Tittelen henspeiler på hovedtemaet til Protestfestivalen i 2008. Spørsmålet er høyst relevant. Han som kaller seg Etikeren i Morgenbladet, kommer med et slags svar denne uken. Han innrømmer at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han sier videre at «det er rett og slett for brysomt å arrestere alt det vi oppfatter som urimeligheter i en samtale eller på et møte. Derfor lar vi folk bable i vei for å spare på kreftene. Toleranse som etisk verdi har en noe annen innretning. Den gir rom for meningsforskjeller og avvikende handlingsmønstre, fordi den forstår at folk ikke er like. Toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Så kan vi la Morgenbladet ligge. Toleranse var nemlig hovedgrunnen til at Protestfestivalen ble stiftet. Samfunnet var på vei i en retning, og det var til et samfunn der en mening styrte de andre meningene. Meningen tilhørte flertallet, eller i alle fall ville vi tro det, fordi det var de som bestemte som skravlet i vei. De andre ble mer og mer tiet i hjel. Vi hadde registrert det lenge, at vi var på vei mot et snevrere samfunn. Det sprakk for oss da biskopen vår, nå biskop emeritus Olav Skjevesland ble «mobbet» i media for å være intolerant. Jeg gidder ikke lage debatt om hva saken gjaldt, det er mindre viktig, men han hadde ikke forandret mening. Flertallet hadde endret mening på hva han skulle få lov til å mene.

Biskopen var også blant de som i skriftlig form fortalte oss etter det harde førsteåret, at det vi hadde satt i gang var viktig. Når så den samme beskjeden kom fra totalt andre sida, fra kaospoeten Triztan Vindtorn var det ikke tvil om hva vi skulle bedrive tida med. Vi hadde invitert biskopen til å skrive om toleranse i det første programheftet, gjeldende fra 21-23 juli 2000.

«Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen», sa Olav Skjevesland den gang.

Protestfestivalen har fått smakt på intoleransen, og smaken ble bitter. Det var ikke uten grunn at dette ble hovedtema i 2008.

Bare noen måneder tidligere hadde vi utfordret kristenfolket til å fortelle hva de mente om den nye ekteskapsloven. Vi ønsket debatt. Noen hevdet vi ytret en mening. Det gjorde vi ikke. Om vi hadde stilt oss på kristenfolkets side, hva hadde skjedd da tro? Hadde noen reagert om vi hadde stilt oss på Dagbladets side? Neppe. Men det hadde vært forbausende stille fra kristenfolket. Vi forsto at noe var galt. Vi lever jo tross alt i bibelbeltet. På bare noen uker ble vi forvandlet fra gamle raddiser til homofobe kristenkonservative. Intoleransen slo til for fullt og selv om vi aldri har ønsket å dyrke noen politisk eller religiøs mening nyttet det lite hva vi forsøkte å si om den saken. Mobben kom frem, kulturfolket klistret svarte ord om oss på avisens forside. Jeg satt i debatt med arbeiderpartipolitiker som ville ta fra oss sårt tiltrengt statsstøtte. Hjemme hos oss satt det noen og gråt. Tilsvaret til intoleransen var at vi inviterte rekordmange homofile året etter.

Vår personlige historie er bare en liten smakebit på Sørlandets tohodete troll. Ja, for det var på Sørlandet alt raste. I hovedstaden der saken kom frem, var det overraskende få reaksjoner. Jeg antar de er vant til mange meninger, flere kulturer og har lært seg å leve sammen med dem alle på godt og vondt. Jeg ser ikke bort fra at den samme tankegangen også er til stede når diskusjonen om Sørlandets levekår herjer. Sørlandet ligger etter resten av landet på grunn av religion og deltidsarbeid, hevder forskerne, og flertallet. Neppe, mener jeg. Det skyldes nok heller andre ting. Men fordommene regjerer. Ordene er skarpe også i dette spørsmålet.

Vi har sett det utenfor Sørlandet også, da som deltakere på festivalen. Kjente meningsytrere har protestert høylytt mot andre deltakere på festivalen, og nektet å stille opp fordi visse navn sto på plakaten. Det er helt greit, men de gjorde det i toleransens navn. Det er ikke greit.

Samtidig må jeg legge til at det hører til sjeldenhetene. De som har vært deltakere gjennom femten år er tolerante, engasjerte og empatiske meningsytrere.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet. «Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes», sier han. Er det så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er? Zizek mener det, men det gjelder bare hvis toleranse aksepterer alt. Mitt inntrykk i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger. Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleranseflertallet lager egne leveregler over hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleranseflertallet gjør seg til dommer over folks meninger, slik at mannen i gata til slutt ikke tør mene noe. Der Zizek har et poeng er når han trekker fram eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «postmoderne sjef». Han fremstilles som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten er forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sier Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende. Helt siden slutten av forrige århundre har den misforståtte toleransen hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har den vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår altså når folk som ikke mener det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleranse er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som enda verre er – avmakt. Derfor er jeg enig med den slovenske filosofen om at toleranse er farlig, men uenig om årsaken.

Mitt spørsmål som Etikeren i Morgenbladet gir et noe uklart svar på, er hvem som skal ha opsjon på mening? Toleranse er et positivt ord i utgangspunktet. Ordet kommer fra det latinske tolerantia, som betyr «å tåle» eller «å holde ut».   Vi trenger ikke være enig, men det handler om å tolerere, tåle og holde ut at andre mennesker gjør noe eller mener noe vi ikke er enig i, det er en god egenskap.

Her i landet er toleranse blitt et livstruende ord fordi det brukes alt for lettsindig og ureflektert av hvem som helst hvor som helst og når som helst. Det kan, når det er fordømmende nok, føre til et fargeløst og apatisk samfunn, som truer hvermann inn i tilstander de ikke kan leve med. Man kan forestille seg toleransen som en gjeter og vi mennesker som saueflokker styrt inn i innhegninger. Der må vi leve og der må vi dø, i en falsk frihet og i toleransens navn. De som stritter imot må følge med.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom Protestfestivalens femtenårige historie. To av dem var nevnte biskop Skjevesland og kaospoeten Triztan Vindtorn.

Svaret på spørsmålet blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intoleranse,
da er du tolerant.