Påsken 2016 – Er Gud død?

blakeGod Create Adam, William Blake

Påsken regnes som kristendommens viktigste høytid. Det var da han ble korsfestet og sto opp igjen den tredje dag, for at menneskene skulle kunne bli frelst. Det er faktisk ikke så vanskelig å forstå, selv ikke for en som sliter med tvil. De av oss som vokste opp i Bibelbeltet, og kanskje til og med i en familie der Bibelen lå på bordet, vil måtte møte utfordringer i dag. Noe annet vil forundre meg. Du som har regnet meg inn i de glamorøse kristenmiljøene der tro, moral og vellykkethet går hånd i hånd kan legge igjen fordommene et annet sted før du leser videre. Glem det. Jeg er en fullkommen synder, for de som bruker slike ord.

Men jeg er også en tviler som tror. Påskebudskapet har en klang langt utover det som handler om appelsiner og skismøring. Dessuten spiser jeg ikke appelsiner og bruker ikke skismøring. I de senere årene tipper jeg stadig flere troende blir forsøkt røyka ut av sitt eget hode. Vi har sett det nå senest i historiene rundt Rut-Helen Gjævert og Anders Torp, uten sammenligning for øvrig. Når tro og kristendom i tillegg blir ensbetydende med noe negativt, betyr det i realiteten at de åpne plassene blir stadig færre. Jeg leste at før var det en fordel å være kristen når du skal ha jobb. I dag er det neppe noen fordel. Bare siden 80-tallet har kristendommen vært igjennom en smelteovn av helt utopiske dimensjoner. Noen finner nok trøst i Johannes Åpenbaring, men mange møter også veggen, hvis de finner noen vegg i det hele tatt.

Det var en gang da alle gikk på søndagsskolen og ingen spurte om en programleder bar kors rundt halsen. Det var en gang katolisismen ble sett på som noe tilnærmet satanisme. Det var en gang noe som het vekkelser, og det var en gang da homofile ble bedt hetero på Livets Ord. I dag gifter de seg i kirken og det er helt ålreit. Utviklingen er gått i riktig retning, vil flertallet mene. Mindretallets mening er ikke viktig. Vi lever tross  alt i et demokrati.Nylig kom det frem at det er flere ateister i Den Norske Kirke enn det er i Humanetisk Forbund. Flertallet er enten ikke-troende, eller det vi i trosbevegelsen på 80-tallet kalte «lunkne», noe som var verre enn å være ateist. I Bibelen står det noe om å «spy ut av min munn».

Flere blir ateister, og såkalt aggressiv ateisme er på fremmarsj. Mitt poeng er ikke hvem som har rett, flertallet eller mindretallet, men hva så store forandringer gjør i skallen til et troende menneske. Det blir som en student på Livets Ord sa til Ulf Ekman på svensk TV4? Er det noe mer vi lærte hos deg, som også er tull?

Dette er utfordringene i påsken, for du og meg og alle andre. Erik Bye beskriver det i «gjennom et hvitmalt gjerde» med at «jeg kom hit for lenge siden / og brakte deg smerte og død, / og sendte min bleke Jesus / til trøst i din nakne nød». I siste linja spør han rett ut; hva er det du vil oss Gud?

Tro og tvil går hånd i hånd som to kjærester med hver sine personligheter. De møtes i blant i det de har felles, og diskuterer heftig sin uenighet når de er uenige. I en artikkelserie i Dag og Tid skrev teologen og skribenten Eskil Skjeldal om «Skuldingar mot Gud». Skjeldals serie med artikler er oppsiktsvekkende, fordi de er så nakne og ærlige. Magne Lerø i Vårt Land kalte det narsissisme.

Jeg har slitt med de samme tankene som Skjeldal, og fant masse interessant tankegods i hans dype daler. I flere år har jeg fulgt det han har skrevet bl.a. i Klassekampen med stor interesse. Han har også deltatt i debatt på Protestfestivalen. Eskil Skjeldal er teolog og skribent, tidligere ateist og senere prest, og nå katolikk. Eller, han er kanskje noe annet. Han har vært gjennom hele rekken med tilstander som omhandler tro og tvil, og som ender opp i påskebudskapet om at hvis vi tror, så blir vi frelst.

I «Holet i bakken» skriver Skjeldal om døden som ugjenkallelig og motstanden han får når han tenker på evig liv samtidig som han ser kista senkes i den kalde bakken. «Kanskje er den kristne religionen verdas største eventyr,» spør han. «Kanskje er kristentrua verdas beste trøyst». Han skriver videre at «om man slit med å sjå Gud i kvardagen – om han høyrer bøn, om han bryr seg om oss – er det berre vondt». I «Skaper Gud trua» skriver han om at «i kristendomen leier trua til frelse. Trua er ei gåve frå Gud, vert det sagt. Men då gjev det inga meining at vantru skal leie menneske til helvete. I så fall verker Gud uansvarleg. Det kan han ikkje vere om han er kjærleik».

Skjeldal skriver om at han kanskje var genetisk disponert for å tro, slik også professorer har hevdet man er. «Då gjev det mening når eg samanliknar trua med eit virus, altså noko som eg ikkje kan velge vekk sjølv?». «Ja. Om trua er eit virus, er du fødd med eit dårleg immunforsvar. Det skal lite til for at du vert smitta. Men om du ikkje utset deg for religiøs smitte, blir du ikkje sjuk».

I «Trua og fornufta» siterer han Arnulf Øverland som han har sansen for. Øverland stilte gode spørsmål. Han hamrer løs på inkonsistensen i kristentroa. Gud skaper mennesket. Han sender djevelen på dem for å få de til å synde. Han er allvitende så han vet på forhånd at de kommer til å synde. Men han blir sint likevel og truer med straff. Likevel er ikke Skjeldal enig med Øverland. Han mener han stiller like mange kritiske spørsmål, uten at det nødvendigvis ender opp i samme konklusjonen. Skjeldal er mer redd for at han skal miste livsgnisten om Gud ikke kan gå i samme retning som fornuften hans. Når tvilen kommer, finnes bare redsel, og han klarer ikke slutte å tro. I «Gud bryr seg ikkje om moral» gyver han løs på utfordringer knyttet til moral. Som skilt katolikk kan han ikke gifte seg igjen og ikke bli samboer. Gjør han det vil han bli en slapp kristen. Det ønsker han ikke. I stedet kritiserer han Gud for å ikke gripe inn i livet hans, og samtidig vil han ikke at han skal gripe inn. For da må han omstrukturere hele livet sitt. Han må begynne å gløde, bli misjonær, omvende folk. Han kaller seg en hykler.

I «Den mørke natta» snakker han om en taus Gud, men er åpen for at det er hans egen skyld. Han innser at det er mange før han som sliter med anklagelser mot Gud. Han nevner Mor Teresa som levde et helt liv for de svakeste, og sjøl strevde med tvil fordi hun hadde sett så mye lidelse. I «Blikket» skriver han om møtet med ateisten som hadde sluttet å tro. Han spør: Hvorfor sluttet du å tro? «Eg miste tillit til Gud. Eg hadde strukturert heile livet mitt, rutinar, handlingar, kring ein Gud. Men eg kjende meir og meir at eg ikkje fekk noko att frå han. Eg vart skuffa og gav det opp,» svarte ateisten. Skjeldal finner seg sjøl uenig med ateisten. «Det kan vere Gud høyrer, men handlar på andre måtar enn vi krev. Dette er absurd, men det kan vere slik. At han ikkje handlar på kommando, må ikkje tyde på at han ikkje finst. Eg trur at eg må ofre ein god del av fornufta mi om eg skal tru på Gud. Ingen har nokon gong sett Gud».

I «Gud er ikkje kjærleik» skriver han om at han ikke kan kjenne på kjærligheten fra Gud. Han vil ha direkte kontakt og ringer poeten Arnold Eidslott. Eidslott er klippefast i troa og sier han må gå inn i bønnen. «Men eg kjenner ingenting i bøna,» forklarer Skjeldal. «Gud har bede oss om å tru. Om vi sviktar, får han oss inn på sporet att. Å tru på Gud er ingen prestasjon. Han skapar trua, hen held henne ved like. Men det er ikkje det minste feil å jakte på å kjenne Guds kjærleik. Men du kan aldri forstå Gud», svarer Eidslott. Poeten strevde med tvil i mange år, men kom til slutt nær igjen. Skjeldal kjenner han er misunnelig. Han spør om han fremdeles er kristen, når han ikke kjenner Guds kjærlighet.

Skjeldal er langt fra den eneste som strever i disse dager. I romjulen for et par år siden la presten Atle Rossavik ut artikkelen «En troløs prests bekjennelser» på NRK Ytring. Han havnet i enda mer trøbbel da han i 2010 oppdaget at han ikke trodde lenger. Rossavik endte opp med å fortsatt tro, men for andre har oppgjøret med tvil endt med ateisme. Blogger og redaktør av boken Skepsis Kjetil Hope var deltaker i «Omvend meg», hvor han utfordrer troende til å gi han tro. Jon Michelets kamp for å ha noe å tro på skapte stor interesse. Vårt Land-redaktør Erling Rimehaug skrev boken «Når Gud blir borte», forfatter og tidligere katolsk prest Rudi Kessel som deltok på Protestfestivalen skrev boka «Hva skal vi med religion?». Kessel endte opp som ateist. Ferskeste bok om tvil står Espen Ottosen for, når han har gitt ut boka «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?».

I magasinet «Philosophy Now» har William Lane Craig listet opp sju punkter om hvorfor Gud eksisterer. Bakgrunnen for artikkelen er at Time Magazine for nøyaktig 50 år siden 8. april 1966 slo opp spørsmålet «Er Gud død?» som hovedsak. Blant de åtte begrunnelsene for Guds eksistens er bl.a. at «Gud er den beste forklaringen på at alt annet eksisterer», «Gud er den beste forklaringen på Universets eksistens», «Gud er den beste forklaringen på menneskets moralske verdier og plikter» og «Man kan bli personlig kjent med Gud». Men er det så enkelt? Hvordan kan vi tro på en Gud i en ond verden? Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke kan kommunisere med? Kan man bestemme seg for å tro? Hvordan kan man tro på Bibelen som Guds Ord, når alt man har lært smuldrer sammen til noe annet?

For å sitere godeste Erik Bye igjen, i «påskevisa» Eselsang fra Kalahari; «Jeg bar vår Frelser til alles glede / da han red inn i Jerusalem. / Han hoppet av i et lite strede / og for til himmels mens jeg for hjem».

Ja vel, han hoppet av. Vi ble igjen. Der ligger mye tvil hos meg.

Jeg har to barn som aldri fikk treffe verdens snilleste bestefar. En av de kristne som har betydd mest, viste seg å være pedofil. Noen av de store man lærte om ble tatt for økonomisk utroskap, eller bokstavelig talt med buksa nede. Livet er meningsløst, sa en kjent troende her nede.  Både personlig og i samfunnet har ting utviklet seg enormt siden den gang jeg hadde en klippesterk tro, som faren min hadde.

Etter TV2-dokumentaren Hypokondere i 2006 fikk jeg mange positive tilbakemeldinger, men ei dame sa at jeg ikke trengte være redd. Det var bare å tro på Jesus, så kom man til himmelen. Jeg fattet ikke hvordan det var mulig å komme med et så tåpelig svar.  Jeg er hverken redd for dommedag eller at jorda utslettes, men livredd for å dø. Jeg klarer ikke skille mellom ånd og sjel og kropp, og klarer ikke helt å se for meg at man skal kunne kjenne igjen et «spøkelse» som har levd. Jeg klarer ikke forsone meg med mørket. Jeg forventer nesten at hvis Gud finnes så dukker han opp i vår levetid og befrir oss fra at noen skal måtte stå foran en kald grav å tenke på de som ligger der nede. Men det har vært mange generasjoner før oss. Livet er brutalt.

Men midt i all denne tvilen ligger begrunnelsene på Guds eksistens fra «Philosophy Now» og deler skjebne med mer tvil og en desperat søken etter tro, kanskje av mangel på alternativer.

I alt dette slagget som slåss innbyrdes, tro og tvil og jag etter mening dukker et nytt ord opp, og det er tungt, ikke lett, selv om det bare er på tre bokstaver.

Håp er påskens budskap. Håp er livredning. Hvis noen vil bruke skitne merkelapper på Håp, har de et større problem enn oss som lever i håpet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s