Det her må vi jørr no me

Det er blitt sagt at for en innflytter tar det opptil tretti år å bli kjent med kristiansandere, og da mener jeg ordentlig kjent. Det er også blitt sagt at man må lære seg hva ”ja vel” betyr, hvis man skal få noe utbytte av å bo her. Kristiansanderen er stort sett treig, og som jeg skrev for noen uker siden – litt mindre treig enn mandalitten og litt treigere enn arendalitten.
I tillegg må man lære å like ”blaudis” og man bør helst ha et godt forhold til bedehuset. Det siste har vel endret seg litt de senere årene, ettersom landet har blitt mer og mer sekulært. Vi lever i et gudløst samfunn og det gjør kristiansanderen mer rådvill enn folk i andre landsdeler.
En større undersøkelse har vist at vi er blant de minst religiøse landene i Europa. Det som finnes av tro er dessuten blitt mer et halmstrå å klamre seg til når livet går på trynet. Midt opp i all denne gudløsheten lever kristiansanderen som den som i størst grad tror på Gud. Alt dette må jo føre til en slags frustrasjon. Innflytteren blir ikke kjent med oss. Vi er vanskelige å ”få fatt på”, glir unna alle konflikter og alt som er problematisk og så finner vi ikke Gud andre steder enn hos naboen, om vi er heldige. Stakkars oss. En annen undersøkelse viser at det er en kraftig reduksjon i antall husmødre samtidig som vi vet at det er flest husmødre her på Sørlandet. Vi er med andre ord et molboland i landet. Det betyr ikke at det nødvendigvis er de andre som har rett i alt, men det må jo bety at vi blir mer og mer ensomme og frustrerte.
Midt i all denne frustrasjonen og midt i ”alt er så greit” kommer skyggesidene og kanskje er vi ikke så ”greie” likevel. Jan Engervik gav for femten år siden ut en plate jeg stadig setter på med fornøyelse. Det er ikke noe å være fornøyelig over, for ironien henger på disse visene som kladd under skiene når det er mildt på det blide Sørlandet. I Krangel synger han for eksempel: ”Jøss’åm di krangla ’oss nabon ida. Kåna fikk sæ non hågg. Ho robte om jelp – å æ vætt ikkje va’ – han æ’kje rekti klåg! Ongane grin – foreldrana slåss å veggen æ tynn mellom dei å åss. – De syns æ none ska jårr noe me’ Ja, de syns æ none ska jårr noe me’!”. Og siden det er sommer på Sørlandet trekker jeg frem en vise til med et litt annet innhold. I Nagenbading synger han: Æ sidde i sjyggen, sånn litt fårr mæ sjøl, har me mæ brus, for e æ imod de me øl. Æ kan se spidbådan frese aste’, sjønnt de æ langt fra me – for æ har tatt en kikkert me’.” Stranna æ varm, å fålk har tatt all kleran a! De æ fårferdli at sånno går ann – sprade ronnt uden de grann! Har’kje kommunen en oppsynsmann?”. I tilfelle østlendinger som ikke forstår dialekta leser dette oversetter jeg siste verset i denne visa: ”Nå har jeg vært her en ukes tid. Ja, for stranda er jo også mi! Ikke for det at jeg har noe med det, men det er snart ikke et sted der ordentlige folk får være i fred.”.
Det er ikke underlig at vi humrer av disse visene, for vi kjenner oss jo igjen. Kanskje har de rett østlendingene i at vi er et rekepellende folkeslag som passer godt på våre nærmeste, men holder alle andre på god avstand. Ja, kanskje vi til og med går bak ryggen og viser de som har feilet eller gått på trynet en kald skulder, selv om ingen egentlig er bedre enn andre.
Det som fikk meg til å skrive om dette tankekorset var historien om den finske langrennsløperen Mika Myllylä. Han tok en rekke medaljer men ble også dratt inn i den finske dopingskandalen under VM i Lahti for ti år siden. De siste årene slet han med alkoholmisbruk og sto tiltalt for mishandling. Historien om Mika Myllylä er sett på som en personlig tragedie, som kanskje kunne vært unngått. Han bodde på et lite sted der han fikk gjemme seg vekk fra sladder og negativ omtale. Kona hadde forlatt han sammen med barna. Den tidligere norske skiløperen Erling Jevne mente Myllylä ble sviktet av sine egne. Han mener han var en følsom person som ikke taklet motgangen. I stedet for å hjelpe trakk de seg unna, selv om de så hvor preget han var av sine egne tabber. Han var bare en av flere på det finske landslaget som ble tatt for doping på dette tidspunktet, men den mest profilerte og uten tvil en stor idrettsmann. Jeg kan ikke si at det var en ny Tore Tønne-sak for finnen var skyldig, men han fikk ikke hjelp han heller. Det kostet han livet. Nylig ble han funnet død på sin bopel, bare 41 år gammel.

Hvordan er det med oss kristiansandere? Er vi mindre flinke til å ta oss av andre enn de aller nærmeste, eller enda verre, er vi et folkeslag som fryser ut og ikke tilgir, selv om vi bor innerst i Bibelbeltet? Lar vi være å ta kontakt fordi vi er treige? Når Jan Engervik treffer sånn blink med ”Alvårli’ talt” som plata heter må det jo ha en årsak. Er vi mer vandrende selvmotsigelser her i landsdelen enn andre steder i landet? I forbindelse med programmet ”Svendsen om Hansen og Jensen” der Truls Svendsen testet ut forskjeller på væremåte i de forskjellige landsdeler skrev en innsender på nettsiden til programmet: Sørlendingene er trege, intolerante, overkristne, pakker alt inn i bomull, også banneord. Har du ikke båt er du ingenting. Hvis alt dette stemmer har vi et alvorlig problem som skjuler mange Mika-skjebner i landsdelen. Det kan det ikke være noen tvil om.
Det vi må være oss bevisst er at alle mennesker er sårbare. Sturla Stålsett skriver i sin nye bok Respekt at det er sårbarheten hos et medmenneske som gjør at behovet for etisk handling i det hele tatt oppstår. ”Den andres sårbarhet kaller på meg og stiller meg til ansvar,” skriver Stålsett. ”Den andres sårbarhet så å si roper på meg. Og når jeg blir var denne påkallelsen, dette ofte tause ropet, er det fordi jeg i den andres sårbarhet kan gjenkjenne erfaringen av min egen sårbarhet. Slik kan jeg bli i stand til å ta ansvar for vårt felles ve og vel – det vil si, gjøre noe for andre, handle moralsk,” skriver han. Det ironiske er at vi kristiansandere som jo skal være mer moralske, mer forståelsesfulle og mer ”greie” enn andre på mange måter kanskje er verre. I siste linjen i Jan Engerviks vise Krangel kommer det frem at ”Ja, de her ska æ pinade’ jørr no’ me!!”, og det som til slutt får han til å reagere er at noen har skrapt i bilen hans. Hvis vi skal være tolerante, utreige og slutte å pakke alt inn i bomull må vi i mye større grad se lenger enn nesa rekker og tørre å være medmenneske. Det er mye viktigere enn om man får en skrape på bilen. Vi vil jo ikke være et molboland, vil vi vel?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s