Mannen som visste for meget

Man gjør seg sine tanker..I filmen het han Ben McKenna. I virkeligheten James Stewart. I virkeligheten var de norske og to av dem. Doris Day fyller 91 i dag, med mye symbolikk i bagasjen. Forrige uke spilte jeg både Erik Bye og Triztan Vindtorn i mitt radioprogram «Retro», uten tanke på at jeg skulle skrive dette. Kjenningsmelodien «Sentimental Journey» ble spilt inn av Doris Day for 70 år siden. Hun spilte også hovedrollen i «Mannen som Visste For Meget» (1956) sammen med min yndlingsskuespiller James Stewart.

Jeg kommer tilbake til mennene som visste for meget.

Da jeg kunne
bruke krykker
tok de armene

Så hva gjør man. Hva gjør man når deadline plutselig kommer krypende ut av nervene i form av Statens lange arm formet som gravemaskintenner som graver og graver opp hus og mennesker fra røttene, begraver dem levende døde.

Når var det Norge gikk til helvete? når var det butta og hvor har det blitt av alle gutta Lars? Gutta er blitt rike nå, rike nå, med solkrem på

Jeg kjenner djevler som har det godt. Engler som har det vondt. Og alle oss som forsøker å holde ut.

For å befeste tidspunktet da apatien falt som en soppbombe over landet må vi hente frem to døde diktere, strø om oss med papirbøker på påskeberget, tidfeste, tidfeste når de endret kurs, når ordene endret karakter og når pendelen snudde.

bye4Han ene begynte i 1960 mens Gerhardsen styrte, når Doris Day sang og James Stewart spilte inn filmer. Han andre under Borten ti år senere i en revolusjonær tid, en protesttid, da Doris Day fortsatt sang, laget «The Doris Day Show» og da James Stewart fortsatt lagde filmer. Alt var såre godt, alt var harmoni og leven, alt var som det skulle være. Det skulle gå mange år, men noe gikk galt for tjuefem år siden, i 1990, da vi slikket i oss olje som tørste elefanter fra et musehull. Vi slikket og slikket og drakk og drakk i bøtter og spann og byttet ut olja med mynter og stål, børs og katedral, velfødde mager og store hus. Oppadgående ble nedadgående kurve i takt med at vi ble feitere og feitere av olje og smør, av silke og overfladiske tilstander, oppgulp og rap, til rappernes protester.

Vi har mer enn nok med oss sjøl, så kom ikke drassende på alle andre. Pigg av, stikk av og hold kjeft du som ikke gjør annet enn å syte. Vi er middelklassen som skvulper i takt med bølgene fra båt nummer to, skvaldrer og tørster i rødvinsglasset, med de verkende liggende tause på Lit de Parade. Vi vil ikke ha lidende undersåtter under oss, parasitter som henger over oss eller sjalusi hengende nedover lafteveggene.

Alt dette så de to ulike som ville bekjempe ulikhet med nebb og klør, med alt det de hadde, med hele sin sjel og alt sitt fokus. De så hatet komme, de så misunnelsen sige nordover som ei tåke og merket den dørgende stillheten fra apatiens ekle klister. Jeg satt sammen med dem over gravølet, hørte ordene, advarslene, registrerte skjelvingen fra Richters skala i det fjerne, fra fremtiden, som sto klar for å ta imot det som var i ferd med å skje. Jeg hørte og jeg så, aldri hadde jeg sett eller hørt et kraftigere tordenvær. Det gnistret og strømmen gikk. De talte til forsamlinger, Dagsrevyen, festivaler, puber og kafeer med hvert sitt fokus, hver sin ånd. Hvem skal vi lytte til nå? Sa Levi Henriksen da den ene av dem dro av sted på et fly oppover. Hvorfor? sa vi, gråtende, da han andre dro buldrende fem år senere.

Erik Bye og Triztan Vindtorn med all deres ulikhet, mot ulikhet, mot apati og den store larmende tausheten. Vi merket det hos eldstemann allerede i 1994, hos sistemann fire år senere. Noe alvorlig var i ferd med å skje. Fortsatt var Doris Day og James Stewart blant oss.  Jorda var i ferd med å forlate oss, mer enn at de to poetene var i ferd med å forlate jorda. Det siste ville de ikke snakke om. Det var uvesentlig. Inntil da hadde de holdt på med andre ting, men fra da av var alt forandret. Fokus var endret. Fokus var peilet inn.

«To passasjerer på samme fly,
med overvektig bagasje.
Den ene er kremmer i krutt og bly
den andre i bønn og bandasje»

«Langt nord i livet» så han noe. I «Drømmefangeren» så han noe.

«Og nå knekker jeg velstandsarmen din med et fuktig smell»

I 1997 forlot den originale «Mannen Som Visste For Meget» jorda. Vi er på vei mot deadline. Vi hørte hva de sa de to, Erik Bye og Triztan Vindtorn var begge venner av Protestfestivalen. Eldstemann, en studie i å bry seg. Vi fikk det med oss. Han så der andre tiet. Han prekte der andre tompratet. Han likte ikke det han fortalte. Yngstemann, en studie i å bry seg. Lønnsomhetssamfunnet. Apatien. Forbrukersamfunnet. Rikdommen for bare rikdommens skyld. Han ødslet sjokoladepengene under debatten i 2001, forsøkte å fortelle med levende bilder. Han skrev det han kalte paraplydikt,

  1. september 2006:

I praksis viser bildet seg opp ned med en ny ramme av apati
de fleste observerer at kartet ikke stemmer med landskapet
vi opplever en tingsrettethet et snobberi og behov for luksus
og personlig selvhevdelsestrang som aldri tidligere i historien ..
likeledes en kynisme mot alle som er eller har det annerledes
som med sterke virkemidler vil ha utviklingen på rett spor igjen
og med fredelige virkemidler for eksempel saklig diskusjon
selv om ordene både er klare og sanne med definerte mål ..

Han avsluttet:

vi må bry oss inntil de aktivum som er verdt å kjempe for bestemmer bildet
å gjenskape drøm og visjoner må skje på våre premisser og ikke markedets!

  1. August 2002:

Det finnes en stor taushet. Befolkningen er omtrent likegyldige eller har gitt opp.

Erik og Triztan, de modige som så at noe var i ferd med å endre seg til det verre. Det var ikke bare aldrende visdom, men noe som råtnet fra innsida. Noe som ikke var innafor.

I Oslo Øst er det slik at visse steder synker levealderen for hvert busstopp innover. Ulikhetens pris er taklekkasjer, punkterte dekk, muggent brød, tidlig død. Norge i dag er et sammenbrudd brutt sammen av forskjeller, der til slutt bare Overklassen – ironisk nok – kan redde Underklassen fra Middelklassens mektige likegyldighet og makt. Staten kan vi ikke stole på. Politikerne er allerede del av problemet.

Eller som Kåre Willoch sa det i et brev til Protestfestivalen:

«Og oppmerksomheten konsentreres så meget om de problemer som til enhver tid interesserer flest mest, at mindre grupper lett kan bli skadelidende. I vår tid har det medvirket til at mange med forsørgelsesansvar for barn blir overbelastet og fattige, uten at de ansvarlige vet nok om hva som skjer, eller foretrekker å se bort fra det».

Middelklassen har skylda med hvert sitt Sheraton slott. Klar i toppen og værer profitt til larmen av knuste knokler.

Ghettoene kommer. Bølgeblikk på den ene sida. Utskåret stein på den andre. Restemat på den ene sida. Matsøppel på den andre. Tesla på den ene sida. Apostelens hester på den andre. Mobbing. Mistrivsel på den andre sida.

Fattig er ikke så ille når alle står sammen.

Ulikhet er alltid noen.

«Gonna take a sentimental journey
gonna set my heart at ease»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s