I dagens likestillingskamp handler det om noe av det samme som da likestillingskampen begynte. Alle vil ha men ingen vil gi fra seg noe. I kvinnens årbok for 1974 står det å lese at kvinner og barn er økonomisk avhengig av menn. Både individuelt, – i familien – og kollektivt, de økonomiske forhold. Konklusjonen i årboken: å løse opp det økonomiske avhengighetsforhold mellom menn og kvinner – og mellom kvinner og barn -, er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for kvinnefrigjøring. Kvinnekamp er derfor anti-kapitalistisk. Leser man hele boken fra 1974 får man inntrykk av skribenter med dårlige erfaringer med menn. ”Kvinne og mann lever atskilte liv. De møtes i sengen. Det er den seksuelle tråden vi må begynne å nøste på hvis vi skal finne ut hvordan mange ting i dette samfunnet henger sammen,” står det i årboken. Menn fremstilles som erobreren, som igjen blir likestilt med undertrykkeren. Allerede fra midten av 70-tallet hadde kvinnene fått gjennomslag for sin kamp. I to diktsamlinger ser vi motsetningene. Trine Lise Sells på offensiven i Påbegynt Ansikt fra 1976; I den meningsløse tiden / i den døgnville tiden / i den tomme, stumme tiden / altså: i tiden mellom / kjærlighetsforholdene / venter de taust / som uferdige statuer / venter kvinnene / på en ny skaper / som kan fortelle dem / hvem de er.
Halvor Roll var på defensiven i Mannens Bok fra samme år: Da det ikke gikk lenger / med sønnen min hos moren / sendte myndighetene ham i fosterhjem. / At den nye kona mi og jeg / ville ha ham, / hørte de fraværende på, / før de la oss nederst i bunken.

Siden den gang har atskillig skjedd. I dag har mange kvinner høyere lønn enn menn, barnehagene passer barna våre og kvinner er på full fart inn i styreverv, direktørroller, som selvstendige gründere og som ledere i viktige organisasjoner. Norsk Kulturråd, som er største utdeler av offentlige midler til kulturformål ledes i dag av en kvinne. Regjeringen skal til enhver tid ha cirka like mange kvinner som menn i statsrådsposter og som statssekretærer og politiske rådgivere. I Kristiansand er tidligere statssekretær Mette Gundersen blant de personer med mest makt, som leder og ordførerkandidat for Arbeiderpartiet. Med fare for å få en haug blå stempler plassert i trynet mitt mener jeg likestillingen i dag er bikket over på andre siden. Stemplene er ubegrunnet. Det finnes knapt et blått merke på kroppen min, eller sjela mi for den saks skyld.

Mette Gundersen og jeg har en felles forhistorie. På slutten av 90-tallet var vi engasjert i Krisetelefonen for Menn i byen. Det var mange telefoner fra fedre som ikke fikk være sammen med barna sine. Enkelte historier var så ekstreme at jeg ikke vil gjengi dem. Best husker jeg han som sov i bilen fordi han var fratatt mulighet til å klare seg økonomisk. Han måtte ha bil for å hente og levere barna sine og bodde hos familie med dem når de var hos han. Bil ble derfor prioritert fremfor bolig. Med jevne mellomrom møttes vi til møter og det som slo meg var at de fleste menn som var med var fedre uten familie eller tilknytning til Kristiansand. Fedrene hadde fulgt etter barnas mødre der de til enhver tid bosatte seg.

I dag er utviklingen gått ytterligere et skritt videre. Flytting aksepteres ikke. Lørdag skrev VG om den nye ordningen de fleste enes om. 50/50-foreldre har en uke hver sammen med sine barn. Mødrene tjener ofte minst like mye som menn, så barnebidrag går kraftig ned. Familieterapeut Toril Reitan skrev at samfunnet presser par til å dele barna 50/50.
I Stortinget der lovene vedtas har det utkrystallisert seg to blokker, om enn ikke svart-hvitt. Sosialistene jobber hardt for likestilling, men bare frem til samlivsbruddet. Hit, men ikke lenger. I de konservative partiene er man ikke så opptatt av lik kjønnsfordeling, men her er de stort sett enige om at 50/50 er en god løsning. Karita Bekkemellem ble en rød klut, eller kanskje mer rett en blå klut i egen leir, da hun frontet Delt Omsorg som hovedregel ved samlivsbrudd. Vegringen fra de rødgrønne er skyld i at det sjeldent idømmes delt omsorg gjennom rettssystemet. Paradoksene står i kø. De politikerne som er kritiske, hevder samarbeid mellom foreldrene er avgjørende for om de vil støtte 50/50. I de tilfeller der krangel om barnefordeling ender i rettssystemet går man fra stadiet ”dårlig klima” til at det er duket for full krig mellom mor og far om de søte små. Jeg har hørt mange skremmende historier om ”skittentøyvask” og fiendskap som har vart livet ut på grunn av rettstvister. I de tilfellene blir i alle fall barna den store taperen.

Når så 50/50 i dag er blitt vanlig er det uten politikernes hjelp. Når mødre jobber like mye som fedre blir det å ha aleneomsorgen for barn bortimot umulig. Foreldrene trenger hverandre og mange blir derfor enige. Kvinner vil være uavhengig av menn, men ikke på grunn av offentlige stønader som enslige forsørgere. 50/50 deling er trendy blant de moderne og ressurssterke, sies det. Men ordningen betyr mer for de mindre resurssterke. I tillegg lever vi i seriemonogamiets tid, der mine, dine og våre barn skal fungere i tidsklemma. Da blir samarbeid med tidligere partnere vesentlig. Til tross for alt dette sitter disse folka rundt i det politiske systemet og tør ikke være den første som griper til pennen for en større endring av barneloven. I stedet slenger man ut barna som unnskyldninger. Barna bør ikke ha to hjem.
Når sant skal sies har to foreldre som skiller lag selv skapt en vanskelig situasjon for barna. Da må man ty til det beste av to onder. For de av oss som har vokst opp i skilsmissehjem på 70-tallet, med savn og dårlig samvittighet overfor den forelderen man var minst hos, vet man at dette er et dårlig alternativ. Barn er ekstremt rettferdige og den rettferdigheten er nok sterkere for mange enn det å ha to hjem. Dessuten oppstår et nytt problem hvis barna skal ha et hjem. Hvem av foreldrene er best egnet. Man får jo to hjem uansett, med mindre en tapende part blir redusert til en helgepappa i psykisk ubalanse. Barna mister verdier og oppfølging fra den forelderen som ikke har daglig omsorg.

Det er på høy tid at den støvete barneloven som for lengst er moden for museum får en skikkelig renovering. Mannforsker Øystein Gunnar Holter uttalte til Fædrelandsvennen at ”man kan for eksempel spørre hvor lenge vi skal ha et morsfiksert familieliv, som kommer til syne etter skilsmisse med barn, om ikke før – og samtidig stadig større krav til likebehandling ellers i samfunnet”. Holter har fattet poenget.

Et annet moment familiekontorene ikke vil snakke om, men som er en av de viktigste kildene til fiendskap mellom foreldrene er penger. I dagens samfunn er man avhengig av to inntekter for å overleve. Det gjelder i alle fall de med middels eller lavere inntekter. Hvis man for eksempel har en ordning med 60/40 blir den ene hovedforsørger, den andre ”enslig uten barn”. Det betyr at den som har hovedomsorgen har krav på en rekke støtteordninger, som dobbel barnetrygd, overgangsstønad, skatteklasse 2 osv. Den andre må bare betale. Man kan jo tenke seg hvorfor mange ender opp med å knapt se barna sine, eller som en jeg snakket med en gang sa: ”Jeg sa opp jobben, for jeg klarte meg bedre på sosialen. Der er det et minstekrav til hva man trenger for å leve”. Helgebesøk av barn under sånne forhold kan man forestille seg. De som ikke gir opp løser det med å jobbe døgnet rundt, noe som også går utover tiden med barna.

Det er i krig som i alt ellers i samfunnet. Når man er nogenlunde forent i rettferdighet begynner freden.

Nå har jeg stukket hånda langt inn i et vepsebol, der dronninger sitter på toppen. Trøsten er at veps som stikker aldri får muligheten til å stikke flere ganger.