Når man passerer kirkegården forstår man plutselig at døden er livet. La meg forklare. Egentlig er alle mennesker døde, fordi hvert enkelt individ ikke finnes det meste av «tida». Tida er et abstrakt ord, fordi tida finnes bare i det øyeblikk man er der, altså den tida man lever på jorda. Likevel er sånne som meg pissredde for å tenke på det fakta at alle skal stryke med. Vi kan ikke en gang snakke om felles skjebne, felles trøst. Det er nemlig ingen formildende omstendigheter i det faktumet. I motsetning til dyr som deler problemet med oss, kan vi tenke og forstå, og vi kan uttrykke sårbarhet og lidelse på en helt annen måte. Vi kjenner vår skjebne, og må rett og slett feise det, enten vi liker det eller ikke.

Livet er knapt en overgang, for det eksisterer bare så kort tid at jeg vet ikke om det er verdt å kalle det et liv en gang. Det er et lysglimt i historien for hver av oss. Derfor er et av årets tema på Protestfestivalen noe vi burde snakke mer om. «Medikaliserer vi livet ved å gjøre normale livsvansker og kriser til sykdom og diagnoser?» «Gir diagnoseinflasjonen økte markeder og profitt for farmasøytisk industri? Og er Dagbladet en av de sterkeste pådriverne for utviklingen?» Jeg vender stadig tilbake til diktet som henger på veggen på det vesle toalettet her i huset.

«Å være menneske er en sykdom. Helbredelse er umulig. Men all vår streben består i å finne et smertestillende middel», skrev Hans Børli i diktet.

Helse selger. I lang tid har avisen Dagbladet bedrevet skremselspropaganda med å slå opp sykdom på forsida. Filosofen Rasmus Johnson mener psykiatrien ikke kan gi oss det gode livet. Hans Skjervheim sa en gang at «ein skal ikkje ta det diagnostiske språket med seg ut av sjukehuset; då blir heile verda eit sjukehus». Kanskje må vi heller slutte å kalle alt for sykdom, når livet i seg sjøl bare er en overgang. Trenger vi i tillegg å bli skremt, når det er så slitsomt å være menneske. Det er jo ikke mulig for samfunnet å håndtere psykiske lidelser, som har bakgrunn i det å leve.

Noen gjør penger ut av vår skjebne. I den andre enden av skalaen  fra skremmerne lever selvhjelpsmotivatorene, hvis viktigste mål er å tjene penger på å motivere oss til å være happy. Å være ulykkelig i dag er tabu. «Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikkje snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen. Sterkest ut mot lykkejegerne går forfatter og blogger Lene Wikander, som kommer til årets festival. «Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev hun i en kronikk på NRK Ytring. Wikander har kreft. «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun.

Lykketenkningen går tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial». Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Psykiater Jørgen Mortensen er kritisk til lykketenkningen og slår et slag for god gammeldags melankoli.  Han mener man heller burde «verdsette tristhetens kunstneriske og filosofiske egenskaper». Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Jeg slår heller et slag for realismen.

Psykolog er et smart ord, fordi det lurer oss. Amerikanerne kaller dem for «shrinks» og går til dem jevnlig. Kanskje har de forstått hva det dreier seg om.

«Hjernekrympere» er bare et annet ord for livsløgn, men likevel oppklarende. De forsøker å fortelle oss at livet er godt, at livet er evig og at du ikke trenger å bekymre deg. De krymper hjernen vår med å mate oss med trygge ord. Ingvard Wilhelmsen, lege og stifter av Hypokonderklinikken har en annen vinkling. Du skal dø, så du kan drite i å tenke på det. Bruk heller tida på andre ting.

Jeg tror at for å få et godt liv må man nyte det, hver dag til fulle. Man må drite i å bekymre seg for det hjelper lite likevel. Fordi vi bare er på gjennomreise er det kanskje noe vi burde tatt med oss på veien; Snakke med flest mulig om livet, nyte god mat og kjærlighet, oppdra barn på best mulig måte, la være å krangle om bagateller, drikke vin og le i godt selskap, reise å se andre steder og andre mennesker, hvis man har muligheten og bestemme seg for hvor veien går videre, hvis du tror dette livet bare er et stoppested. .