«Når et liv går tapt, eller noen blir alvorlig skadet, er det all grunn til å granske hva som gikk galt, på samme måte som vi gransker dødsfall på sjøen, på veien og i luften,» sier advokat Sjak Haaheim. Han er prosessfullmektig for Anna Medvedeva i barnefordelingssaken hun hadde med ekssamboeren Mikael Svantesson. 14. oktober 2012 ble hun drept. Kriminolog Vibeke Ottesen forsker på partnerdrap, men det var en lang vei å gå før hun fikk lov til det. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler som regel om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling og om voldsutøvere i nære relasjoner.

Til tross for at Norge i europeisk sammenheng ligger lavt på antall partnerdrap, er det mange og antallet økende. Kan man egentlig gjøre noe med det?

Mye er vanskelig, men på et felt kan mye gjøres. Det gjelder feltet som handler om samlivsbrudd og barnefordeling. Jeg har opp gjennom årene hørt mange triste skjebner. I tilfellene jeg har hørt om handlet det om mødre som gikk fra fedre og tok med seg barn. Det handlet om fortvilelse og akutt sammenbrudd, om dype depresjoner og selvmordstanker. Det handlet om at noe så grusomt som at hun som fjernet bunnen under han også fikk barna med seg, og det handlet om at i stedet for at det fikk skje laget han en ufattelig tragedie. Overskriftene er stort sett de samme. Voldelige menn man må beskyttes mot. Farlige mennesker som burde blitt sperret inne. Ofte kommer Krisesenteret frem i nyhetene og forteller hvor grusomme menn er. Vi skal ikke undergrave at det finnes voldelige menn, men vi skal heller ikke undergrave at mange av de menn som gjør sånne handlinger selv er et offer, og konsekvensen av en desperat handling gjør tragedien total.

Noen husker kanskje saken om han på Jæren som barrikaderte seg med datteren. Han ble behandlet som en farlig mann, og mistet antakelig helt kontakten med barnet sitt. I virkeligheten var han en fortvilet mann som var glad i barnet sitt, og ikke orket tanken på at han skulle miste den daglige kontakten. I virkeligheten hadde han trengt psykiatrisk hjelp. Han var en vanlig mann med et vanlig liv, men han ble frarøvet det som var livet hans. I tillegg gjorde den desperate situasjonen at han ble sperret inne.

Men er det så enkelt? Jeg tror ikke det. Det var en psykiater som en gang sa at når en mann blir forlatt faller bunnen ut av han. Han blir en tikkende bombe og burde ha samme krisehjelp som man får ved store katastrofer. Jeg sier mann, fordi det er mest menn som blir forlatt. Kvinner kan bli like desperate, og like fortvilet. Det finnes også kvinner som gjør desperate handlinger, men de er i mindretall. I alle år har mor hatt førsteretten til barna ved samlivsbrudd. Denne utviklingen er i ferd med å snu, og det kan snu utviklingen med en del partnerdrap.

Jeg tror at det å forske på partnerdrap er livsnødvendig i et samfunn der halvparten av barnefamiliene gjennomgår samlivsbrudd, som oftest med at en av partene, som oftest mor, bryter ut. Jeg håper utviklingen snur, og at media slutter å skape monstre av fedre som er glad i sine barn. Jeg håper de som styrer i dette landet blir seg bevisst at samlivsbrudd med barn involvert er ei krise på linje med de som blir utsatt for ulykker.

Kriminolog Vibeke Ottesen mener det bildet som tegnes av en drapsbølge som dette, er galt. «Å fremstille det som et paradoks at likestillingslandet Norge har en høy andel kvinner blant de drepte, vitner om manglende kunnskap om årsaker til drap. Kvinner utgjør en stor andel fordi vi har få drap i Norge, sier hun. Hun mener partnerdrap på kvinner utløses av livskriser og etterlyser hjelpetiltak for menn.

Ottesen mener at vi ikke kan forebygge krisene menn opplever, men vi kan fjerne tabuet rundt det at noen får drapstanker i krisene. Vi er nødt til å gjøre hjelp tilgjengelig, sier hun og etterlyser blant annet aktive fastleger som stiller spørsmål om drapstanker når menn havner i krise.

Det som kan bidra til å minske risikoen for slike drap er en hovedregel om delt omsorg ved samlivsbrudd. De fleste fedre og mødre er gode foreldre. Det riktige da er å diskutere andre alternativer der det ikke er tilfelle.