I’ve always been crazy…

Man ser det ikke bare i naturen, men man kjenner det inni seg at det er vår.

Man blir både yr og glad av våren. Men bakom alt som spirer og gror ligger vemodet. Likevel er april og våren årets deiligste tid, fordi etter våren kommer sommeren. I skogen i dag sang fuglene og en gul sommerfugl fløy fra kvist til kvist. Hvor ligger vemodet bak alt dette livet som tar til på denne tiden? Da jeg hadde deltatt i en dokumentar om Hypokondri på TV2 var en av de mange tilbakemeldingene fra en kvinne, som syntes livet var så deprimerende, fordi man kunne aldri sette i gang noe eller engasjere seg i noe, fordi livet var så kort. Det var ingen vits.

Morten Horn er lege og ateist, og skriver i Vårt Land. Lørdagens tekst var mildt sagt deprimerende, men realistisk: «Vi mennesker lever våre liv i en naiv tro på at «det går bra til slutt». Denne urealistiske optimismen er en forutsetning for å finne glede og mening med livet. Selv om vi intellektuelt sett innser at sykdom, funksjonssvikt og død vil ramme oss, så er det i morgen, en annen gang, og oftest gjelder det andre enn oss selv. Men tegnene er der. Hos mange mennesker, de fleste kanskje, begynner aldrings- og sykdoms-forandringene i det stille. Lenge før vi får symptomer, lenge før sykdommen bryter ut, har det startet prosesser som vil føre til sykdom, og i siste instans død»

1499586_10152305384647247_2055330440_n

Typisk vårblomst

Når jeg går i skogen og nyter stillheten og alt som lever tenker jeg på de som gikk foran og laget løypene, og blant dem mange vi var glad i. Nå tenker dere nok at, nei ikke kom nå du melankolikeren og ødelegg våren for oss. Nei, jeg elsker våren mer enn noen annen tid, men vemodet er like fullt til stede. Hvert år på denne tida blir bladene grønne, blomstene blomstrer og dyrene kommer ut av sine vinterhi. Og så vet vi at for hvert år på denne tida er vi sjøl et skritt nærmere den brutale sannheten, som det er å ligge i jorda og råtne. Det setter så klart en grusom demper for det meste, hvis vi lar disse tankene få overtaket. Hva skal man gjøre da, bare dytte depresjonen lenger nedover hodet på oss? Jeg tror iallefall ikke den sedvanlige flukten folk legger for dagen – om å ikke tenke på det – er veien å gå.

 

Jeg har aldri trodd på livsløgnen, med noen få unntak. Hypokonderen i meg vil ikke vite, og går derfor ikke til legen og tar blodprøver som alle andre. Men den andre livsløgnen, den som når oss alle, den vil jeg ikke leve på. Oppskriften er å leve intenst her og nå, oppfylle drømmene i tur og orden og sette seg mål som man ønsker å fullføre. Det som står i veien for mye av dette er de forbaska pengene som man hele tiden mangler, men selv ikke de kan ødelegge drømmer. Jeg har alltid hatt et motto for livet mitt, fritt etter Waylon Jennings:

«I’ve always been crazy, but it helps me from going insane». 

Hvis man driter litt mer i hva folk mener, hva som er korrekt til enhver tid og redselen for å dumme seg ut, er mye gjort. I mitt hode er det bare en regel. Alt som man ikke utgjør en fare for helsa er ukomplisert. Min venn og helt Kris Kristofferson har laget en sang som heter «Killing Time», som handler om alle menneskene som venter på det grønne lys før de kan gjøre noe, de som aldri får gjort noe og de som egentlig bare lengter etter en grav fordi de bare eksisterer likevel. Det er en nådeløs tekst, men den kan kanskje lære oss noe og vekke oss fra søvnen.

Jeg fascineres av de gale, men ikke de som utfordrer livet. Jeg fascineres av de som har en drøm, de som sier det de mener og de som brenner for noe. Her i landet  fascineres jeg av folk som  Helge Ingstad, Erik Bye, Hans Børli, Thor Heyerdahl, Åge Aleksandersen, Petter Stordalen og Terje Formoe. Alle er de folk som har fulgt drømmene og levd livet slik de har ment har vært det rette for dem. Det slår meg mens jeg skriver at de fleste av disse har ingen «fast» jobb. De har gjort det de har ønsket, og sånn sett klart å få mest mulig ut av livet. Det viser seg ofte at det som knekker drømmene til folk er jobben, ironisk nok.

I dag kan de nok få oppfylt drømmer som handler om å reise o.l., men livet er kort, tida går fort og arbeidsdagene sluker mye av tida. Døden kommer nærmere og tidsnok. I det øyeblikket man fødes begynner man å dø. Tipp-tipp-oldefaren min var ei berykta kjempe i Setesdal. Han levde livet sitt som slåsskjempe, og i den tiden fungerte de som revolvermenn gjorde i Ville Vesten. Da han var i godt humør en dag gikk han rundt og sang og gira seg opp, men mørke skygger satte preg på han, mens han gikk rundt for å vise muskler som datidens Torkel Ravndal. Han syntes det var så synd at de armene skulle «rotne i mollin» som han sa.

Jeg tror ikke på optimismen og ikke på pessimismen, men på realismen. De som ofte skriver de fineste sangene, de bestselgende bøkene og som drar ut på eventyr, viser seg ofte å ha mørke skygger i livet sitt.

 

Vel vitende om at livet er et forbigående fenomen.

 

En kommentar om “I’ve always been crazy…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s