I denne uka var nesten 300 kvinner påmeldt på «Ladies Night», en slags nytelseskveld med filmen «The Other Woman» som utgangspunkt. Det var ikke en gang helg, og det kostet. Slike kvelder med masse rødvin og mingling er blitt vanlig. Det samme er fokus på interiør, kurs i mindfulness og yogatimer. Coaching og andre former for selvutvikling har spredd seg også lokalt. Folk betaler gladelig det som det koster, for å inspireres eller lære seg positiv tenkning. Velkommen til lykkelandet Norge, verdens rikeste land.

«Vi er besatt av lykke her oppe på toppen av verden. Er du ikke lykkelig, finnes det en diagnose for alt og opplever du disharmoni, må den straks repareres», skrev Lene Wikander i en kronikk på NRK Ytring. Hun har kreft og har erfart denne lykkekulturen på kroppen. Wikander skrev i kronikken «Og får du attpåtil kreft eller en annen potensielt dødelig sykdom i dette rosa bomullssamfunnet vi kaller verdens beste land å leve i, så er det bare en vei ut av uføret. Det er å vise takknemlighet, glede og positivitet over berikelsen en slik motgang gir deg. Å vise svakhet er den største synd og langt på vei kanskje selve årsaken til hele elendigheten når alt kommer til alt», skrev hun i kronikken.

Hun er ikke den eneste som irriterer seg. «Å være ulykkelig er tabu i dag. Alle skal liksom være så lykkelige og ha det så bra. Å slite med noe i hverdagen, ha det tungt på en eller annen måte, skal det ikke snakkes om,» sa tidligere fotballspiller Fredrik Strømstad i et intervju med Fædrelandsvennen.

Jeg irriterer meg også, selv om jeg har friske barn, et sted å bo og fortsatt en inntekt. Jeg sier  fortsatt fordi inntekta må opp i et sånt lykkehjul de hadde på bedehusene i gamle dager hver høst for å se om man overlever et år til. Man venner seg til uforutsigbarhet. Livet er jo uforutsigbart i seg selv.  I dag skal jeg ikke ha noen grunn til å klage, eller «sutre» for å bruke  et av vår tids verste tabuord.

Cirka halvparten av oss tilhører «underklassen», altså den halvdelen av befolkningen som ligger under gjennomsnittet. Det skyldes ikke at vi er fattige, men at vi enten ikke har jobb, bare har delvis jobb eller bare  har en inntekt i husholdningen. Samfunnet følger «arbeidslinja», som sosialdemokratiet har styrt etter de femti årene de mer eller mindre har lagt kursen i dette landet.

Vi er blitt rike på grunn av oljen, og fordi vi har lav arbeidsledighet. Når total månedsinntekt i en husholdning dobles, øker levestandarden i landet, noe som skaper forskjeller. Jeg deler Marte Gerhardsens uro for større forskjeller, selv om hennes parti har vært med å skape dem. De som er under den rike middelklassen må betale like mye i avgifter og mat som middelklassen med to inntekter eller overklassen som har mer enn nok. Alt dette vet vi, men flertallet liker ikke «sutring».

De fleste har det bra, og vi sulter ikke. Vi har ingen kriger som uroer oss og vi har masse natur å bevege oss i, siden vi bor i et langt hengslete land med få mennesker. Levestandarden er høy, og flertallet av oss kan reise dit vi vil når vi vil. Jeg sier flertallet, for igjen nevner jeg at mange er del av det mindretallet som ikke kan.

Men Lykkelandet handler langt fra bare om økonomi. Lykkelandet handler like mye om psykisk helse, om frihet, om å nyte god mat og kanskje ha en kjæreste man kan dingle gjennom livet med. I dette rike landet har altså middelklassen funnet sin lykke i selvrealisering, mindfulness, yoga, rødvinskvelder og reiser til varmere strøk.

Lykke er ikke et nytt fenomen. Lykketenkningen går helt tilbake til gammel tid. Professor i samfunnspsykologi Joar Vittersø nevner i Morgenbladet at «Sokrates ble dømt til døden fordi han oppfordret til å pleie sin sjel og bruke tid på å utvikle sine dyder og sitt potensial».

Positiv psykologi som fagfelt oppsto for fullt rundt år 2000, og har som hensikt å se hvordan man kan videreutvikle livet til vanlige mennesker. «Dette er kunnskap mange kan ha glede og nytte av. For meg handler det om å sette livskvalitet og lykke på dagsorden,» sa professor Espen Røysamb. Lykkeforsker Lisa Vivoll Straume skrev at «øvelser i positiv psykologi har effekt dersom man er villig til å legge innsats i det».

Å «sutre» er en verre synd enn å ligge med din beste venns kone. Hvis man ikke er fornøyd med tingenes tilstand, eller sliter med livet klager man, eller «sutrer». Trenden er livsfarlig, for den som påberoper seg å stoppe klagende mennesker, kan i verste fall føre medmennesker ut i den dypeste fortvilelse, i verste fall selvmord. Trenden ligner på den med å påberope seg å være tolerant, og på den måten stoppe andres meninger med høylytt intoleranse. I dette vellykkede samfunnet skal man «se alltid lyst på livet», som en viss visesanger en gang sang.

Bloggeren Lena Ronge satte litt ord på det da hun i dagbladet skrev en kronikk om det å være arbeidsledig i dette landet. «Vi har ikke lov å klage i verdens beste land å bo i. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldigere enn de fleste. Alt dette er sant. Men, at det ikke er lov å klage… at det ikke er lov å komme med mistrivselsytringer, knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov å stille et kritisk spørsmål? Eller å klage, som noen også kaller det?» spør hun.

Jo, det knebler definitivt en debatt om verdier. Livet består ikke av lykke, men av medgang og motgang. Livet er noe vi har fått av foreldre, og ikke noe vi har bedt om. I andre enden venter døden, som heller ikke er noe vi ønsker å møte. Inni mellom disse ytterpunktene skal vi fungere, takle motgang og gjøre et forsøk på å leve, ikke bare eksistere. Psykolog Gry Stålsett skriver i Vårt Land at «depresjonsepidemien ligg under overflaten. Det er den nye skammen. Vi trenger motkultur mot perfeksjonisme». Også psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har et kritisk blikk mot populære selvhjelpsoppskrifter i sin nye bok «Det er innover vi må gå».

Morten Horn er lege og ateist, og skriver i Vårt Land. Han skrev: «Vi mennesker lever våre liv i en naiv tro på at «det går bra til slutt». Denne urealistiske optimismen er en forutsetning for å finne glede og mening med livet. Selv om vi intellektuelt sett innser at sykdom, funksjonssvikt og død vil ramme oss, så er det i morgen, en annen gang, og oftest gjelder det andre enn oss selv. Men tegnene er der. Hos mange mennesker, de fleste kanskje, begynner aldrings- og sykdoms-forandringene i det stille. Lenge før vi får symptomer, lenge før sykdommen bryter ut, har det startet prosesser som vil føre til sykdom, og i siste instans død»

Morten Horn er mørk i sin måte å advare mot lykketyranniet på, men han er lege og vet hva han snakker om. Kanskje må vi helt i andre enden av skåla, til elendigheten, depresjonen og nederlaget for å komme oss ut av lykkelandet. Jeg har sett mange lykkelige mennesker, og de har vært lykkelige lenge. Jeg har stusset over deres lykke men også sett opp til dem for at de faktisk får det til. Jeg har også møtt noen av dem på nedtur. Den nedturen har vært et sørgelig syn. Det kan være skilsmisse, sykdom eller bare en voldsom nedstemthet eller en jakt på en mening som ikke førte frem. Har man levd i en boble og bobla sprekker, kan nedturen i verste fall bli fatal. Jo høyere oppe i etasjene man faller fra, jo hardere er bakken.

I år skal vi diskutere dette på Protestfestivalen. Lene Wikander kommer. Jan Vincents Johannessen kommer. Kristian Valen kommer. Han som kaller seg General Forsamling kommer. Kommer du?