Reisen til Ingenmannsland

blake(William Blake: Gud skaper jorda) Når den store dagen er over, altså julaften, er det på tide å tenke litt over hva vi holder på med her nede på kloden. Ikke alle av oss tror, ja faktisk er det nå de færreste av oss som tror på et liv etter døden. Det hele er så merkelig at jeg klarer ikke befri meg fra hvordan folk tilbringer hverdagene sine, kanskje særlig i en høytid som julen.

Disse dagene er nemlig rene dynamitten i tankegods, for de av oss som tenker mye. Julen er for å markere Jesus fødsel, og dermed utgangspunktet for det som er frelsen for den kristne delen av befolkningen. Med andre ord, vi blir påminnet om at vi kan gjenoppstå til evig liv, hvis vi tror på julens utgangspunkt. Jeg sier utgangspunkt fordi julen er begynnelsen, påsken slutten og begynnelsen. I påsken skal Skaperen (som Gud blir kalt i filmen Noah) ha ofret sin sønn til å dø på et kors for at alle som tror skal ha evig liv. I andre enden venter fortapelsen, som også er omdiskutert. Venter helvete eller bare stillhet? Uansett er det forunderlig at vi ikke gidder å bruke energi på sånne tanker når livet knapt er mer enn en litt rask joggetur i litt ulendt terreng. Uten noe som helst helsefaglig bakgrunn forstår til og med jeg at vi alle egentlig er døde, men har fått et lite pusterom for å rote rundt litt på jorden.

2.juledag er det ti år siden tsunamien. Vi husker alle TV-bildene av døde kropper.

Etter julen kommer nyttårsaften bare noen dager etter. Rundt nyttårsaften gjør vi opp status for året som har vært, og kanskje legger vi inn noen nyttårsforsetter for året som kommer. Men egentlig er nyttårsaften en tankevekkende tid. Du vet at du er blitt et år eldre, at et nytt tall venter, men at du ikke vet det døyt om året som kommer. Du kan være død og gravlagt før året er omme. Du vet faktisk ingenting. Fakta er at du dør litt hver dag, selv om du kjenner deg sprek og oppegående. Litt etter litt blir kroppen mer skrøpelig, litt etter litt er du på vei tilbake til dit du kom fra, eller det vi på godt norsk kan kalle ingenmannsland. Der du var før fødselen, før du fikk kropp. Men ingenmannslandet er verre etterpå, fordi du vet hva som skjer med kroppen.

Du kommer i det som kalles reparasjonsalderen og overgangen til flere sykehusopphold, bruk av stokk for å bevege deg går unektelig så fort og lydløst at du knapt merker det før alt er over. Jeg går selvsagt og tenker på dette. Når man er passert 50 vet man litt om historien, om tidligere generasjoner og om hvor gamle dine forgjengere ble. Når man graver i gamle kirkebøker finner man kanskje en dåp, og vet sånn cirka hvor man skal begynne å lete etter begravelsen.

I julen merker du alt dobbelt så fort. Jula er en film, blant de dagene i livet du tar med deg. Først feiret du julen med besteforeldre og foreldre. Det var en fin jul på bygda, med sola høyt over en blå iskald himmel. Deretter forsvant bestefar, og så bestemor. Før det var hesten blitt slaktet, mett av dager. Den neste julen ble med bare deg og foreldrene dine, og søsken. Når faren din forsvant ble det et tomrom, og tradisjonen tro tok du med deg familien på julaften for å tenne lys på gravene. Noen år senere forsvant også mor og du sto igjen som eldstemann i flokken. Alt skjer så gradvis og normalt at du enser ikke det unormale med at du faktisk håndterer dette greit. Du vet at din tur kommer. Knapt noen beskriver bedre enn Ramblin Jack Elliott i den gamle bluesvisa «Death Don’t Have No Mercy». Reverend Gary Davis skrev den i 1960, men den er evig aktuell. Døden tar aldri ferie. Han kommer til huset ditt og han blir aldri lenge. Han drar videre til neste og han kommer alltid tilbake.

I alt dette bryr vi oss knapt om religion. På Sørlandet har vi fått kristendommen inn med morsmelka, men vi tror ikke på den lenger. Aage Samuelsen som i 2015 markeres med 100 år siden fødsel, sa allerede i 1981 at Norge ikke var et kristent land. Hva ville han sagt i dag? Aage skilte sterkt mellom religion og kristendom, så sånn sett må jeg arrestere meg selv. Jeg mener kristendom. Det er vanskelig å ikke tro eller håpe på en større mening, når vi daglig møter døden.

Vi håndterer det som det er det mest naturlige i verden. Liselotte Steinwender forteller i Klassekampen lillejulaften om da døden kom til hennes hus. Kjæresten døde av kreft 25. november i fjor, noen minutter før klokken ett om natten. Hun forteller om hvordan det var å leve med livet og døden så kloss inn på seg over tid. Det er et av de sterkeste essay om døden jeg har lest, og jeg takler ikke å lese sånt. Hun ønsket kjæresten var religiøs, så de hadde det felles. Hun ville heller ikke snakke om døden når den bare svevde i rommet fordi livet var så viktig der og da. Det å håpe på at det ikke slutter her, er for meg fullstendig fundamentalt. Men i og med at vi ikke har noen garantier, bare håp og tro, blir livet uansett her og nå desto mer viktig.

Når vi feirer jul og nyttår repeterer vi oss selv. Det betyr mye for oss. Det vi kjenner på som godt er det vi alltid har gjort. «Same procedure as last year, Miss Sophie» «Same procedure as every year, James». Hvorfor er det sånn? Antakelig fordi livet er så uforutsigbart. Vi finner noe godt og trygt i det vi kjenner igjen. Fremtida vet vi ingenting om.

Skal livet få litt substans kan man kanskje tenke som lyrikeren Arnold Eidslott:

Så finnes det da ingen død
i verden bare ånd i de levende
og i de døde fra evighet til evighet

Hva vi bruker tida på betyr alt. Man kan dvele på noe man ikke tror på, noe som er feil eller noe som kjennes meningsløst. Jeg vil leve her og nå, føle intenst og elske, siden kjærligheten er det som først og fremst skiller oss fra de døde. Bare den døde er fri, sa den russiske poeten Vladimir Vysotiskij. Men bare den levende kan elske.

Jeg nevner nesten alltid Kris Kristofferson. Se på flokken som står hutrende i regnet ved et kryss. Venter på å få gå. Tiden snegler seg avgårde, overalt er røde lys. Uten håp. Tida går. Tynget ned av alt de samlet sammen i sitt lit og kav. Se dem nå: gamle, grå. Går pliktskyldig gjennom livet og belønnes med en grav. Uten håp. Tida går.

Jeg vil ikke vente på noe signal. Jeg vil leve her og nå. Jeg vil som filosofen Pascal, heller tro at Skaperen finnes og så ta feil, enn å tro han ikke finnes og så ta feil. Jeg klarer ikke finne logikk i The Big Bang eller andre tilfeldigheter.

Jeg vil leve det livet jeg kjenner er rett for meg, ikke det som passer deg. Men jeg vil du skal leve det livet du kjenner er rett for deg.

Jeg vil ha hverdagens rutiner, alt jeg ser på fjernsynet eller all tida jeg bruker på å tenke. Det er det som er livet, gir det innhold, mening og en naiv form for trygghet.

Men jeg vil også gjøre det andre.

Når gamle mennesker gjør opp status angrer de alltid på det de ikke gjorde. Ergo vil jeg heller ta noen sjanser enn å la dem være. Hvis julens budskap viser seg å være rett, får jeg en «second chance» og hvis det skulle være feil har jeg like fullt levd et liv som er rett for meg.

Mange mennesker jeg har snakket med tror det er slutt etter dette. De tror ikke de får møte igjen de som har reist i forveien. De finner likevel mening i hverdagene her på jorda.

Aldri i vår levetid har så mange mennesker her i landet trodd på ingenting. Det vil si, ingenting etterpå.

Reisen til ingenmannsland er ingenting for meg. Nyttår derimot, er en begynnelse.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s