Det å vokse opp i landets tettest befolkede vei på 70-tallet var ikke en utfordring men en sann glede, til tross for mobbing, dårlig råd og evig sorg i hjertet. Når Malin Lenita Vik skriver om sin klassereise på 2000-tallet i Oslo, skriver hun om noe som ikke fantes i Kristiansand på 70-tallet, men som preger byen i dag. Historien om Malins reise er kort fortalt historien om en ung jente, oppvokst med en alenemor med dårlig råd. I 2006 havnet hun på Blindern og måtte ta en lengre vei enn de andre.
Moren hennes leste ikke aviser, ikke bøker og fulgte ikke med på nyhetene. Hun hadde gitt opp alt det der, for politikerne var ikke til å stole på likevel. Hun slet med å holde hjulene i gang. «Vi så derimot på Lorenzo Lamas (Renegade hver fredag kveld), onsdagsfilmen på TV-Norge og filmer med Steven Seagal, Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og ikke minst Chuck Norris. Vi fulgte med på Glamour og Sunset Beach, leste Se og Hør og dro på campingferie,» skriver Malin i bloggen sin. Hun ante ikke hva Klassekampen, Dagsavisen eller de andre avisene var. Ingen leste i hjemmet, fordi de så ikke vitsen med det.
Jeg har alltid lurt på om det var veldig annerledes å vokse opp i Oslo, fremfor i Kristiansand. Nå som jeg snart er 50 føler jeg meg gammel nok til å dra ut dette kapitlet av livet mitt.
På 70-tallet i Kristiansand var det ingen klasseforskjeller, eller gata jeg vokste opp i var så beskyttet i sin egen boble at vi aldri så det eller merket noe til det. Alle fedrene var arbeidsmaur, som regel på en eller annen industribedrift, og mange av dem på Falconbridge eller Kristiansand Mekaniske Verksted. Mange av dem kom fra «Fritza» (Fritz Jenssens gate). På folkemunne ble det sagt at det var de fattige av de fattige i byen som kom fra «Fritza». Det var folk med rusproblemer, alenemødre, uføretrygda og folk med minst et bein innenfor psykiatrien. Eller, i dag ville de nok vært det. Den gang var det meste normalt. Jeg kan ikke huske noen arbeidsledige. Tror knapt de fantes. Jeg kom ikke fra «Fritza», men fra Suldalen. I 1974 var vi omtrent de eneste som vokste opp som skilsmissebarn. Jeg var 11, min bror 9. Sånn sett var vi lenger nede på stigen, enn de som kom fra «Fritza». Hjemme ble det snakket om de som kom fra «Fritza». Nærmere klasseskille kom vi aldri i Kristiansand. Bortsett fra et og annet sladder var alle like. Alle var i samme båt, eller i samme gate. Hvis det var noen som hørte til nederst på stigen var det ikke de fra «Fritza» men vi som kom fra et møblert skilsmissehjem. Når gjengen i gata skulle finne på fantestreker var det oss som ofte ble målet, fordi i huset vårt var det ingen menn som kunne banke dem opp. Når vi var hos pappaen vår var vi et annet sted i byen, først i den såkalte «skilsmisseblokka» på Lund og så i ei av lavblokkene i Vågsbygd. Her var det definitivt ingen forskjell på folk. Det var stille og fredelig, men trangt.
I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.
I Kristiansand havnet vi senere i miljøer på alle sider av byen, men opplevde ikke klasseskiller, selv om det på folkemunne ble sagt at sossen holdt til på Gimlekollen. Oppveksten på 70-tallet bar preg av et sosialt og sammensveiset miljø, der til og med de som drev med hasj og oss som levde for fotball var inkludert. Min sorg var skilsmissen til foreldrene mine, ikke klasseskiller. Dårlig råd var aldri noe som skilte oss fra de andre. Mobbing skyltes nok først og fremst en noe beskjeden og sårbar gutt, som unngikk alt som hette slåssing og konflikter. Ofte er det sånn at de sterkeste i flokken fort finner ut hvem som er de svakeste. Det er uavhengig av klasser og miljø. Senere ble mobberne mine beste kompiser. Mer dypt enn det stakk det ikke. Men mye av min oppvekst i Kristiansand på 70-tallet sammenfaller med Malins oppvekst i Oslo på 2000-tallet. Jeg så ikke aviser i hjemmet vårt, bortsett fra Fædrelandsvennen, som jeg tror ofte fikk selv de med dårligst råd til å abonnere på grunn av dødsannonsene. Den oppfatningen fikk jeg senere, som voksen. Jeg hadde knapt hørt om døden før vi gikk inn i 80-tallet. Vi hadde heller ikke bøker, bortsett fra bøkene hos min far som alle var utgitt av Filadelfiaforlaget. Campingturene var blant de beste minnene, og de var det mange av. På sommeren kunne de være til Aalborg, Drangedal eller Sarons Dal og teltet var alltid det samme; oransje og uten vinduer. Skogsturene på søndagene var noe av det andre jeg har gode minner om, selv om ingrediensene alltid var de samme; kakao, Spagetti A La Capri eller pølser. Det var den gang vi laget barkbåter og bygget barhytter i stedet for å spille på playstation. Jeg tviler på at dagens ungdom vil huske den gang de oppnådde rekordantall drepte på et eller annet voldsspill. Det tredje jeg alltid vil ha gode minner til var fotballen på løkka, der alt planteliv var dødt på grunn av forurensningen fra pipa på Falconbridge.
Jeg vet at Kristiansand var et fantastisk sted å vokse opp. Ingen tilhørte noen klasse og alle ble sett på som like (selv om vi var skilsmissebarn). Kristendommen var lite til stede i gata jeg vokste opp i, selv om den var det andre steder i byen. Kanskje det er her vi finner antydning til klasseskille? Kanskje var røverne på Tinnheia ikke oppvokst med Bibelen på nattbordet? Man visste jo om det, og kanskje spesielt vi få som kom fra et såkalt kristent hjem. Vi som gikk på «guttis» gjorde det enten vi var barn av sveisere, sjømenn eller uføretrygda. En var postmann, en var reklametegner men de fleste gikk på jobb på en av de to store bedriftene på den tiden.
Det var først på 80-tallet vekkelsen nådde gata. De som ble med i den var også på tvers av hvilke hjem de kom fra. Felles for alle var at vi kom fra hjem med fargesprakende tapet, gjerne med blomster, striper eller rundinger og nesten alltid med brunt eller oransje som utgangspunkt. Oransje må ha vært 70-tallets farge. Inni blokkleilighetene lå røyken som ei tåke under taket og lukta var slik den var i hjem der de som bodde der hadde røykt rullings i en årrekke.
I 1980 da jeg dro til Grimstad for å gå på handelsskole opplevde jeg for aller første gang det som kan minne om en klassereise. Det var en klassereise, men ikke slik Vik beskrev sin. Det var en såkalt kristen skole jeg fikk penger for å gå på. Vi fikk ekstra stipend når vi kom fra oppløste hjem, og det gjorde det mulig for foreldrene mine og sende meg til Drottningborg. Der havnet jeg på rom med sønnen til byens pølsemaker. På mange av de andre rommene bodde også ungdommer med en annen bakgrunn enn min. Man merket det veldig fort, med klærne de ankom i som var dyrere enn mine, stereoanlegg med en lyd jeg aldri hadde hørt maken til og foreldre som kom på besøk i Mercedes.
Men jeg og Monarken (en moped) overlevde fint denne klassereisen. Ja, faktisk var den lærerik og morsom. Til tross for denne reisen merket jeg aldri at det var noen forskjell mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, og godt var det. Vi spilte Pink Floyd så høyt at naboene trodde det var et helikopter utenfor, når den låta ble skrudd opp på monsterhøyttalerne. Og den ble skrudd opp. Alltid. Utrolig nok når jeg husker dette spesielt i dag er det at låta het «The Happiest Days Of Our Lives». Det var virkelig de lykkeligste dagene i våre liv, hele denne tiårsperioden.
Hvis det var noe som denne klassereisen gjorde med meg, så var det at fotballen ble mer borte fra livet mitt. Jeg tror jeg må ha vært den eneste som interesserte meg for fotball. De andre dro på hytta på Hovden, med førsteklasses slalomutstyr. Jeg dro hjem til løkka for å spille fotball.
Knapt hjemme igjen fra Grimstad ventet lagerjobb og senere militæret. Og så var det slutt. Helt slutt. Klassereisen min var slutt, og jeg merket den knapt.
De senere årene har jeg gjort alt vi ikke vokste opp med. Jeg leser og hører på musikk, og er lite på campingturer, men forsøker stadig. Vi er som de fleste i dag alt for lite ute i naturen i forhold til det vi var som barn.
Jeg har fortsatt alle turmarsjmedaljene i en skuff i kjelleren. Jeg har bilder av fotballheltene på veggen og det oransje teltet har jeg ikke klart å kaste.
De lykkeligste dagene i livet vårt støver ned, men minnene gjør at man holder ut i motgang. De gjør at mine barn får en bra oppvekst, fordi jeg hadde en bra oppvekst, klassereise eller ikke. Jeg leser alle de avisene Malin og oss andre nederst på stigen aldri hadde hørt om. Jeg har til og med vært i fly over Atlanteren. Jeg er glad jeg aldri dro på Blindern på 80-tallet, da hadde livet mitt vært helt annerledes enn det er i dag. Soss eller freak?
Freak!
PEACEMANS BLOGG 
Godt skrevet Svein Inge, jeg husker ikke annet fra 70 tallet enn at jeg hadde fått mitt første barn….Min barndom var klasseskille de lux, men jeg kommer fra Sauda og vokste opp på 50 tallet, he he he.