Man skulle nesten ikke tro det. Jeg måtte gni meg i øynene for å se to ganger på det som sto på trykk. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, som jeg for øvrig har stor sans for, truer med å holde tilbake 60 millioner kroner. Årsak: Politikerne i Kristiansand sa nei til rushtidsavgift i første omgang. Det er knapt 16 måneder siden Kleppa sa hun ikke ønsket å komme til byen for å debattere bompenger, fordi bompengeprosjekt er lokalt initiert. Hun hadde ingenting med det. Politikerne i Kristiansand fikk gjøre som de ville. Bompenger og forlengelsen av det, rushtidsavgift blandet verken hun eller andre seg inn i.

Samtidig står Statens vegvesen frem og mener det bør bli dobbelt så dyrt å kjøre privatbil inn mot Kristiansand sentrum. Det er ikke annet enn ville tilstander som rår byen. Ingenting rundt bil og vei henger på greip bortsett fra dette ene, at her er det penger å hente for stat og kommune. Hvis det var sånn at Kleppa, Statens vegvesen og alle andre som er så glade for bompenger virkelig ønsker å slå et slag for kollektivtrafikk og miljøet så er det helt uforståelig at bompengene skal brukes til å finansiere en autostrada frem og tilbake fra sentrum til Vågsbygd. Legg i stedet ned veiene og proklamer for hest og kjerre. Det er vel det som er miljøhensyn. Når den nye veien er ferdig finnes det nye områder som trenger autostrada. Alt kommer antakelig an på hvem som bor hvor og om disse folkene sitter i bystyret eller har påvirkningskraft på bystyret.

For mange vanlige dødelige vil rushtidsavgift være en videreføring av den endringen i levemønsteret som mange har vært igjennom. Denne endringen går ut på å hele tiden tenke hva man skal i byen, hvilken dag man må gjøre det ærendet i Sørlandsparken osv. For voksne med voksne barn og enslige uten små barn er det sikkert sunt og godt å spasere inn til byen, men bor man langt nok borte fra sentrum er man likevel avhengig av bil eller buss en del av veien, ellers ryker halve arbeidstiden til labbing.

Rushtidsavgift. Smak på ordet. Det er så 2011 som det kan bli. Jeg ville blitt overrasket hvis ikke Kleppa får det som hun vil til sist. Det denne avgiften i tillegg til bompengene vil gjøre er å skape større klasseskille i byen vår. Vil vi ha det sånn? De som har så de klarer seg betaler og betaler og gjør det dermed mulig for politikerne å fortsette økningen eller legge på flere bommer og avgifter andre steder. Kommunen er desperat etter penger, så hvis Kleppa står på sitt får hun det som hun vil, men å kalle det miljøavgift blir for dumt.
Mitt korstog mot bommer er et personlig korstog. Greit nok. Jeg skal ikke stikke det under en stol. Det er vel sånn med de fleste at man tenker på seg sjøl. Når man har to små barn som skal manøvreres gjennom trafikken til sentrum til fots fordi man ikke kan kjøre gjennom bommen blir man irritert. La oss slå det fast en gang for alle. Buss fungerer ikke for alle. Buss fungerer ikke for de som sliter med klaustrofobi eller sosial angst og egner seg ofte dårlig for småbarnsforeldre. Småbarn bryr seg ikke om busstider og bussjåfører bruker busstider. I tillegg til det å ikke rekke busser med hylende småunger fungerer det ofte dårlig å bære barn til busstopp kombinert med bæreposer, sparkesykler osv. Busser fungerer dessuten kun i tidsrommene det faktisk går busser. Busser fungerer også kun til steder det går busser. Hvis man først tar buss oppdager man i tillegg at det er dyrt, og at sluttsummen kan bli svært dyr når hver person i en familie må ha hvert sitt busskort. I bilen er det plass til alle.
De fleste som bruker busser jevnlig har også en bil stående som de må betale for, og da blir det kostbart selv for de som har en del å rutte med.

Rushtidsavgift er nyoppfunnet. Det berører ikke meg, bare så det er sagt. Likevel tenker jeg med bekymring på alle de det berører. Jeg vet det berører mange, til og med flere jeg kjenner. Noe av det som er så skremmende med en slik avgift er at noen faktisk har funnet den på. Man kan velge mye her i livet, men når du skal være på jobben bestemmer som regel sjefen. Det betyr at skole og barnehage og tidspunktet du reiser hjemmefra må tilpasses tidspunktet du skal være på jobb. Rushtidsavgift skal som navnet tilsier gjelde når folk flest skal frem og tilbake på jobb eller i forbindelse med det. Bilistene skal melkes uansett ståsted. Altså har du ikke noe valg, men noen kan velge å ta buss. Jeg tror de som kan velge buss gjør det for å slippe å stå i kø. Og akkurat her dukker et enda rarere fenomen opp. Rushtidsavgift skal som bompenger finansiere en bredere og enklere vei slik at køen blir borte fordi enda flere kan kjøre bil fortere frem og tilbale. Gjør døren høy og porten vid, som det sies et sted. Alle skal komme lettere frem og inn. Ingen trenger lenger å ta i bruk buss.

Disse frivillige ”Berlinmurene” vi har fått skaper et skille mellom de som har mest og de som har minst. Samme prinsippet fungerer overalt. Alle betaler likt, uansett hvor god råd du har. Og jo flere som betaler jo mer må man betale, for jo flere avgifter lages og jo mer koster det på dem vi allerede har. Skrustikkepolitikken skrur seg til, for å si det sånn. Problemet med denne politikken er altså at smertegrensene er forskjellig for folk.
Kristiansand gjør det motsatte av Bykle. De gjør det mer utrivelig for barnefamilier, men også for de eldre. Lytt heller til de gamle statsministrene Kåre Willoch og Odvar Nordli som har forstått hvem som er taperne i dagens samfunn.

Når samferdselsminister Kleppa nå vil tvinge Kristiansand til å innføre rushtidsavgift tar hun på seg et ansvar hun strengt tatt ikke skal ha. Selvsagt tvinger hun ikke, hun gir bort 60 millioner hvis de innfører, men bruker samme retorikk som når seksåringen vil se på Batman i stedet for Pippi Langstrømpe. Lillesøster skal få godteri hvis hun skrur av Pippi og på Batman. Problemet er at godteposen tilhører dem begge.

Da jeg her om dagen gikk over en av byens broer med en liten gutt og en enda mindre jente på vei til andre siden av bomringen ville plutselig ikke den minste gå lenger, hun skulle bæres. Det er tungt og bære nesten tjue kilo i armene over tid så jeg var fristet å ringe en av de folkevalgte for å be om hjelp. Nå før valget 12. september hadde de sikkert stilt opp med åpne armer.