen i fjor. Der satt et samlet panel med bøttevis av peiling og kunne samlet fortelle at laksen vi spiser er farlig, kyllingen vi spiser er farlig, grønnsakene vi spiser er farlig. I en lettere sjokktilstand spurte ei dame i salen om hva vi da skal spise? Ho levde på kylling og ble skremt av det hun hørte. Ho fikk aldri et svar hun var fornøyd med, fordi svarene hun fikk var at alle kyllinger kom fra samme aner. Bestefaren het Ross og var dynket med antibiotika. Dermed var avkommene det samme. Oppdrettslaksen var full av miljøgifter og grønnsakene var sprøytet med gift.

På Kontra gikk menneskene i panelet grundigere til verks. Kanskje fordi de ressurssterke unge menneskene sjøl visste hva dette handlet om og hadde valgt et liv uten å berøre denne giften. Det er jo selvfølgelig enklere å unngå sprøytegrønnsaker om man har ressurser til å dyrke sine egne. De fleste kan ikke det, og er rett og slett tvunget til å putte i seg det andre ressurssterke mennesker har funnet ut at de vil selge oss, via sine butikkjeder.

Norge er verdens rikeste land å bo i og har i forhold til alle andre land i verden enorme ressurser. Det betyr ikke at alle mennesker er like ressurssterke, men at ressursene i landet er store, og at dette gjør at ingen mennesker i Norge trenger å sulte. Likevel opplever vi såkalt relativ fattigdom. Når halvparten av oss er rike og stort sett kan kjøpe det de vil og reise dit de vil, blir den andre halvparten desto mer annerledes. F.eks. merker man at livet kan bli frustrende når «alle» reiser til steder du sjøl har lyst å reise til i den tida du har fått tilegnet et opphold oppå jorda. Dessverre har du mer enn nok med å få betalt alt du må betale for å overleve. Man forstår kontrastene og endringen når man ser seg tilbake til tida som barn i Norges tettest befolkede vei, der alle var i samme «bås». Vi måtte holde oss der, for alle hadde like mye eller like lite. Vi ble en sammensveiset gjeng fordi vi alle var i det samme «prosjektet».

Kanskje er større forskjeller i dagens samfunn årsaken til at forventet levealder synker i forhold til andre mindre bemidlede land. Da snakker vi statistikk. Jeg tror jo de ressurssterke lever lenger, og det ser man f.eks. på at mennesker på Oslo Vest lever lenger enn de på den mindre ressurssterke sida Oslo Øst. «I Norge topper vi forferdelige statistikker for flere krefttyper, diabetes, MS, hoftebrudd, benskjørhet, kronisk smertegrense, fibromyalgi, astma, psoriasis og allergier,» slår Niels-Christian Geelmuyden fast i boka «Sannheten på Bordet». Brystkreft er doblet på 40 år og øker nå med 5% årlig. Norske menn klarer ikke lage barn fordi forplantningsevnen er svekket.

Alt dette burde ikke være tilfelle i et land som har kjempehøy levestandard. Vi har det vi trenger og små bekymringer i forhold til andre, og hverken kriger eller uro i landet.

Men maten er drivstoffet. Svaret på all elendigheta ligger høyst sannsynlig i maten og landbruket vi skryter så fælt av. Når alt styres av penger forstår vi at myndighetene ikke vil si de ressurssterke imot fordi de gir penger til statskassa. De ressurssterke holder sammen med de ressurssterke, og de ressurssvake henger ofte sammen med de ressurssvake. På toppen finnes en regel. Alt handler om makt og penger. Der har ikke menneskeheten endret seg siden Adam og Evas fall. Vi er vår egen lykkes smed, og derfor er det ofte sånn at det er de mest ressurssterke som i større grad stemmer på politiske partier som av andre betegnes som «egoistiske», partier som Høyre og Fremskrittspartiet. De kaller det frihet, men for de svakeste oppfattes det som noe annet.

Et annet poeng er at ingen av oss er Jesus, og dermed lukter nesa vår ikke veldig langt. Statsråder har sin lille navle de er opptatt av, som bedriftsledere med ansvar for tusenvis av mennesker eller industriarbeidere, om det finnes noen igjen av dem.

Hva lærte vi så om drivstoffet? Gjennom to debatter lærte vi at oppdrettslaks er full av kjemikalier og miljøgifter. Det er rett og slett farlig å spise det.  Eksperter over hele verden sier at, spiser du laks får du kreft. Torsken er enda verre, fordi den pådrar seg sykdommer, noe som har ført til omfattende bruk av antibiotika og andre legemidler. Kylling er full av antibiotika og all kylling vi spiser er barnebarn av Ross, som har sitt utgangspunkt i USA. I et intervju med Dagens Næringsliv sier eieren av Stange kylling, som skal være økologisk, at dessverre, de har den samme kyllingen. De er fortvilet over de har ennå ikke klart å finne kyllinger som ikke kommer fra Ross. Spis likevel heller kylling fra Stange og Holte gård enn fra Prior. Kylling er kanskje verstingen. 1 av 3 kyllinger har antibiotika i seg og unormalt større enn en normal kylling som lever fritt. Dette selvfølgelig fordi den er proppet med noe som gjør at den vokser fort, kan drepes fort og selges for mer penger.  Hvis du har sett hvordan kyllingen lages ville du neppe spist de etterpå.  Grønnsaker er sprøytet med gift og det meste av giften kommer fra Montsanto. Dette selskapet har forandret genene i soya og maisplanter slik at de tåler å sprøytes med miljøgiften glysofat, i handelen bedre kjent som Roundup. Den store fordelen er at avlingene blir større, prisene lavere og fortjenesten større. Vi snakker om farlig kreftfremkallende gift som også gir nyresykdom, leverskader, misdannelser, dødfødsler og sterilitet.  Kuene som har melka vi drikker spiser ikke gress lenger, men usunt kraftfor. Dette fordi de ikke gresser lenger. Det er økonomisk lønnsomt å ha så mange kuer og fore dem med i huset sitt, at eierne slipper å stresse med å ta dem ut på svære jorder. Dette får vi i oss hver eneste dag. Nesten alt vi putter i oss har vegetabilsk olje, som er veldig usunt for kroppen. Verstingen Palmeolje har vært mye i media. Nå har noen produkter begynt å selge uten palmeolje, og skriver det på pakka, fordi de vet at det betyr noe for forbrukerne. Det kan du se på noen typer smør, Mariekjeks og en kjekstype til som nå produseres uten palmeolje. Barnemat med fisk vil inneholde det samme som å spise ren oppdrettslaks. Og dette putter vi inn i nyfødte. Skal man spise fisk anbefales makrell og villfisk av torsk, sei og lyr. Eggene vi spiser kommer fra høner som lever i bur. Solegg eller egg fra «frittgående høner» er ikke frittgående eller utsatt for sol. Fakta er at de har aldri sett sollys. Mange tror at gris er sunnere enn det vi regner som rødt kjøtt, fordi kjøttet er lysere, men fakta er at gris er rødt kjøtt. Det er hormoner og helseskadelige. Velg økologiske egg og økologisk kjøtt. Spis dyr som har fått bestemme hva de har kunne spise.  Velg ferske og rene produkter fremfor bearbeidede som pølse, bacon og skinkepålegg. Velg økologiske melkeprodukter og naturproduktet meierismør, det er mye sunnere enn margarin. Velg kaldpresset olje fra oliven eller raps. Unngå transfett og palmeolje. Mye av dette kan du lese om i boka til Geelmuyden, som sies å være kontroversiell, men som enhver forstår er ganske logisk. Ikke alle er hypokondere som meg.

Vi som enkeltmennesker er avhengig av hva de store kjedene gir oss. Kjedene styres av penger for å tjene mer og er lite opptatt av vår helse. På samme måte er Mattilsynet og alt statlig avhengig av hva de rike eierne gir tilbake til samfunnet, så de får beholde sine jobber. Oljen er en midlertidig rikdom vi lever på i vår tid. Vi kan følge det samme sporet i omtrent alt. Se på klima f.eks. der vi spyr ut mer forurensning enn noensinne, fordi vi vil ha det som vi har det. Vi må ha minst en bil, og vi vil fly mye. Konsekvensene berører ikke oss, for vi er her jo bare et øyeblikk.

Jeg skal gjøre min lille del fra nå av, selv om jeg kanskje ikke har råd til det. Jeg skal ta de økologiske grønnsakene i stedet for de andre. Jeg vil ikke at mine barn skal putte i seg giften jeg vil unngå. Når vi har hatt enda en landbruksdebatt i september blir jeg ytterligere sikker i mitt valg. Dessverre kommer det også rapporter om at økologisk mat ikke er hakket bedre. Kjetil Alstadheim skriver i Dagens Næringsliv om «Økokatastrofen», der han kommenterer forskningsresultater fra Bioforsk. Trøsten er at om det er lite forskjell i sunnhet på økologisk og vanlig mat, så er iallefall økologiske grønnsaker mindre sprøytet med gift.

Du klarer ikke snu denne gifttrenden, fordi alt styres av vekst og penger. Stå stille et øyeblikk og tenk på at du ikke eksisterer. Snart gjør du ikke det heller. Den kjente frasen ingen av oss tør å ta inn over oss er denne: Om hundre år er vi alle glemt.

Kanskje har vi gjort det sånn at om hundre år er alle glemt. Alt liv og planeten jorda er glemt. Vi har gått over i ingenmannsland. Jorda er blitt som månen. I så fall sitter vi igjen med det evige spørsmålet. Finnes det noe mer?

Hver bidige natt i 3-tida våkna jeg dyvåt av svette. Jeg var så kliss at jeg måtte dusje og snu dyna. I noen tilfeller var det så ille at jeg måtte skifte hele dynetrekket, til tross for at det var midt på natta. Aller verst var det fordi jeg ikke forsto hvorfor det hendte. Marerittet var ikke en drøm, men virkeligheten, og dette varte en hel måned.

Jeg lurte lenge på hva som hadde skjedd. Etter en tid kom jeg frem til hva som var årsaken. Vi hadde nettopp flyttet til huset vi nå har bodd i mer enn ti år. I tillegg var jeg nygift. Men jeg taklet rett og slett ikke forandringen, selv om den var til det bedre.  Vi er vanedyr, og avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Mest ubehagelig er «tiden imellom». Der er vi ytterst sårbare. Jeg så nettopp filmen «Take This Waltz» (2011) med Michelle Williams som ei ung vakker kvinne gift med sin Lou. På en flyplass treffer hun Daniel, som tilfeldigvis bor i nabolaget. Gnist oppstår, men hun er gift så det går lang tid før hun finner ut at uansett hvor glad hun er i Lou er det noe i livet som er en skjebne man ikke kommer utenom. Poenget mitt er imidlertid et annet. Daniel oppfatter henne som nervøs og stresset. Begrunnelsen hun gir er at hun får angst av å være «imellom noe». I hennes tilfelle var det en flyplass, mellom to destinasjoner. Man er kommet ut av et fly og skal inn på et annet. Mange gruer seg mer til det enn til selve flyturen.

Mot slutten av filmen oppstår en ny situasjon. Hun holder fremdeles fast til ektemannen, som hun ikke vil såre ved å forlate han. Nå er Daniel blitt den urolige, nervøse og stressede. Når hun lurer på hva som er galt med han, får hun til svar at han liker ikke å være «imellom noe». Svaret er gjenkjennbart for henne, så hun foretar det hun må gjøre.

Jeg kjenner meg igjen og er helt sikkert ikke den eneste. Vi liker ikke å være imellom noe, enten det er destinasjoner, forhold eller annet. Forfatteren Lars Saabye Christensen fortalte i et intervju at han gikk over i angstfase når han hadde ferdigskrevet en bok. Angstfasen skyldtes at han da fikk tid til å tenke på vonde ting som død etc. Dermed begynte han på en ny bok i stedet.

Tida mellom natt og dag er en mellomfase. Den fasen regnes som den farligste tida på døgnet, og den tida flest dør.

Hele vårt liv handler om å komme oss ut av tida «imellom noe», og inn i noe. Akkurat nå befinner jeg meg i tida «imellom noe». Den vil jeg komme meg ut av så fort som mulig, men ikke for enhver pris.

Legen jeg kjenner definerte usikkerhet og uforutsigbarhet som den farligste tilstanden i et menneskes liv. Det å være «imellom noe» kan være et farlig og i alle fall ubehagelig sted å være.

Kanskje må vi rett og slett skru tankene inn på at vi er på vei til noe bedre eller mer spennende, enten vi foretar en reise eller er på vei til et nytt liv i en annen by, til en annen jobb eller hva det måtte være.

Så får vi vel bare leve med at vi av og til må svette oss gjennom overgangen.