I dag har jeg sittet og spilt inn sanger til klassefesten. Det er 30 år siden vi gikk ut av ungdomsskolen, det er nesten ikke til å tro. Klassen vår, først på Solholmen skole og så på Grim skole holdt sammen i alle disse årene. Vi ble godt kjent med hverandre og med lærerne Aslaug Mathisen på Solholmen og Øystein Andersen på Grim. Den eldste av disse er 86 nå, men kommer på klassefesten.

Det er en velkjent sannhet at tiden flyr, men i enkelte sammenhenger ser man det tydeligere. Jeg kan kikke opp på et par bilder jeg har på veggen, av noen av mine nærmeste som er borte i dag og tenke et øyeblikk at de er her, for det er så uvirkelig at de ikke er det, og at tiden har gått så fort. Det er egentlig litt underlig at 70-tallet er den beste tiden for det skjedde ikke bare hyggelige ting. Blant annet ble mine foreldre skilt i 1974. Men livet var på mange måter en lek, slik jeg kan føle det er for min eldste sønn i dag, som er på samme alder jeg var i 1979. Slik flyr tiden og generasjonene som en vind forbi og man kan nynne til Bob Dylan, som forsøker å stotre frem at svaret blåser med vinden.

Jeg mener fremdeles at den musikken som ble laget på den tiden er den beste noensinne. Men lytter man til lydbildet av Suzi Quatro, Status Quo eller Smokie, er det egentlig ikke allverdens. Jeg var ikke redd for å digge ABBA i den tiden, og gikk fort opp den bratte bakken jeg bodde på toppen av en snøværsvinter i 1976 med Abbas Arrival på LP. Jeg gledet meg til å sette den på platespilleren og bare lene meg tilbake og nyte musikken. Broren min som var to år yngre hørte på mer tunge saker, som The Runaways eller AC/DC. Jeg hørte langt fra bare på Abba, Susi og Status, men også på Dr. Hook, Ian Hunter, Boney M og Roger Whittaker. Det siste var vel ganske uvanlig for en 15-åring, men det tenkte jeg ikke mye på.

Min første kassett var en gul sak med tidlig Status Quo, som står som pynt øverst på CD-hylla mi i dag. Tidlig Status Quo med sanger som «Down the Dustpipe», «Mean Girl» og «Railroad» er noe jeg ennå lytter til. Jeg har ennå til gode å høre dem live. Vi spilte luftgitar i kjelleren til Henrik. Bare Thor Henning kom til å spille gitar på ordentlig noen år senere.

Foruten musikken var det fotball for alle penga. Min barndomskamerat Bjørn og jeg pleide å lage fotballsesonger ved hjelp av terninger, der 1-tallet fungerte som scoringer. Vi kunne samtlige lagoppstillinger utenat. Han holdt med Everton og jeg med Sheffield United. Det gjør jeg ennå. Den store Helten var Alan Woodward som hadde de hardeste skuddene i engelsk forball på den tiden. Vi skrev ut bøker på bøker og var kommentatorer samtidig som vi ristet terninger og skrev så blekket sprutet.

Høydepunktet var i oktober 1978 da Start ble seriemester for første gang. Det må ha vært det lykkeligste øyeblikket noen gang. «Matta», Trond Pedersen, Karsten og resten av gutta skulle forgylles. Vi hadde vårt eget lag i gata, som spilte serie mot andre gater i nærheten, som Grimsmyra og Eventyrveien. Laget vårt Tornardo var en dønn seriøs interesse, som opptok mye tid. Eller møtene i smalfilmklubben. Å være 15 i 1978 var helt annerledes enn det er for min 15-årige sønn i dag. Mobiltelefoner, internett og den verden de lever i nå var en fremmed verden den gang. Kompisene måtte møte opp på døra, så vi måtte ha møtt dem for å bli kjent med dem.

Vi hadde bare en TV-kanal også, så det som gikk der er noe som aldri blir glemt. Spesielt Detektimen McCloud og westernserien Krutrøyk likte jeg, og begge disse seriene har jeg sikret meg på DVD i dag. Lørdagskveld med Erik Bye var høydepunktet på lørdagskvelden.

I 1979 kom punken og raserte musikken. John Lennon ble skutt i 1980 og Bob Marley døde av kreft. I februar 1981 døde bestefar og senere samme året bestemor. Først da ble livet alvor, og det skulle aldri bli det samme igjen.

Jeg tenker ofte på om det var fordi alt var så annerledes, eller fordi vi var 15 og livet var en lek at denne tiden forblir den beste. Folk sier det siste, og det kan godt være det. Men jeg velger å tro at alt var annerledes den gang, og nettopp det er min lille flukt på tunge dager.

Når vi nå skal feire 30 år siden ungdomsskolen er det tid for refleksjoner. Da jeg fylte 40 inviterte jeg 40 venner gjennom 40 år på fest. Noen av dem hadde jeg ikke snakket med på kanskje 20 år. Likevel var det de barndomsvennene jeg følte kjente meg best. Det var en underlig oppdagelse, når det tross alt er andre jeg har levd med og brukt tiden på de siste årene. Det gir meg kanskje noe rett i at denne tiden var spesiell.

For noen år siden viste jeg min eldste sønn et bilde av min bror og jeg som barn, i en robåt på Byglandsfjorden. Jeg spurte han hvem det var og han svarte at det måtte være han. Det var da han skjønte at vi lignet på hverandre.

Min eldste sønn er på vei ut i verden, det er som han glipper mer for hver dag. Da er det ekstra godt å kunne holde hånden til min yngste sønn Matti Johannes på snart 4 år og se at han ligner på meg den gangen jeg var en liten gutt. Jeg var en redd liten gutt i den store verden, som ville få med meg alt. Det er han også. Sammen skal vi erobre dagene bit for bit, dag for dag, så får alt det andre seile sin egen sjø.

På den måten klarer jeg å se fremover, ikke bare bakover.