Knutepunkt betyr blant annet «kjerne» eller «sentral», men kan defineres på mange måter. Det var den rødgrønne regjeringen som innførte knutepunktfestivaler, som alle fikk og får årlig millionstøtte.

Men hva er kriteriene for å bli knutepunktfestival?

Ifølge Dagens Næringsliv anklager nå Countryfestivalen i Seljord, Notodden bluesfestival for å booke deres artister. Countryfestivalen er landets mest lønnsomme festival. I 2012 leverte de et resultat før skatt på over 20 millioner kroner. Festivalen ses nok på som et lysende eksempel for den nye blå regjeringen, som ønsker at kultur og næringsliv skal gå hånd i hånd. Notodden bluesfestival er en av de eldste festivalene, noe mer uforutsigbart i inntjeningen, men i høyeste grad Europas mest fremtredende bluesfestival, med spor langt inn i Mississippi. Jeg har besøkt dem begge, men holder en knapp på Notodden, som er knutepunktfestival for bluessjangeren.

Forskjellen mellom dem er stor, og den forskjellen forklarer nok også en god del av inntjeningen. Countryfestivalen har i alle år vært en eneste lang fest. Hvem som står på scenen er nok mindre betydningsfullt enn på Notodden.

Noe av måten Countryfestivalene arrangerer på, slik jeg kjenner dem, er at de lager et «norsk» band og henter inn det vi kan kalle countrylegender, som har hatt sin storhetstid. Eller mer ukjente amerikanske artister som aldri slo igjennom, eller mistet platekontraktene i hjemlandet. På countryfestivalene i Norge blomstrer de, og publikum betaler gladelig.

Så finnes det unntak. Seljord bruker å ha 1-2 store navn som trekkplastre.

Klart dette er god business, og forklarer nok langt på vei at Notodden har en lengre vei å gå når det gjelder inntjening.

Det jeg biter meg merke i er ordet knutepunktfestival. For å bli knutepunktfestival skal man være enerådende eller størst i sin sjanger. Det finnes mange countryfestivaler og flere bluesfestivaler. Knutepunkt kan man være innenfor et visst område, eller innen en gitt sjanger.

Protestfestivalen som jeg var med å stifte for femten år siden er enestående i Norden, og høyst sannsynlig i hele Europa. Festivalen kan selvfølgelig ikke vise til publikumstall som musikkfestivalene, men kan den ikke være viktig likevel? Det er jo påfallende at en festival som setter aktuelle tema på dagsorden og som på ingen måte hverken kan eller skal betegnes som kommersiell i stor grad må klare seg uten statens hjelp. Slik har det vært i femten år. Mer eller mindre. Alltid en kamp mot klokka, eller rettere sagt lommeboka.

Bare navnet diskvalifiserer festivalen fra å være et yndet sponsorobjekt. Risiko på tema og hvem som inviteres diskvalifiserer ytterligere. Man må i stor grad basere seg på offentlig støtte og private givere som ønsker å gi den levelige vilkår.

Statsstøtten kom i 2006 gjennom egen post på Statsbudsjettet, og var i fjor på 299.000 kr. I år var den som i fjor flyttet over på Kulturrådet, der det nå kuttes årlig. I år var kuttet på 60.000 kr. Til neste år er det varslet ytterligere kutt.

Knutepunktfestivalene lever som høyst kommersielle med statsstøtte i millionklassen. Sånn sett har kulturminister Thorhild Widvey et poeng når hun vil evaluere denne støtten, fordi andre festivaler i stor grad må klare seg selv. Countryfestivalen i Seljord som jobber for å bli knutepunktfestival, blant annet med hjelp fra Notodden, var i den økonomiske situasjonen i fjor at eierne kunne utbetale 2.3 millioner i utbytte til eierne.

Jeg vil anta at det diskvalifiserer dem fra å bli knutepunktfestival.

Protestfestivalens viktighet i særdeleshet er mange enige om. Professor i sosialmedisin og fastlege Steinar Westin spør i årets jubileumsprogram om det «finnes noen appellinstans for truede arter i kulturens verden? En rødliste for festivaler som er så spesielle at de knapt noen gang kan gjenskapes om de mister sitt drivstoff?». Redaktør i Ukeavisen Ledelse Magne Lerø er inne på noe av det samme. «Protestfestivalen er egentlig verneverdig,» skriver han. Harald Stanghelle i Aftenposten mener den er «vaksinen vi så sårt trenger mot den selvtilfredse likegyldighet». Per Fugelli har sagt noe av det samme. Erik Bye engasjerte seg så sterkt at hans barn i dag deler ut Erik Byes minnepris i samarbeid med festivalen.

Flere av svenskene som har deltatt bedyrer at den er enestående i sitt slag, som professor Owe Wikström ved Uppsala Universitetet som skriver at «från nordisk horisont är Protestfestivalen en unik möteplats mellom kultur, musik, samtal, politik og engagerad gemenskap»

Shabana Rehman og Jahn Teigen er også blant de som tar til orde for at festivalen må få leve videre.

Jeg er sterk tilhenger av at festivaler som Notodden må få beholde sin rolle som knutepunktfestival. Det er dyrt å satse på kvalitet, og av erfaring skal det mye til at musikk lønner seg, selv om vi ser unntakene. Likevel, hvis man først skal ha noe som heter knutepunktfestivaler bør man kanskje vurdere de det ikke finnes maken til, og som har en tyngre vei mot næringslivet enn de som står for «stemning». Vi trenger begge deler, men i disse dager er det Protestfestivalen som ligger an til å leve sitt siste år, hvis ikke noen tar grep «mot apati og likegyldighet, for engasjement og handling».

Protestfestivalen kommer ikke til å bruke knutepunktmidler til å overby andre festivaler. Men vi vil markedsføre oss bedre, få flere navn fra utenfor norgeskartet og ikke minst få en mer drivekraftig organisasjon, så vi som lager festivalens innhold, kan bruke krefter og hode til det i stedet for å hele tiden tenke innstramminger og økonomi.