Når vi nå har tar fatt på et helt nytt og blankt år vet vi også at dette er året for å feire at det er 200 år siden Norge fikk en grunnlov. Spørsmålet er om vi har lov til å slå oss på brystet over hvordan landet har utviklet seg fra 1814 til 2014. Norge var et svært fattig land på den tiden. I dag regnes vi som verdens rikeste land. Samtidig er vi et land hvor forskjellene øker, til tross for at Eurostats siste rapport viser noe bedring. Det er først og fremst familier med en inntekt som blir bakpå. 8. januar var det 50 år siden daværende president i USA Lyndon B. Johnson erklærte krig mot fattigdom. Tidligere hadde John Lennon og Yoko Ono erklært at 1970 skulle være «År 1 etter freden». Hva med å erklære 2014 for «År 1 etter fattigdommen», med fokus på både global og nasjonal fattigdom. Lennon og Onos engasjement skjedde omtrent samtidig som Erik Byes «Vi Går Om bord» program fylte TV-ruta med mening. 9. januar 1970 var gullgraveren Oluf Larsen blant gjestene. Ofte satte Erik Bye fokus på vanlige mennesker i stedet for mer eller mindre rike kjendiser, slik media gjør i dag. Alt for mye i dag handler om de rike og vellykkede. Vi er blitt et overklasseland som velter oss i luksus, men medaljen har en mørkere bakside. 12. september i år lanserer Protestfestivalen By(e)-Hjelpen i Kristiansand som et bittelite forsøk på å minske forskjellene lokalt. Samtidig går startskuddet for en festival med blant annet fattigdom som tema. Bak de økte forskjellene skjuler det seg blant annet at 100.000 barn lever under fattigdomsgrensen. Organisasjonen Voksne for Barn mener både de rødgrønne og de blå svikter de fattige barna. De siste ti årene har det blitt dobbelt så mange fattige barn, hevder organisasjonen. Hvorfor er det blitt slik? Gjennom mer enn femti år har den til enhver tid sittende regjeringen bygget opp et samfunn basert på to inntekter. Det har igjen ført til fulltidsbarnehager, større boliger, flere biler og økte husholdningsbudsjett. Samtidig er enslige den husholdstypen som øker mest. Det er nå cirka 830.000 aleneboende i Norge. «Politisk skjer det en usynliggjøring og avvisning av den store gruppen aleneboende,» hevder kjønnsforsker Wencke Mühleisen. Utgiftsnivået er ikke tilpasset husholdninger med en inntekt. Morgenbladet skrev i februar 2012 om en alvorlig og varslet krise: «Forestill deg en tobarnsmor med en helt vanlig lavlønnsjobb i en storby. Med en månedlig inntekt på 25.000 har hun kanskje 18.000 igjen etter skatt. Levekostnadene er så høye at det eneste som har holdt henne over fattigdomsgrensen er at hun ikke er singel, men lever i partnerskap. Men hva om kjærligheten tar slutt? 18.000 minus faste utgifter er omtrent ingenting». I Aftenposten kunne vi lese om Vivian Brattsti Sørensen som tjener en halv million kroner i året, men har ikke råd til å kjøpe seg et hjem. «Hvis barnefamilier midt på 2000-tallet hadde mottatt like mye barnetrygd som ti år tidligere, ville Norge hatt langt færre fattige barn i dag. De fattige barna er sveket,» tordnet professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus til avisen Vårt Land. De gamle statsministerne Odvar Nordli og Kåre Willoch har lenge ropt varsko mot utviklingen. Kåre Willoch skrev i en epost til meg i fjor: «Familiepolitikken i videste forstand er nok offer for et av demokratiets mer generelle problemer: kandidater med ensidige interesser har lettest for å bli valgt. Og oppmerksomheten konsentreres så meget om de problemer som til enhver tid interesserer flest mest, at grupper lett kan bli skadelidende. I vår tid har det medvirket til at mange med forsørgeransvar for barn blir overbelastet og fattige, uten at de ansvarlige vet nok om hva som skjer, eller velger å se bort fra det». Anniken Huitfeldt som var arbeidsminister frem til oktober, skrev i Dagbladet om å være fattig i et rikt land. «I en periode med sterk økonomisk vekst, der også de som tjener minst får en betydelig økning i sin kjøpekraft, kan vi oppleve at flere – ikke færre – havner under lavinntektsgrensen». «Barnefamilier som lever på en inntekt tilhører ofte lavinntektsgruppa,» skrev hun. Det forunderlige er at det i stor grad er hennes rødgrønne regjering som de siste årene står bak denne urovekkende utviklingen. Problemet til Huitfeldt er at hennes løsning hele tiden var flere i arbeid, men i eninntektsfamilier er som regel allerede den ene i arbeid. Med mer totalinntekt i en husholdning, jo mer øker levestandarden i Norge, og jo lettere faller familier utenfor, og ikke minst aleneboende. I tillegg spekulerer flere i bolig, fordi den andre halvdelen av befolkningen med bedre økonomi gjerne sitter på flere boliger de kan leie ut eller selge til en god pris. Utviklingen burde være alarmerende. Dagens Næringsliv har fulgt denne utviklingen gjennom hele 2013 med flere saker, spesielt knyttet til boligsituasjonen for de unge. Likevel ser det ikke ut som politikerne gjør noe. Barnetrygden, som Høyrenestor Kåre Willoch mener må justeres opp, står på stedet hvil, eller er blitt mindre fordi den ikke har fulgt normal økning. Venstresiden i norsk politikk har lenge vært urolig for ytterligere økte forskjeller med en høyrestyrt regjering. Hvordan løser finansministeren dette?