Vi satt med sølvpapir rundt hodet, festet rundt en lampeskjerm. Jeg måtte le av kompisen min. han så ut som ei bikkje med skjerm rundt hodet. Det var teit, det var jo det. Men det var overskya og påske. Når vi først hadde kjørt den lange veien måtte vi jo få noe utbytte av det.

Historien er sann, men også symbolsk på hvordan den beste tida på året har fortona seg for noen av oss.  Når man aldri har eid hytte på fjellet, eller hatt tilgang til noe som ligner, blir det timelange bilturer daglig i tiden fra Jesus ble korsfestet til han sto opp igjen den tredje dag. Været var selvsagt helt avgjørende, men om det var dårlig vær i byen var det viss sannsynlighet for at det var dårlig vær på fjellet også. Likt skulle det være. Det var tålelig.

Når jeg fikk kjæreste, og nye kjærester, så var det et krav som ble lagt på bordet dagen vi ble sammen. Påsken er hellig! Joda, den er hellig sånn kristent sett, men nå tenkte jeg på at ingen skal forstyrre freden inntil en hyttevegg etter å ha gått oppover i like mange timer. Ingen skal forstyrre det evige øyeblikket de timene jeg sitter stirrende mot sola og klekker ut resten av livet. Ingen skal forstyrre diktene jeg sluker, kakaoen jeg slurper og sola som varmer på mitt kinn.

Påsken har alltid vært høydepunktet på året. Kanskje fordi jeg ble født på palmesøndag, ikke vet jeg. Foran oss lå ikke bare lange hvite vidder, men hele den deilige varme sommeren. Nå, for første gang i mitt voksne liv, er det en overhengende fare for at det kan bli en hel vinter uten ski på beina. Påsken har alltid vært redningen, men nå er det andre ting som må klaffe også, før man begir seg ut på timelange kjøreturer med barn i bilen. Min kjærlighet til ski og påske går i arv. I en fotoserie i 1976 knipset journalisten Kikki opphavet gående langs veien fra bydelen han bodde i på vei til bussen med skiene over skulderen. Det var ikke et snøfnugg igjen i byen og bussen han var på vei til kom aldri. Han måtte gjøre vendereis. Slukøret.

For meg er bypåske en skremmende tanke. Den stille uke i byen er bortimot tortur. Når jeg sitter der oppe i fjellet lader jeg batteriene for et helt år, og der og da legges planene for fremtiden. Alt avgjøres der oppe på fjellet i de små timene, i den stille uke, så sant været er fint. Der oppe er det eneste stedet jeg ikke er på jobb. Salige Henrik Ibsen skjønte det også da han vandret i fjellet og skrev; «her oppe på vidden er frihet og Gud. Der nede famler de andre».

Akkurat nå famler jeg her nede.

Det er to regler for påsken. Man skal ha farge i ansiktet når den er over, og man skal være mosjonert for en stund. I tillegg skal altså batteriene være oppladet. Den viktigste personen i påsken heter Kristen Gislefoss. Mye avhenger av at han er i godhjørnet. Det var et år jeg insisterte på fjellpåske. Etter en diskusjon med min daværende ble vi enige om å overtrekke kontoen for noen dager å leie hytte i Åseral. Det regnet hele påsken. Vi ble sittende inne. Flaks hadde jeg ikke, men dog.

Så langt alt greit.

Det er nå frustrasjonen for alvor tiltar. Det ryktes at man ikke skal være misunnelig på andre, men jeg tillater meg å være det. Jeg tror til og med at alle de som har det som meg får det bedre, når de forstår at det er flere av oss. Noen må ta på seg den kjipe oppgaven å gi frustrasjonen et ansikt.

Men OK. Jeg har klart meg uten hytte på fjellet i femti år, jeg klarer sikkert femti år til.

Heretter er alt galt!

Jeg har alltid vært en drømmer. Til og med Sølvi i klassen skjønte det da hun skrev dikt om alle før vi tuslet ut fra ungdomsskolen i 1979. Svein Inge Olsen har alltid vært en drømmer.

Men drømmere vil oppleve drømmene. Det er et skille der. Når man har levd en stund vil man oppleve drømmene, før man tar kvelden lissom.

Aldri har jeg sett så mange reiser som denne påsken. Fjesboka gnir dem utover veggen. Og jeg som drømmer så veldig om å reise utenlands. Jeg har vært utenlands noen få ganger. Sist jeg kom hjem fra det store utland var på den stygge datoen 22. juli 2011. Jeg lever ennå på to dager i Sheffield, til tross for datoen.

Når jeg er i utlandet er det som å være på en annen planet. Jeg glemmer tid og sted. Jeg bekymrer meg ikke for noe hjemme. Jeg kan tulle rundt i butikker i time etter time, eller være oppslukt i en eller annen severdighet, som da jeg surret rundt i min egen verden på et marked i Helsinki. Jeg har oppdaget at bare der, på den andre planeten som heter utlandet klarer jeg å koble helt vekk fra alt som plager meg, bekymrer meg eller stresser meg. Kun der og på fjellet i påsken.  Jeg er selvfølgelig et ork å ha med, for jeg har så god tid, og skal ha med meg alt som er verdt å få med seg.

Når jeg ser hvordan mine venner på boka reiser blir jeg misunnelig. Jeg ser bilder fra Italia, fra det forjettede land USA, fra utallige steder under fellesbetegnelsen Syden. Jeg så til og med Svein Olaf Olsen på et esel så langt hjemmefra at jeg innbiller meg at det hele bare er fiksfakseri.

Jeg har reist lite, men drømt mye, og når jeg først vinner en reisepremie er det selvfølgelig til de tre verdensdelene en reddhare som meg aldri i verden tør å reise til.

Jeg får lyst til å dra til Kjevik og skrive med store feite svarte bokstaver utover hele veggene; MISUNNELIG! Ja, jeg er misunnelig.

Kanskje det er derfor jeg alltid har lengtet tilbake til tiden på 70-tallet. Til tiden da vi levde som en stor sammensveiset familie i Norges tettest befolkede vei. Alle hadde like god råd, eller alle hadde like dårlig råd.

Tenk på det, du som ferierer på fjellet eller ute av landet, at neste gang du klistrer bildene utover fjesboka, er det noen av oss som blir grønne av misunnelse. Vi blir misunnelige fordi vi har så lyst til å reise, men det koster for mye.

Men vit også at de av oss som ikke kan reise, ville gjort nøyaktig det samme som deg, klistret bildene utover fjesboka i ren stolthet.

Se, se, vi er i den store verden. Se!