Nylig fikk jeg spørsmålet, optimistene eller pessimistene – hvem har rett? Ja, hvem vinner?
I fotball vil antakelig pessimistene tape fordi de har gitt opp på forhånd, men i selve livet er det mer usikkert hvem som går av med seieren.

I dag er det blitt trendy å være optimist. Såkalt ”positiv psykologi” får stadig større oppmerksomhet. ”Den er en motvekt til tradisjonell psykologi med sin overtoning av svakheter, det negative og patologiske,” sier

professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo. Hvem har ikke hørt mottoet ”det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det”. Hvem har ikke fått tommelen opp på Facebook, selv om kommentaren er dyster.

Bør vi heller lære å godta ting som de er? Mister vi realitetssansen ved å fokusere på alt det positive? Optimisten ser alltid en utvei der pessimisten ser problemer. I og med at jeg er hypokonder må jeg vel være å regne for en pessimist, men som sørlending burde jeg antakelig vært optimist. Det er jo oss her nede i Kristiansand som sier ”det er greit” til alt mulig. Alt ordner seg. Det går fint. ”ja vel,” sier vi og tar det piano. Hvis vi skal tro levekårsundersøkelser de siste årene har vi ingen grunn til å se så lyst på livet som vi gjør. Vi topper jo de fleste statistikker som går på psykiske lidelser, kreft, alkohol og pillemisbruk, uføretrygd, sykemeldinger osv. 25 av 30 kommuner ligger over gjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet og attføring. Dette stemmer jo ikke med at ”alt er så greit her nede”.

Optimistene er klar for å møte pessimistene til durabelig fight. De møtes på gamle Kristiansand stadion. Den kampen ser ikke ut til å bli avgjort med det første. Optimistene fikk det ikke så lett som man antok. Kanskje må det straffekonkurranse til. Vi forsøker oss med et innspill fra Bibelbeltet. Noen gir jo Bibelbeltet skylda. Han visste jo han hadde vunnet, selv om han tapte. Jeg blir ikke noe klokere. Han var neppe pessimist, men mer realist enn utpreget optimist tenker jeg. Han visste han vant før kampen startet. Han måtte bare holde ut.

Nytt innspill. Denne gang fra kultureliten. Kilden skal bli tidenes kulturhus. Det skal bli plass til både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Det skal bli energiske og gigantiske konserter. Kanskje kommer Bob. Ja han Bob ja, som fyller 70 år i mai. Det skal bli opera, teateroppsettinger og symfoniorkesteret spiller Valdresmarsj. Ingen kulturhus i hele landet skal kunne måle seg med dette. Ja, kanskje bortsett fra det som kommer i Mandal, vil vel mandalittene hevde. Kritikerne fremstår som pessimister. Jahn Teigen fremfører Optimist.

Enda et innspill. Denne gang fra småkongene. Kurt Mosvold, Steinar Bruskeland, Ivar Mjåland og Jon Bjørgum har et ess i ermet. Enorme bygninger reiser seg som Fugl Fønix fra asken. Optimistene lover seier, på hjemmebane. Ordføreren klapper begeistret. Mette Gundersen fotograferes med småkongene utenfor restene av Geheb konditori.

Nok et innspill. Denne gang fra selveste IK Start. Heltane fra Sørlandet. De topper tabellen. Vi kan si at vi topper tabellen, for vi er jo en del av Menigheden. Årst har aldri vært bedre, til tross for alderen. Borgersen er snart førti, men ikke feit. Børufsen som er yndlingen min. Har alltid likt vingen. Jeg trivdes jo på vingen sjøl. Matta, Stefan Bärlin og Espen Børufsen. Mine gutter. Og Tørums gutter. Jeg liker ikke innspillet fra styret. Tørum skal ikke gå. Han skal bli. Styrer skal alltid ødelegge. La gutta spille og Tørum styre. Jeg blir ikke klok på innspillet fra IK Start. Det er akkurat som i andre organisasjoner. Skal vi høre på de som kan det eller på styret. Forvirringen er total. Vi dropper det.

Publikum begynner å kjede seg. Kampen bølger frem og tilbake, men det meste av spillet foregår på midtbanen. På ei lysmast blinker et metallskilt med ordene ”It Doesn’t Get Any Better Than This.” Pessimistene setter innpå en reserve. Realisten har verken 7 eller 13 på drakta, men nummer 33. Selvhjelpsguruer og næringslivscoacher er i form hos optimistene, men det blir liksom ikke mål. Forfatter Barbara Ehrenreich skaper rabalder i det positive trendmiljøet ved å stille spørsmål om hvor sunt det er. Hun slår et slag for kritisk tenkning og realisme. Endelig! Der scoret nummer 33. Fylkeslege Kristian Hagestad jubler. Noen av byens kunstnere klapper. Ellers er det uvanlig stille på tribunen.

Pessimistene vinner kampen 1-0, takket være nummer 33, Realisten.
Gledesdreper, ropes det fra tribunen.