Juli er noe herk

Juli er noe herk. I alle fall for en hypokonder. Når resten av familien vil ta det med ro hjemme, er jeg nesten ikke til stede. Jeg er riktig nok fysisk til stede, men ikke mentalt.
I min lille verden er jeg hele tiden på flukt fra små slemme menn som står på skuldrene mine og visker og tisker meg inn i øret. De viskende stemmene kjenner svakhetene og vet hvordan de skal få meg redd. Jeg leser om de utroligste kreftformer, om Steinar Lems sykdomsforløp og dødsannonsene jeg ikke burde lese. Vanligvis tar det to-tre uker fra jeg leser noe til symptomene kommer. Det er heller ikke sånn at jeg tenker veldig på sykdommer akkurat når det skjer, det kan faktisk være at jeg trodde jeg hadde glemt det. Små slemme menn glemmer ikke, og derfor er de noen ganger så lure at de ikke påminner meg, bare visker til mine indre organer. Først kommer symptomene, så uroen og til slutt den bitende angsten. Men for en hypokonder med legeskrekk er det bare begynnelsen på marerittet, som er ille nok for en selv, men minst like ille for omgivelsene. Her må man ta tida til hjelp. Det kan gå et år før jeg innser at jeg ikke feiler noe særlig. Resten av familien vil nyte juli, med late dager, lek og sol på kroppen. Jeg vil helst arbeide for å få fred fra de små slemme menn på skuldrene mine.

I juli er det nesten ingen som arbeider. Det betyr at det er bare søndager i juli og søndager er det verste jeg vet.

Dette tør jeg egentlig ikke si høyt. Når man bor på Sørlandet kan ”små slemme menn på skuldrene” fort assosieres som demoner som må fjernes med bønn. For meg er det usikkerheten som har tatt plass bak øret, ingenting annet. Hva hvis? Tenk om? Det kan jo være? Svarene som viskes er alltid det verst tenkelige. Etter at jeg var med på et TV-program om temaet fikk jeg telefon fra ei dame som mente at det var bare å følge Jesus, så var frykten borte. Det var absolutt ingenting å frykte. Jeg svarte at de skal ned i jorda de som tror på Gud også, så det så. Dette handler ikke om evigheten.

Nå er det meningen jeg skal ut å fly nordover med mine to sønner. Jeg tør vanligvis ikke fly, i alle fall ikke uten øl eller vin og gjerne begge deler innabords. Men når jeg reiser alene med barna er det utelukket. Derfor har jeg ennå ikke hatt mot til å bestille flyreisen som skal skje en gang i neste uke. Prisen stiger og snart er flyet gått, og nå er det kommet så langt at madammen spør meg om hun bare skal bestille når jeg ikke vet det. Men sier jeg ja til det vet jeg det jo.
Når jeg er hjemme i juli arbeider jeg, for det er mer enn nok å gjøre, men resten av familien forlanger fri. Jeg forsøker å si at den eneste måten vi kan ta ferie på er å reise bort. Bortreist på ukjente steder er det så mye inntrykk at uroen fordunster en stakket stund. Jeg har evnen til å se det store i det lille, fange opp detaljer i det uvesentlige og blir veldig eksotisk på ferie. Vi har ikke veldig god råd og derfor må vi som oftest være hjemme, og når vi først kan reise bør vi gjøre det med bil. Nå kan vi ikke kjøre bil og da sitter vi der med en flyreise som ikke er bestilt og en hjemmetilværelse som er noe herk.

Sommeren er agurktid i avisene. Da kan man lese om ekstra mange sykdommer. Svineinfluensa for eksempel. Man bør ikke reise utenlands, for da kan man bli smittet av den nye influensaen. Nylig hørte jeg at Svineinfluensa er laget på laboratoriet til amerikanske leger for å få ned befolkningstilveksten. De svakeste ledd skal ut. Er jeg blant dem? Jeg leser meg til at astmatikere er blant de sårbare, og skjønner fort at jeg er i kategorien. Min mor ringte nylig og bekreftet det med Svineinfluensa og amerikanske leger og tilføyet at de hadde sagt det samme på helsekostbutikken. Det nytter heller ikke med Tamiflu har jeg hørt, for det skal være farligere enn selve influensaen. Jeg bør visst gjøre som henne, og ta handlerunden på kjøpesenteret tidlig om morgenen før det er så mye folk.

I det hele tatt har tilværelsen blitt ganske innskrenket, men noe positivt kommer det ut av det. Jeg går tur nesten hver morgen for å ikke få hjerteinfarkt og jeg kjøper stort sett økologisk mat. Jeg røyker ikke og drikker moderate mengder alkohol.

Stort sett er det ganske slitsomt å ha det sånn som jeg har det. Etter at jeg for noen år siden så en film om Eva Cassidy som fikk kreft i hoften og døde hadde jeg et par år problemer med å sitte på en stol på grunn av smerter. Etter at jeg leste om symptomer på prostatakreft måtte jeg en stund veldig ofte på do. Det var veldig plagsomt til tider. Etter at jeg leste om tarmkreft har jeg sluttet å kikke ned i toalettet. På den måten blir jo tilværelsen stadig mindre, selv om Ingvar Wilhelmsen på Hypokonderklinikken har sagt at kreft ikke er smittsomt. Jeg vet jo at han har rett, men kroppen vet det ikke uansett hvor mye jeg forteller det. Wilhelmsen har også sagt at jeg bruker alt for mye tid på å uroe meg for noe jeg ikke kan gjøre noe med likevel. Ja så, sier han det, tenker jeg da. Og så fortsetter jeg ubemerket med å uroe meg for det ene eller det andre.

Jeg liker ikke VGs helsespalter eller det forgjengelige mennesket. Jeg har store problemer med å bevege meg inne på et sykehus, og får ubehag i begravelser.
I denne uken skal jeg i begravelse til min egen tante. Da blir jeg nok en gang påminnet om livets forgjengelighet.

Den beste måten å vandre ut av livet på må være som fjellklatrer på Mount Everest. Da er du Konge og et fyrtårn som folk kan guide seg etter, til evig tid. Det er blitt sagt at de står der som statuer på veien opp, de som aldri nådde ned igjen.

Men så var det dette med klimaendringene. Juli er nok den farligste måneden også for de som er statuer på Mount Everest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s