Jeg spredde avisene utover bordet
som for å legge aviskabal
få den til å gå opp
på bordet ved vinduet
Lesebriller og mobil alltid til
venstre alltid på samme måte
som en slags trygghetssone
før jeg satte blikket på
førti år gamle minner så brått
tilbake på skolen. Fru Mathisen, som
lærte oss å skrive, regne, lese.
Herr Grøntoft som ikke klarte
å lære meg å svømme.

Slik går førti år frem i tid til de sju
aldrende, etterlevninger fra
barndommens Solholmen skole
Hun kommer bort, hilser på, veksler
noen ord. Jeg blir sittende
tidlig på 70-tallet med bare
fremtiden i fanget
skrudd fram og tilbake og så
er man like langt.
Utenfor vinduet en annen
tid, vind og vår
men kjølig som tidas sukk
Alle som ble borte. Alle som kom.
I skallen durer Status Quo
Alt er det det samme.
Ingenting har forandret seg.
«Technicolor Dreams» på kassett
Stemmen til Francis Rossi.
I det 90-år gamle ansiktet
ser man dagene som gikk
tida som stanset opp
som lærte oss alt vi kan
utenom døden.
Jeg hører lyden av en folkevogn
men aner den bare i hjulsporene
ennå varme