«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt…»

Jeg kjenner meg forunderlig nok igjen i disse linjene fra avslutningen av Sigbjørn Obstfelders kjente dikt «Jeg ser». Han følte seg ikke hjemme på jorda, og med menneskene. Jeg kjenner meg igjen i dette diktet. Jeg føler meg ikke hjemme i den tiden vi lever i, med skilsmisser og forhold som står etter hverandre i kø. Noen kortere, andre lengre, men ingen varige. Dette var ikke slik det var da vi vokste opp, selv om jeg bodde i et skilsmissehjem fra 1974 til jeg flyttet hjemmefra i 1980.

Vi var omtrent de eneste i gata. I den tiden varte som regel ekteskapene livet ut. Melissa Horn har en linje i en sang jeg kjenner slektskap til. Hun synger: «hur ska man elska nån som har elskat nån forut». Det har jeg også lurt på. Jeg er helt overbevist om at jeg er en raring i dette landskapet, eller i seriemonogamiets tidsalder, som vi også kan kalle tiden vi lever i.

Dessuten er temaet taushetsbelagt.

Vi er så fordømt som det går an når vi utsettes for samlivsbrudd eller skilsmisse fra barndomskjæresten. Vi må videre. Alternativet er jo verre. Det å leve alene resten av livet er noe vi ser på som forbeholdt munker og nonner. Vi må videre. Videre. Hele tiden videre.

Jeg vet ikke om jeg er en egen rase, men det å innlede et samliv med et annet menneske, for oss heteroer en kvinne, er noe ganske spesielt. Det skal være noe man gjør en gang i livet, eller to om partneren dør fra oss. Dagens stafett, fra den ene til den andre, klarer jeg ikke henge med på. Men likevel finner jeg meg selv som en del av den, til min store irritasjon og fortvilelse. Men hva er alternativet når det skjærer seg? Det er ikke noe alternativer i mine, og de fleste andres øyne. Jeg vil ikke være den som har ligget med mange. Jeg vil være den som har vært sammen med ho ene og delt den tryggheten det er gjennom et liv. Men mitt liv, som cirka 50 % av oss, ble dessverre ikke sånn. Men noen av disse halvparten har vært såpass heldig at de klarte seg med to.

Når jeg føler meg fremmed i denne verden er det fordi vi stadig er tvunget ut i nye forhold, eller begynner å date, før man finner ut at det ikke ble sånn likevel. Drømmen vår er jo å finne ho ene som man deler alt med, og som man rett og slett smelter i hop med. Sunnhet og helse ligger i det, og statistisk lever den single mannen farlig. Han er mer utsatt for sykdom, usunn livsstil og tidlig død. Ja, selv med sunn livsstil, bare ved å være alene, lever han mer usunt enn sin gifte kompis. Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi vi er ment å være to. Eva ble skapt fordi Adam ikke skulle være alene, kan vi lese om i Bibelen. Det er ikke bra for en mann å være alene. Sikkert ikke for en kvinne heller.

Dernest har man det intime. Hvor sårbar gjør man seg ikke når man er tvunget uti seksuelle kortvarige samliv fordi man vil noe mer, og så blir det ikke noe mer. Hva skjer med ens indre følelsesliv og hva med samvittigheten. Hva med trygghet? Er det mulig å gå inn i nye samliv uten å sammenligne?

«Vi elsker ideen om kjærlighet mer enn vi elsker menneskene som gjør den mulig. Vi drømmer så mye om kjærlighet at vi ikke ser den når den er der. Dette forklarer seriemonogamiet: Vi har en idé om kjærlighet som vi holder så høyt at vi setter alt på spill for å oppnå det. […] Kjærligheten har rett og slett blitt så viktig for oss at den går på bekostning av alt, — også av ekteskapet, mener [Pascal] Bruckner [fransk filosof og forfatter, født 1948].
Når folk forventer alt av kjærligheten, gir de opp ekteskapet,»
(Fra «Den siste, store verdien», en artikkel av Sandra Lillebø, Klassekampen)

Det finnes de jeg har snakket med som sier at «det er en fordel at hun har vært sammen med en del før». Jeg kan ikke bli mer uenig. Men hva hjelper det. Jeg lever i en tid der jeg er umoderne, gammeltenkende og rar. Men det er greit, la meg være rar. Jeg synes det hele er ubehagelig.

«Samlivsidealet er ikke lenger trofasthet mot en partner i et forhold man håper skal vare livet ut,» skriver Hanne Nabintu Herland i Cupido. Leser man bøker eller hører på musikk forstår man at dette er vanlig, for det handler om samlivsbrudd og svik i flesteparten.

La oss si man har truffet Den Store Kjærligheten. Man satser alt og gir alt. Plutselig er det ikke noe lenger. Det var kanskje ikke du som ikke ville, men like fullt står du der på bar bakke igjen. Du må «På an igjen», som Jan Eggum synger. Vi har bare dette korte livet, og absolutt alt tilsier at man ikke vil la det forbli som det er. I tillegg til ens eget behov har man samfunnet rundt som nærmest krever at man blir to. Man blir plassert på sidelinjen sosialt når man er alene. Man får halvert økonomi, men som regel med de samme utgiftene. Dermed blir man vingeklippet fra mye livsutfoldelse. Man mangler den andre å ta valg og avgjørelser sammen med. Man blir kanskje ikke invitert i de rette parmiddagene og selskapene. Man får praktiske problemer med barn på forskjellige aktiviteter samtidig. Man blir sliten, og har bare seg selv som voksen å dele arbeidet med osv. osv.

Vi lever i serimonogamiets tidsalder, og jeg hater det. Samtidig klarer vi ikke gjøre noe med det. Man er fanget inn i et edderkoppnett der jakten på den rette er målet. Men hvem er Den Rette, og hvorfor ble det ikke noe likevel? Man blir forvirret og frustrert, og så går man videre fordi man må.

Jeg er på jakt etter en ny klode. Hvis noen vet om noen. Si ifra.