Nordmenn har 400 syntetiske kjemikalier i blodet. Ingen vet hva det gjør med oss. Er vi forsøksrotter? Dagens Næringslivs helgeutgave D2 har dykket ned i giften. Tidligere sjef i den svenske kjemikalieindustrien Ethel Forsberg mener vi er forsøksrotter.

For 60 år siden hadde nordmenn seks-syv miljøskadelige stoffer i blodet. I dag har vi mellom 200-400, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). Vi blir eksponert for miljøgifter særlig gjennom mat, men også via klær, leker, møbler, elektronikk, luft- og vannstrømmer, blant annet. Ethel Forsberg sier til D2 at vi er marinert i kjemikalier.

Så lurer folk på hvorfor så mange får kreft i dag.

Skal vi da tro på seksjonsleder i Mattilsynet Are Sletta, som i samme avis hevder at «så lenge grenseverdiene overholdes er maten trygg å spise». Ja vel, men hvis alt vi spiser har grenseverdier opp mot det ulovlige, får vi jo i oss uhorvelige mengder med gift.

Det vanligste plantemiddelet i norsk jordbruk og i verden som sådan heter Roundup, produseres av kjemikonsernet Monsanto, som det nylig var demonstrasjon mot i Kristiansand. I Roundup finnes giftstoffet glyfosat, et stoff som fører til fosterskader. Likevel er forbruket tredoblet siden 1992. Det blir verre. I Niels Christian Geelmuydens bok «Sannheten på bordet» kan vi lese at «hovedårsaken til den kraftige økningen er å finne i det som heter genmodifiserte planter (GMO). Dette er planter som ved genmanipulering selv produserer gift, tåler å bli sprøytet med gift eller kombinerer disse egenskapene».

Nå begynner snart jordbærsesongen. Vi elsker å kose oss med disse søte røde, gjerne sammen med fløte eller omgjort til rørt syltetøy. Inntil for noen år siden dro jeg til Evje og kjøpte økologiske jordbær fra den eneste jeg visste om som drev med sånt. Men han stengte snart butikken. Det lønner seg ikke. Neste gang du koser deg med jordbær, noe jeg gjør omtrent hver dag, siden jeg er vokst opp med jordbærsyltetøy på brødskiva, tenk hva de er sprøytet med. Den gang, på Bygland på 70-tallet, var vi ute i åkeren og plukket, antakelig visste de mindre om effektiv sprøyting den gang. Dessuten hadde vi bedre tid.

Jeg kunne tatt for meg mer av boka til Geelmuyden, men den vil du ikke lese. Da får du et sultproblem. Uten mat og drikke, duger som kjent helten ikke.

Dagens Næringsliv har tidligere tatt for seg kyllingen. Det var skremmende lesning. Enda verre er oppdrettslaksen. Det som er ille med oppdrettslaksen er at oppdrettsnæringen synes å ha full kontroll over alle tilsyn og institutter som den skulle kontrolleres av (Jfr. Geelmuydens bok). «Dette nettverket klarer å stoppe enhver kritisk debatt», sier Naturvernforbundets fiskeri-ekspert Gunnar Album. Problemet med oppdrettslaks er miljøgifter.

Bruken av E-stoffer er en egen historie. Pluss på alle advarslene mot sukker, og du forflytter deg raskt over til lettbrus med kunstig søtning. Det er mange hakk verre. Ta f.eks. Aspartam, som er sukkererstatningen som finnes i all lettbrus. Aspartam er nok det mest undersøkte tilsetningsstoffet til dags dato. Når det inntas, spaltes det i tarmen til metylakohol (metanol, tresprit) og de to aminosyrene asparaginsyre og fenylalanin. Det har vært hevdet at aspartam kan gi svulst på hjernen. Jeg for min del tuslet tilbake til sukker. Det har i alle fall alltid vært der. Vi kjenner det og vet hva det kommer fra.

«Hvis slakteriet hadde glassvegger, hadde alle vært vegetarianere,» skal Paul McCartney ha sagt. Vi vet at mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft. Dyrene står stort sett på båser og lever av kraftfor, ikke gress i den frie naturen.

I tillegg til alt dette skal du grave godt i matvarene for å finne noen uten palmeolje, selv om motstanden begynner å bli sterk i disse dager. To kjekstyper markedsfører seg nå uten palmeolje. Den ene av dem er Mariekjeks. Hamburgerne fra McDonalds kan ligge noen måneder uten at du ser det på dem. Når du kjøper deg en havner den i magen din.

Kort oppsummert; Glem maten på butikken. Begynn å dyrk sjøl. Jeg innrømmer glatt at jeg er bekymret. Kanskje mer enn gjennomsnittet, som hypokonder og lite kreativ på kjøkkenet, men likevel, ikke uten grunn. Jeg har små barn som skal vokse opp på dette. Maten som produseres styres neppe av kvalitet, men av profitt, som i stor grad betyr kvantitet. Derfor vil du ikke se inn i en kyllingproduksjon.

Forfatter, kurs- og foredragsholder, matspaltist i Aftenposten Margit Vea skriver i Vårt Land om hva vi putter i barna våre. «Gi oss i dag vårt daglige brød, men fri oss fra hvetegluten, konserveringsmidler, aromastoffer, industrisalt og alt som dårlig er. Brød har med rette fått et dårlig rykte,» skriver hun. Hun hakker også løs på laksen, kyllingen og kjøttet, hvor profitt har fått bestemmelsesrett fremfor kvalitet. Hun snakker til kristenfolket spesielt i Vårt Land, men budskapet gjelder til alle.

Maten er viktigst. Det er drivstoffet vi går på. Men så kan vi plusse på at vi lever i teknologiens tidsalder. Eller vi kan kalle en spade for en spade og kalle det stråling. Nå skal Kristiansand bli trådløst. Det høres vakkert ut. Men vi aner ikke konsekvensene. Når faren min la flasker med vann under senga for å styre vekk vannårer, var det fordi det gjorde ryggen bedre. Men 90-tallet var rene søndagsskolen i forhold til i dag. Nå er det nesten helt slutt på kabler. Når sønnen min på 20 er hjemme tar han inn en høyttaler på badet og spiller musikk. Ingen ledninger, bare lyd. Muligens er jeg for gammel til å forstå hvor lyden kommer fra, men jeg forstår at «det ligger noe i lufta». Jeg forstår også til en viss grad hvordan kroppen fungerer.

Jeg lever foreløpig i steinalderen sånn sett, men 9-åringen presser voldsomt på grunn av nettbrettet. Hvor lenge står man imot, mon tro. Kanskje til man må ha et nettbrett sjøl. Gradvis tar vi imot det, i tur og orden, giftig mat, giftig luft og så kler vi oss med giftig tøy, ikke slik bestemor strikket i gamle dager. Men så kan vi spørre oss sjøl. Er det noen vits å stritte imot? Vi vasser jo i det. Vi bor jo på jorda. Det skal litt til å rømme vekk.

Dette handler om penger, om effektivitet og om travelhet. Men mest om penger.

Vi er snart selvlysende i mørket. Sola går ned. Vi lever til vi dør, og vi dør fortere. Men jeg tviler på det er noen trøst. Det er heller ikke særlig trøst at Vitenskapskomiteen for Mattrygghet har kommet frem til at økologisk mat ikke skiller seg fordelaktig ut.

Skal vi snu dette må vi høre på Erik Dammann.

Vi må begynne helt på nytt.