Når den nye Riksrevisor Per-Kristian Foss går ut og refser det offentlige Norge for å gjøre for lite for at barn som vokser opp i fattige familier skal kunne delta i sosiale sammenhenger, er det noe man bør ta på alvor. Riksrevisoren føyer seg bare inn i rekken som inkluderer to tidligere statsministre, organisasjonen Voksne for Barn og en rekke andre sentrale aktører i samfunnsdebatten som tar til orde for de fattige barna. Tallene taler for seg, og selv om en del av disse er innvandrerbarn, er det ikke til å komme bort fra at det også gjelder eninntektsfamilier, som Protestfestivalen har satt som et tema under årets festival.

Disse barna er ikke fattige i vanlig forstand, men fattige ut fra andre de vokser opp sammen med.

Morgenbladet skrev en sak om dette i fjor der de laget et regnestykke på hvordan en mor med utbetalt 18.000 i måneden ville klare seg i dag. Avisas konklusjonen var at hun måtte holde fatt i mannen hun bodde sammen med, selv om han kanskje var voldelig.

Da blir det påfallende rart at kulturredaktøren i Fædrelandsvennen går ut i en kommentar om Protestfestivalen at «Olsen har skrevet meldinger på Facebook om hvor blakk han er, og festivalen har flere ganger hatt fattigdom og fattige barn på programmet».

Men la meg forklare; Jeg har skrevet enkelte meldinger på min private profil der jeg gir uttrykk for frustrasjon og til dels fortvilelse over økonomi, på samme måte som andre har skrevet om sin sykdom eller andre tema som fort blir tillagt kategorien «sutring».

Men jeg har aldri skrevet slike meldinger før jeg ble skilt og alenepappa. Forteller ikke det litt om hvor sårbar man er, når man plutselig blir sittende med en inntekt? Gir ikke det grunn til å reflektere over hvor mange andre som er i samme situasjon, i et samfunn der cirka halvparten skiller seg, og mange av dem med små barn? Det er ikke så lenge siden Sissel Gran tok opp temaet skilsmisser i Morgenbladet, etter at Anne Holt skrev en oppsiktsvekkende kommentar om samme tema i Dagsavisen.

Slik jeg ser det er det naturlig at man bygger et program ut fra egne erfaringer. Ellers driver man jo med noe man ikke har peiling på. Når man har levd en stund gjør man seg mange erfaringer, og på et eller annet vis har jeg fulgt med på alle temaene vi tar opp på årets festival. Debatten om landbruk er for eksempel tatt ut fra en debatt i fjor og som ble fulgt opp på symposiet Kontra i slutten av april. Den er også bygget opp rundt bondehøvdingen Søren Jaabæk fra Mandal, som jeg visste også har 200-årsdag i år.

Det var da jeg ble alene med barn at jeg oppdaget det som var ganske overraskende, eller at jeg ikke hadde tenkt så mye på det tidligere; nemlig at samfunnet i dag er bygget opp rundt to inntekter.

Jeg har det samme lån som før, betaler like mye i strøm og i kommunale avgifter. Men en hel inntekt er borte. Man blir mer sårbar.

Barnetrygden har mer eller mindre stått på stedet hvil siden 70-tallet, til tross for hvor høyt prisstigningen ellers har pågått de siste årene. Utgiftene – og da tenker jeg lån (evt. leie), strøm, kommunale avgifter og matbudsjett endrer seg lite fordi om man blir en voksen mindre i husholdningen.

Regningen for dette må til dels de små uskyldige ta, som ikke får være med på de samme aktivitetene som andre barn, med mindre noen lar dem «få slippe inn gratis».

Forskjellene er økt betraktelig i dag enn da jeg var barn.

I stedet for å henge seg opp i at jeg ønsker tema på dagsorden fordi jeg har erfart det sjøl, burde etter mitt syn avisen heller fokusere på den relative fattigdommen barn i dag opplever.

Men så er det jo ofte sånn at det man ikke har erfart sjøl, det tenker man gjerne ikke over.