Ingen som kjenner meg vil være i tvil om mitt svar på overnevnte spørsmål. Nostalgi er liksom blitt mellomnavnet mitt. Men bevares, her er det rom for nytenkning.

Tidsånden i dag er så mangt, og mye av dette kommer frem i denne ukes utgave av Morgenbladet. En ung jypling skriver at Fru Johnsen er død. Altså henne Inger Lise Rypdal sang om sent på 60-tallet. Jyplingen som ikke var født på den tida hadde lært seg å rulle rullings for henne. De gamle klærne var levert til Fretex og LP-platene «dømt til evig forråtnelse på kirkegården for gammel og fortrengt», som han skriver. Kommoden og møblene i teak var visst hentet av noen studenter og lå begravd under bøker av Jaques Derrida og Jürgen Habermas.

Rappkjeftede Thomas Seltzer skriver en lengre sak i samme avis om nostalgien og når vi tolker den ut fra hans surrealistiske språk levnes det liten tvil om at nostalgi er noe som bør brennes og tilintetgjøres for evig og alltid. I dag er tidsånden i seg selv blitt en diktator. De gamle diktatorene som Amin, Ceausescu, Gaddafi, Duvalier, Stalin, Zedong og Pinochet har for lengst avgått. «De råtner i sin grav,» som den svenske artisten Johan Piribauer synger.

Dagens tidsånd er minimalistisk. Hvite vegger, sykehuskorridorer som jeg kaller det, i alle rom. Milevis unna 70-tallets blomstrede og fargesprakende tapet. Fy, sier vi om datidens tapet. De som røykte har sluttet. De som tok LSD har også sluttet. I alle fall innendørs. Men selv de som står på verandaen i tjue minusgrader har forstått at de lever på lånt tid. Til og med min kjederøykende ex-svigerfar har sluttet. Mange sluttet på grunn av kols, kreft eller hjerteinfarkt, andre sluttet fordi det ikke var hipt nok å røyke. «Det var jo forsvinnende lett. Det var jo bare å bestemme seg,» sa Kong Harald, da han sluttet. Den gamle kongen, Kong Olav, fikk holde på uforstyrret.

Treningssentrene er poppet opp i hver bydel, gjerne flere i samme bydel. Skogsturene med primus og Morakniv er byttet ut med You Tube, nettbrett og tredemølle. Mødrene kvittet seg med både kilo og menn, så selvgående er de blitt. Til og med gladkristne som fortsatt holder sammen snakker varmt for italiensk vin og om gleden ved onani i en travel hverdag. Mor lager ikke lenger kjøttkaker og poteter i brun saus. Hun er på reise jorda rundt, om hun da ikke er stuet inne på et eldresenter.

Tidsånden skal være indisk eller utsøkt gourmet, laget av samboerparet som nå er inne i sitt fjerde forhold. Journalister og dobbeltarbeidende småbarnsmødre som kjeder seg har blitt millionærer på matblogger. Det er Ut med ferdigmat, selv om de færreste av oss lager noe annet enn ferdigmat. Vi har ikke tid til det og kan ikke lage noe annet. Men det er In å snakke om den sunne maten fra matbloggene.

Den stadig rikere middelklassen har tid og råd til å investere i eiendom. Et lite kjøp blir til flere, som leies ut til stadig høyere leie til de fattige av oss, de som av en eller annen grunn ikke får lån til bolig. Nesten 50 prosent av barna bytter på mor og far og på den måten er det blitt behov for dobbelt så mange boliger som for noen år tilbake. Selv de som ikke har investert i eiendom har råd til å ta seg helgeturer til New York, der vi før tilbrakte den ene reiseuken i året på teltcamping i Drangedal.

Tidsånden er likes på Facebook, humanistiske seremonirom og dildoer under juletreet. Tidsånden er regulerte liv med tidssatte aktiviteter for barna fra mandag til fredag. Vi har satt rammer rundt livet. Alt i frihetens tegn. Vi lever jo i en tid der vi skal ha råderett og frihet.

Tidsånden er EL-bil og vinterhage, Taco på fredag og trådløse nettverk. Tidsånden er at kjedene har overtatt for kjederøyking. Alt er større, som i Texas. Enorme butikker, veksthormoner i kyllinger, større forsamlinger, gigantiske flatskjermer, doblet antall regninger. «Tilsynet for høg moral», er nedlagt. Kardemommeloven har overtatt. Akkurat som Inger Lise sang om i 1968.

Tidsånden er fremsnakking, barbert og hjerterom, alt i alt en grei pakke når man om noen år kommer til å snakke om de gode gamle dagene.

Hvis vi stikker fingeren i jorda vet vi at den snurrer, selv om vi ikke merker det. Når noe er rundt og snurrer kommer det alltid tilbake, det gjelder både sola og våren, vinter og jul. Ja selv LP-platene er tilbake. Jeg leter fremdeles etter stuebord av teak, slik vi hadde hjemme i stua på 70-tallet. Er visst umulig å oppdrive.

Nostalgi er et naturlig sted å være for de fleste. Du satt på bestemors fang. Nå finnes hun bare på falmede bilder. Du ble oppvartet og kunne konsentrere deg om leken. I dag har du alvorlig ansvar. Alt var nytt. Nå er det gammelt. Du vet hvor det bærer hen. Mange av de du var glad i har flyttet ned i jorda. Tidsånden er separasjoner og nye forhold. Alt etter ABBA er trykket på Allkopi. Alt var jo så mye bedre før. Alt var jo bedre under krigen. Eller alt var mye bedre under Keegan. Har du hørt det før? Forandring fryder sies det like fullt. Eller? Til og med CD-skiva er å vei mot fremtidas skrothaug.

I det rommet i huset jeg trives best i er nesten alt bare nostalgi. Bestefar med hesten, McCloud med cowboyhatten, Tony Currie i den rød og hvit-stripete drakten på 70-tallet, faren min i bar overkropp i båten sin og gamle filmer jeg gjerne vil se igjen. Hvorfor trives jeg så godt i dette rommet? Fordi tida flyr og fordi mennesker kommer og går og aldri kommer tilbake. Fotoalbumene på nettet vet vi mindre om enn de som støver ned nederst i bokhylla. For første gang i historien er vi blitt dårlig til å ta vare på det som var.

Røtter og identitet betyr noe. Vi klarer oss ikke uten. Derfor skal man ikke kimse av nostalgi. Den gir oss en form for trygghet, stabilitet, balanse i den travle og oppløsende hverdagen.

Så hva er best, nostalgi eller tidsånden? Først må vi rydde opp i kaoset. Om noen år vil dagens tidsånd være nostalgi. Nostalgi er dermed også en form for tidsånd, som alltid vil være der og aldri forandre seg. Der skiller nostalgien seg fra tidsånden.

Vi trenger ikke tidsånden. Den trenger oss. Vi trenger å finne oss selv og skape vår identitet. Vi må våge å være annerledes. Våge å være den vi er. Alt har sin tid, står det i Bibelen. Nostalgi hever seg over tida. Den er det vi savner og de vi savner og når vi evner å savne er det fordi vi har følelser og er i stand til å kjenne på kjærlighet, det alt handler om. Størst av alt er jo kjærligheten.

Latterliggjøring av nostalgi er tullete. Minner er limet i livet, brobyggeren gjennom året, i tida som hele tiden forandrer seg. Den tar oss ut av tida hele tiden, tilbake til barndom og fortid og ofte gode minner samtidig som de lapper sammen det vonde, ubehagelige og ugjenkallelige. Eller som Sara Moss skriver i Vårt Land; «Den som fnyser av minner og nostalgi, kan aldri ha opplevd å savne».

Når vi henter fram det gule til påsken og det røde til julen kjennes det godt.

Fretex er blitt trendy, loppemarkeder fylles opp av unge mennesker. Min kjæreste eiendel i jula er ei gammel nissekone av stearin med brillene på nesa. Jeg aner ikke hvor gammel hun er, men jeg arvet henne av min far.

Nå står hun der på hylla i kraft av sitt nærvær. Hun er det eneste lyset som aldri blir tent fordi hun alltid skal være her omtrent på denne tida av året. I all sin prakt står hun der og vet at jeg aldri vil ha hjerte til å brenne henne ned.

Jeg begynner å kjenne meg igjen i denne nissekona med brillene på nesa. Nostalgi eller tidsånd?

Svaret er gitt.

God jul!