For noen dager siden vakte det mediestorm da det ble kjent at NRK-profil Siv Kristin Sællmann ble anmodet av sin egen distriktssjef, om å ta av det lille korset hun hadde på seg. Vi trenger ikke å spørre om hva reven ville sagt, men vi kan lure på hva 95-årsjubilant Billy Graham ville sagt, om han fikk vite om hva som skjer i de nordiske landene.
Mye har skjedd siden Norge var et kristent land, selv om vi ikke trenger å gå lenger tilbake enn til 90-tallet. Noe skjedde like før årtusenskiftet, og dette «noe» var årsaken til at Protestfestivalen ble stiftet sommeren 2000. Det er alvorlig når man gradvis opplever at et av verdens mest velfungerende demokrati plutselig ikke er demokrati lenger, men kanskje på vei mot et totalitært samfunn. Vi er selvfølgelig glad for at vi lever i et demokrati, men det er en syltynn grense mellom det å være et fritt samfunn, til å ikke kunne ytre seg, stå for det man mener og å tro på noe. Misforståelsen handler om at i et sant demokrati skal man kunne få ha egne meninger uten å bli kneblet. Norge har vært et kristent land lenge, og da forplikter det oss til å ta vare på den arven vi har fått fra våre forfedre. Eller er det slik at vi ikke ønsker det lenger?
Det er lenge siden det har vært en kristen vekkelse i dette landet, og kanskje er det årsaken til at vi er blitt så religionsfiendtlige, og da særlig til vår egen religion, kristendommen. Før Protestfestivalen startet så vi allerede konturene av et mer intolerant samfunn, som merkelig nok var preget av toleranse. Ofte var det de som ropte høyest om toleranse, som innsnevret mest hva folk skulle mene. Biskop emeritus Olav Skjevesland skrev i det første programheftet at «toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygg på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andres oppfatninger- vel og bra, alt sammen», skrev Skjevesland. Men han fortsatte: «Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet: Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankevekkende utfordringer i ren dovenskap». Det er nettopp dette siste som er blitt en utfordring i dagens sekulære samfunn. NRK er langt fra den eneste synderen her, for dette har vart lenge. Av og til skjer det når deltakere inviteres til festivalen, at de sier nei, fordi noen de «ikke liker» også skal delta. Og skremmende nok; ofte er det de mest «tolerante» som står for disse holdningene. Hva enkeltpersoner gjør, er opp til dem, men for institusjoner, regelverk og samfunnet for øvrig må vi våkne og se hvor dette bærer hen. Skjevesland sa den gang, at «hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen». Vi har mange spørsmål vi bør stille oss i disse dager, uavhengig av den vesle saken om korset til Sællmann. Norge er på god vei mot et sekulært samfunn, men vil vi også være et totalitært samfunn? Har vi bevisst valgt å gå bort fra våre forfedres verdier? Eller styres vi rett og slett av en «tidens ånd», hvor vi har en tendens til å gå i flokk?
Påsken 1970 talte Billy Graham på et av sine berømte korstog via storskjerm i flyhangaren på Kjevik. 5000 sørlendinger overvar overføringen. 24. september 1978 samlet 20.000 mennesker seg på Ullevål stadion for å høre Graham. Det er like mange som på en viktig og avgjørende landskamp, eller for den saks skyld cupfinalen. I dag fyller han 95, og kommer til å bli feiret like stort i USA, som sin jevnaldrende Nelson Mandela hadde blitt feiret i Europa, om helsa hadde holdt. Billy Graham har trukket seg tilbake, og lider av Parkinsons, men både han og Mandela er fremdeles blant oss. De nyter begge enorm respekt, med både toleranse og kompromissløshet. Graham har mottatt den høyeste utmerkelse noen amerikanere har fått, og har vært sjelesørger for de fleste presidenter fra Harry Truman og frem til Barrack Obama. Graham har sagt mye klokt om toleranse; «toleranse er i utgangspunktet et positivt ord, men vi lot det gå for langt. Toleranse innebærer å kompromisse om egen overbevisning, noe som kan føre til at vi glemmer hva vi mener og tror på. Vi er blitt tolerante om alt fra skilsmisse til lovbrudd, og ikke minst tolerante om vantro.». Den største faren er likevel å bli så tolerante at vi blir intolerante. Det er hakket verre.
Protestfestivalen gir rom for å utfolde seg for både humanister og troende. Det er dessverre blitt færre og færre arenaer for det i dag.
PEACEMANS BLOGG 