Hver bidige natt i 3-tida våkna jeg dyvåt av svette. Jeg var så kliss at jeg måtte dusje og snu dyna. I noen tilfeller var det så ille at jeg måtte skifte hele dynetrekket, til tross for at det var midt på natta. Aller verst var det fordi jeg ikke forsto hvorfor det hendte. Marerittet var ikke en drøm, men virkeligheten, og dette varte en hel måned.

Jeg lurte lenge på hva som hadde skjedd. Etter en tid kom jeg frem til hva som var årsaken. Vi hadde nettopp flyttet til huset vi nå har bodd i mer enn ti år. I tillegg var jeg nygift. Men jeg taklet rett og slett ikke forandringen, selv om den var til det bedre.  Vi er vanedyr, og avhengig av forutsigbarhet og trygghet.

Mest ubehagelig er «tiden imellom». Der er vi ytterst sårbare. Jeg så nettopp filmen «Take This Waltz» (2011) med Michelle Williams som ei ung vakker kvinne gift med sin Lou. På en flyplass treffer hun Daniel, som tilfeldigvis bor i nabolaget. Gnist oppstår, men hun er gift så det går lang tid før hun finner ut at uansett hvor glad hun er i Lou er det noe i livet som er en skjebne man ikke kommer utenom. Poenget mitt er imidlertid et annet. Daniel oppfatter henne som nervøs og stresset. Begrunnelsen hun gir er at hun får angst av å være «imellom noe». I hennes tilfelle var det en flyplass, mellom to destinasjoner. Man er kommet ut av et fly og skal inn på et annet. Mange gruer seg mer til det enn til selve flyturen.

Mot slutten av filmen oppstår en ny situasjon. Hun holder fremdeles fast til ektemannen, som hun ikke vil såre ved å forlate han. Nå er Daniel blitt den urolige, nervøse og stressede. Når hun lurer på hva som er galt med han, får hun til svar at han liker ikke å være «imellom noe». Svaret er gjenkjennbart for henne, så hun foretar det hun må gjøre.

Jeg kjenner meg igjen og er helt sikkert ikke den eneste. Vi liker ikke å være imellom noe, enten det er destinasjoner, forhold eller annet. Forfatteren Lars Saabye Christensen fortalte i et intervju at han gikk over i angstfase når han hadde ferdigskrevet en bok. Angstfasen skyldtes at han da fikk tid til å tenke på vonde ting som død etc. Dermed begynte han på en ny bok i stedet.

Tida mellom natt og dag er en mellomfase. Den fasen regnes som den farligste tida på døgnet, og den tida flest dør.

Hele vårt liv handler om å komme oss ut av tida «imellom noe», og inn i noe. Akkurat nå befinner jeg meg i tida «imellom noe». Den vil jeg komme meg ut av så fort som mulig, men ikke for enhver pris.

Legen jeg kjenner definerte usikkerhet og uforutsigbarhet som den farligste tilstanden i et menneskes liv. Det å være «imellom noe» kan være et farlig og i alle fall ubehagelig sted å være.

Kanskje må vi rett og slett skru tankene inn på at vi er på vei til noe bedre eller mer spennende, enten vi foretar en reise eller er på vei til et nytt liv i en annen by, til en annen jobb eller hva det måtte være.

Så får vi vel bare leve med at vi av og til må svette oss gjennom overgangen.