Kulturkamp på gang!

”Kampen utkjempes langs fire hovedakser; kultur, utdanning, utenriks og justis”, skrev Asle Toje i en artikkel som først sto på trykk på nettet og senere i Dagbladet. Det dreier seg altså om en kulturkamp som nå er i emning. For å forstå hva det dreier seg om må man se verden fra konservative øyne, og da er det ikke vanskelig å se at kulturradikalere, eller sosialister om man vil kalle dem det, sakte men sikkert gjennom årenes løp har skapt en endring i tankesettet hos folk, som også har hatt innvirkning på lover og måter å se verdier på. I den senere tid har begrepet toleranse vært brukt som et hendig våpen for å fjerne de siste rester av motstand, for å få det som man vil. Intet spesielt galt med det, enten man opererer i liberale, konservative, anarkistiske eller andre farvann dreier alt seg om å få gjennom det man sterkt mener er rett. Det spesielle med Asle Tojes innspill er at han går løs på det fremste tankegodset, kanskje de siste femti åra. Helt siden Gerhardsen har kulturradikale meninger brøytet seg frem og tatt over som en vedtatt sannhet i stadig flere fora. Dette handler først og fremst om kultureliten mot de konservative, gamle verdier mot ny verditenkning. Disse sannhetene har inntatt skolen, der pedagogikken de senere årene er snudd på hodet, og vedtatt som sannhet. Det samme gjelder tanken om at alle barn bør i barnehage og at det skal være full likestilling. Tankesettet har inntatt utenrikspolitikken der man skal være mot Israel og for Palestina. Nyanser har liten appell. Dette gjelder i høyeste grad kultur, og kulturpersoner har ofte vært de som har frontet kulturradikale meninger, kanskje ikke så rart når man vet at SV mer enn noe politisk parti er et parti for kulturelite og grasrota i kulturlivet. Toje skriver bl.a. at ”de kulturradikale hadde lite til overs for folk flests tradisjonstro og verdier. Resultatet var en nådeløs kamp mot hva som ble stemplet som ”tradisjonelle” og ”grumsete” meninger. Men når det gjelder innvandrerkulturer skal de bevares. Ja til hijab og koranskoler,” skrev Toje i Dagbladet 22. juni. Debatten førte til en serie med artikler i Klassekampen og også på nettsamfunnet Twitter foregår diskusjoner som er helt tydelige i dette bildet.
Nå skal 68’erne til pers. De har herset lenge nok med meningene våre, er noe av det Toje og flere forsøker å si. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ords pris fikk vi se et nytt eksempel på kulturkampen, som nå er satt i gang. Alt tyder på at Toje og andre har rett i at det er en kulturkamp på gang. Monsens meninger har vært og er ekstreme for mange, og for kort tid siden ville det vært et regelrett selvmord som meningsytrer å si en del av det hun har uttalt. Men ting har snudd og hun fikk støtte. Nylig holdt religionshistoriker Hanne Nabintu Herland et innlegg for KrF der hun tok til kraftig motmæle mot et kvinnesamfunn hun mente undertrykte mannen. Hun ønsket mannen på banen igjen. Han var regelrett satt på sidelinjen. Det er klart at man provoserer ved å si at ”kvinner er selv ofte skyld i at forholdene går dunken. Vi er ikke flinke nok til å tilfredsstille mennenes seksuelle behov. Kvinner hadde vært lurere om de brukte sex som middel til konfliktløsning. Hopp i senga, så ordner det seg, sto det på trykk. Det som likevel var mest oppsiktsvekkende, kanskje særlig for venstresida, var all den støtten hun mottok etter å ha uttalt dette både på dette møtet og på nettprat hos Dagbladet.

Asle Toje stiller også spørsmål ved om det virkelig er bra med en asylpolitikk som gir mange titalls millioner mennesker rett til opphold i Norge, var det klokt å legge ned forsvaret, var det bra med så mye pedagogisk fiksfakseri i skolen. Kulturradikalerne tok så komplett over samfunnet og det er derfor jeg snakker om kulturkamp ikke kulturreform. Folk liker ikke å bli umyndiggjort, nå kjemper de tilbake. Vi har sett det lenge i kommentarene på nett, der folk gir uttrykk for meninger som har blitt utestengt fra det gode selskap. Sa Toje.

Selv vi utenfor, som følger med i en mengde aviser hver dag, på fjernsyn, på nettsamfunn og i samfunnet for øvrig kan ikke unngå å legge merke til at det er i ferd med å skje noe. Det er ikke nytt det som sies, for i politiske partier på høyresida og i andre konservative kretser har dette blitt sagt før. Det nye er at Toje, Herland og en del andre ikke vil snakke om politisk retning eller konservativt ståsted, de er upolitiske (i alle fall offentlig) og har dermed mer gjennomslagskraft enn andre som har en mer tydelig agenda. Flere stemmer, ofte yngre, har meldt seg på i diskusjonen, som NUPI-forskeren Henrik Thune, forfatter Aslak Nore, forfatter Magnus Marsdal og forfatter Simen Tveitereid,
På Twitter har Dagbladets Marie Simonsen og Prosaredaktør Karianne Bjellås Gilje hatt en lengre diskusjon som kan settes inn i sammenhengen.

Kulturradikalerne blant disse ser ut til å ha oppdaget at noe er på gang. Det setter opp intensiteten på debatten. Nå før stortingsvalget i september snakkes det for første gang om en regjering der Fremskrittspartiet er med, uten at man møter det med latter. I debatten om barnehager har det vært flere innlegg i det siste der mødrene selv tar til orde for at det må være akseptabelt å være hjemme med de små, fremfor å arbeide full tid. Det er til og med blitt stuerent å mene at full likestilling ikke er det beste. Lærere og barnehagelærere skriver debattinnlegg om at barn ikke bør være i barnehagen før de er fylt både 1 og 2 år. I etterdønningene etter finanskrisen (som fremdeles mange sliter med) har blant annet Hanne Nabintu Herland sagt at hele finanskrisen skyldes en verdikrise. Litt på siden – men dog i samme landskap – skrev Knut Nærum for en tid siden en sak i sin spalte i Dagbladet om grensesprenging. ”Vi lever i en tid med grensesprenging, som er lett å forveksle med suksess. Kanskje fordi oppmerksomhet fører til bedre betalt arbeid, som kan minne om suksess. Det ligger i samfunnets struktur å belønne kunstnere som bryter samfunnets tabuer, skrev Nærum. Vi bryter grenser seksuelt, religiøst, økonomisk og kunstnerisk, men blir vi noe rikere mennesker for det? Er det helt greit, eller kan vi ikke leve med denne utviklingen?”. Knut Nærum, som politisk hører til ytterst til venstre på venstresida kommer her med tanker som mange på høyresida vil nikke anerkjennende til. Han tar opp dette uten å møte motbør fordi det er i ferd med å skje ting også her.

Får vi en kulturkamp nå kan den ha innvirkning på valget. Frustrasjon kan fort føre til et valg man ikke hadde sett for seg for bare kort tid tilbake.

Mange av aktørene i denne kulturkampen stiller opp på Protestfestivalen uken før valget. Det kan bli interessant å se hvor mange innspill som kommer frem før vi når så langt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s