Nå er den her igjen; julen. I år gruer jeg meg, først og fremst fordi det ikke er min tur til å feire jul med ungene. Det blir som å forsøke seg på noe man aldri har gjort før, selv om jeg har gjort det en gang tidligere.
Vi kan jo prøve Pippi-varianten; Det har jeg aldri gjort før, så det går sikkert helt fint. Julen forbinder vi med glede, med god mat, gaver og et lite barn som ligger i en krybbe, Jesusbarnet. Julen er så mye godt, men dessverre for mange så mye vondt. I julen er det spesielt mange ensomme, og flere med selvmordstanker. Noen drikker for mye i julen og noen som bor sammen krangler og slåss. Men for de aller fleste forbindes julen med lykke. Hvilken jul husker du best, spør man. De fleste vet hva de skal svare. Jeg har også jula jeg aldri glemmer. Når man har passert 50 har det blitt noen å velge mellom. Jeg velger meg jula på Jordalsbø tidlig på 70-tallet. Snøen var dyp som den skal være julaften. Bestefar hadde spadd seg ned til stallen. Han passet alltid på å ha måkt fra hovedhuset og ned til låven, der både hesten og veden befant seg. Bestemor var sånn bestemor vi har sett på gamle filmer, med skaut og blomstrete kjoler. Noen ganger når hun skulle legge seg om kvelden så vi at hun hadde veldig langt hår. Bestemor sov på det store soverommet og bestefar sov på et bittelite rom innenfor stua, et rom som egentlig var et kott. Han trivdes der, og de trivdes med hverandre. Ja faktisk var de så knyttet til hverandre at da bestefar ble dårlig og døde nær 82 år gammel ble bestemor syk og døde noen måneder senere. Hun var seksten år yngre. Hjertet tålte ikke tapet av bestefar.
Julaften på Jordalsbø hadde alt man forbinder med jul, slik vi har sett på gamle filmer som Tante Pose. Ja, uten Tante Pose selvsagt. Bestemor hadde laget alle de sju slagene med småkaker. Hjemmelaget jordbærsyltetøy var hentet opp fra den kalde nifse kjelleren. Når hun laget eggedosis fikk jeg alltid lov til å slikke bollen. Bestefar måtte stadig ned i stallen for å se til hesten Bellmann. Det var stjerneklart, og stjerna lyste på himmelen, slik den gjorde over en annen stall for mer enn totusen år siden. Juletreet var alltid fascinerende å se på, med eldgammel pynt som bar så mye historie i seg. Man kunne stå og studere lenge. Jeg spiste aldri ribbe. Det gjør jeg ikke i dag heller. Men medisterkaker og julepølse med alt tilbehør smaker veldig godt på julekvelden. Det har noe med hvordan det tilberedes, hvordan det serveres i tallerkener som sjelden brukes, og alle grønnsakene som man ikke har til hverdagsmat. Et finsk svart-hvitt-fjernsyn ble samlingspunktet hos bestefar og bestemor, for både store og små. Særlig husker jeg Tante Pose, som gikk på julaften, litt ut på ettermiddagen. I Tante Pose fartet de med kanefart. Derfra har jeg drømmen om en gang å kjøre hest og slede til kirken på julaften. Det er fortsatt en drøm.
Julaften på Tinnheia var annerledes. Jeg kan liksom alltid huske at det var grått, selv om det var blått. Fra jeg var 11 år var ikke faren vår del av julaften. Han måtte feire alene. Han kom med gave sånn på ettermiddagen, og måtte gå igjen. Sånn var det å vokse opp i skilsmissehjem på 70-tallet. I dag er juletiden blitt annerledes på ny. Mitt hjem er også blitt skilsmissehjem. Annen hver jul er det jul, og annen hver jul er det hverdag. Uavhengig av hvilket år mangler det alltid noen. Men er det bare barn, en mor, en far, en bestemor, en bestefar som mangler, eller er det noe mer? Desember er spesiell. Julen som før var fargerikt glinset julepapir er blitt matt og grå. «Alt var mye bedre under Keegan», heter ei bok mange menn kommer til å få under juletreet i år. Det tror jeg på. Jula var bedre da Kevin Keegan regjerte, selv om jeg foretrakk Tony Currie. Julen er for barna sies det, og ja, det er mye i det, men ikke alt. Den er spekket med fotballkamper vi ikke får se, kaotiske juleverksteder, gaver som koster for mye og gråvær. Muligens er det tidsånden, men alt er ikke som det var. Alle er opptatt med sitt, kjøper og kjøper, besøker sine og helt til slutt når julaften kommer går alle hjem til sitt og sine. Vi var flere sammen før. Og det snødde. I alle fall husker jeg det sånn. Selv jeg med bare noen få julegaver blir revet med, og gleder meg til det er over. Alle farer forbi, til eller fra noe, med noe og på noe. Vi skal jo være så rause i desember, men er vi det?
Midt imellom Markens og Skippergata sitter en rumensk tigger og håper på noen slanter, hvis han fremdeles gidder. Det er julaften. Julegrana er tent og en frelsessoldat er snart ferdig med årets siste økt. Det regner, selv om det snør. Jeg hutrer meg gjennom byen og tenker at jeg kanskje skulle be noen hjem på julaften. Noen som ikke gleder seg til julaften. Jeg erindrer en gammel countrysang fra 1973 av Merle Haggard. «Hvis vi bare kommer oss igjennom desember, blir alt så bra». Jeg har bestemt meg for å slutte å si «God jul», om jeg ikke legger noe i det. Sier det heller som det er, ikler meg parkas og slengbukser, for så å starte opp tidsmaskinen;
Snurr jul!
PEACEMANS BLOGG 