Den der jævla døden

lindmanPåsken er en reminder for døden. Det er nemlig det påsken handler om. Død. Og oppstandelse. Noen av oss tenker mest på det første.

Hver gang jeg går gjennom byen tenker jeg på alle de som ikke går gjennom byen lenger. De som er blitt borte, for aldri mer å vende tilbake. Jeg ser for meg hun med sykkelen, han med veska over skulderen og alle krøllene. Jeg ser han som alle kjente, hun som var en mor, hun som hadde små barn og han som var periodedranker, men alltid klarte å skjøtte jobben sin, til han gikk av for alderen.

Hver gang jeg går gjennom gatene og ser mennesker passere, er det noen som aldri passerer lenger. Jeg passerer kirkegården hver dag over den buede broa på vei inn til sentrum. Vinden blåser i blant og det er kanskje surt og kaldt ute. Uavhengig av været er ser jeg de svartkledde komme ut fra det vesle kapellet, med den hvite kista mellom seg, og et gravfølge som følger etter. Alt skjer på samme måte. Graverne graver opp gravene. Noen dager er det flere hull enn andre dager. Gressmatter legges skånsomt over jordhaugene for liksom å skjule det som kan bli synlig. Til sist er gravfølget ved jordhaugen og kista senkes ned i det svarte hullet.

Hver dag gjør jeg det jeg kan for ikke å bli påminnet. Jeg hopper over sidene i Dagbladet som forteller om symptomer. Jeg ser aldri ned i doskåla når jeg er på toalettet, men lukker lokket bak meg før jeg drar i snora. Hver dag tenker jeg på de som er borte, de jeg savner. Hver gang jeg går over broa tenker jeg på de som ligger under broa under jorda og heldigvis klarer jeg etter en stund å fortrenge de verste bildene som flimrer foran meg.

Jeg hater døden. «Den Jævla døden» er egentlig tittelen på en bok, det er derfor jeg banner. Boken er skrevet av den svenske forfatteren, psykologen og TV-programlederen Anna Lindman. Da jeg kom over boka ble jeg sittende og fundere over tittelen. Syntes den var så passende til tross for det upassende, så fabelaktig, hvis man kan bruke et så oppløftende ord på noe så fælt.

Jeg bestemte meg for å få fatt i forfatteren. Mens jeg skriver til henne ramler det ned et fly i alpene. I løpet av minutter er 150 menneskeliv gått tapt. Flyet fra Germanwings er blant de sikreste flytypene, men nå er det pulverisert. De største flydelene er på størrelse med en laptop. Noen hardhudede franskmenn har sett området som nå er et katastrofeområde og de klarer ikke beskrive synet som møter dem. Jeg klarer ikke la være å tenke på det.

En gammel blueslåt svirrer i ørene. Reverend Gary Davis har laget den. Ramblin Jack Elliott synger. «Death Don’t Have No Mercy» handler om døden, om at den dukker opp uventet og plukker med seg de du er glad i, en etter en.

Jeg ser for meg disse menneskene før det smalt. Den tyske skoleklassen som hadde opplevd drømmeturen. Familien på tre generasjoner på vei hjem. Operasangerne som hadde vært på jobb i Barcelona. Hun med mann og barn.

Alle sammen hadde det så greit og ante fred og ingen fare. I løpet av noen minutter var alt over. Det er det vi kan kalle overdose død, så voldsomt at de små hjernene våre ikke en gang klarer å ta det innover oss.

Likevel setter vi oss på fly uten å la oss affisere. Vi går videre, fordi vi må. Jeg også. Snart skal jeg ut å fly, hvis jeg tør.

Hvorfor dukket døden opp for å spolere livet? Igjennom kristendommen har man blitt fortalt at den dukket opp etter syndefallet. Eva spiste av det eplet hun ikke skulle spise. Hun hørte på den falne engelen. Adam, som alltid hadde gjort det Eva sa, fulgte selvfølgelig opp. Brått var døden en del av livet. Den jævla døden, den som ødelegger livet.

Budskapet til Anna Lindman er at vi kan like gjerne prate om det, for alle skal ned i det svarte hullet før eller siden. Boka hennes er ikke helt ulik bøkene til Ingvard Wilhelmsen. Han driver landets eneste hypokonderklinikk. Wilhelmsen forteller at mange har et sånt forhold til døden at det ødelegger livet.

Ja da, jeg rekker opp hånda. Jeg er der.

Mange kunstnere lever med døden hver dag, gjennom dikt, sanger, malerier. Men de med vanlige jobber skal helst ikke tenke på annet enn jobben sin, som oftest noe helt annet, som å kjøre varer fra et sted til et annet. Hvordan klarer vi å leve uten å tenke på det som vil skje? Hvordan klarer vi å leve, som om den ikke finnes? Så mange spørsmål, så få svar. Man kan ikke kontrollere døden, så du kan like gjerne la være å bekymre deg, sier Ingvard Wilhelmsen. Han utøver det som heter kognitiv terapi. Eller sagt på mer forklarlig måte, det å ikke tenke på det du tenker på.

Wilhelmsen liker Konge-holdningen. Kong Harald stoler på legene. Han bekymrer seg ikke. Jeg foretrekker sheriffholdningen. Sheriff og revolvermann Wyatt Earp (1848-1929) hadde mistet sin gravide kone og store kjærlighet i livet i tyfus. Livet hans ramlet fullstendig sammen. Han drakk og slåss og ble buret inn. Det gikk bare nedoverbakke med den berømte revolvermannen. Pappaen hans kjøpte han ut av fengslet og gav han klar beskjed: Vi har alle mistet noen. Du kan ikke gjøre noe med det. Du må ta deg sammen. Du må bare gå videre. Hele tiden videre.

Det hjalp. Wyatt Earp kom seg videre. Han fikk et langt liv.

Sheriffholdningen gjelder ikke bare møtet med døden. Det gjelder samlivsbrudd, sykdom, bankerott eller hva det måtte være.

Wilhelmsen forklarte det på denne måten: «Homocide=drap. Suicide= drepe seg selv. Decide= drepe tvil. Vi må drepe tvilen. Bli sheriff eller Konge i livet og ta avgjørelser selv om vi tviler.

Flyulykker og andre store ulykker og katastrofer minner oss på nødvendigheten av å leve mens vi gjør det. Flyulykker er så brutalt at vi kan ikke unngå å tenke på det der og da. Derfor setter det fokus. Vi blir påminnet.

Men vi er alle forskjellige og håndterer denne skjebnen på forskjellige måter. Anna Lindman stilte flere spørsmål da hun skrev boken. Hva skjer om du tar din frykt på alvor? Hva skjer om du tar deg tid til å høre på dem som vet hvordan det er når døden nærmer seg? Tenk om døden blir mindre fæl om man slutter å fortrenge den, slutter å leve som om den ikke finnes? Tenk om det går an å akseptere døden som en del av livet?

Anna Lindman lurer ikke meg. Jeg har prøvd alt det hun foreslår, men det funket ikke på meg. Det kan funke på deg. Jeg bare kjente alle de dødelige sykdommene inntok kroppen og har aldri vært så redd noen gang.

Tenkt kreft er verre enn ekte kreft, fordi fantasien har ingen grenser. Mange overlever ekte kreft, sa Wilhelmsen.

Jeg fungerte ikke med å gå inn i det, men valgte en annen utvei som funket for meg.

Jeg trodde man skulle gå inn i det, lese seg opp, våge å trø inn i det, på samme måte som man må ut å fly for å kurere flyskrekk.

Men vi er alle forskjellige. Mine rømninger for å fungere er andres veier inn i det smertefulle.

Det er ti år siden jeg begynte å prate om det. Ti år siden jeg kom ut av skapet. Noe har jeg møtt uten å rømme.

Det mest interessante spørsmålet Anna Lindman spør er dette: Hvordan orker vi egentlig å elske, bygge relasjoner, lære oss fransk, spare til pensjonen, tapetsere og gå til jobben hver dag når vi når som helst kan dø?

Jeg fikk det samme spørsmålet da jeg deltok i TV2-dokumentaren Hypokondere i 2007. Kvinnen som tok kontakt var deprimert. Hun hadde så mange drømmer, det var så mye hun ville og det var ting hun virkelig hadde lyst å sette i gang. Men det var liksom ingen vits, for livet gikk så fort at hun ville knapt kommet skikkelig i gang før det var over.

Du som håndterer alt dette, du som klarer å leve med det uforutsigbare, det er deg vi beundrer. Men vi som sliter med det uforutsigbare vet også at uforutsigbarheten er vår styrke. Dessuten vil sånne som meg ha det uforutsigbare. Derfor tar vi ikke blodprøven andre ville tatt. Vi tar tida til hjelp. Vil ikke vite.

Vi vet hverken når eller hvordan. Det er den fordelen vi har.

For et år siden var jeg i en tung begravelse. Alle begravelser er tunge, men denne var ekstra tung. En gammel venn hadde levd hardt med rus gjennom mange år. De siste to åra hadde han vært rusfri og hadde mange planer. Det var så godt å se at det gikk så godt. Han var fremdeles en ung mann. Men så får han plutselig en dødsdom. Ikke på grunn av rus, men på grunn av sigaretten. Det skulle ikke være mulig. I løpet av noen uker er han borte. Han som hadde puttet i seg så mye dødelig rus, dør på grunn av alle sigarettene han rullet seg.

Bøker om døden vil jeg helst ikke ha i hus, men en av våre kjære skuespillere gav meg ei slik bok, før han selv forsvant inn i den langsomme døden. Han visste jeg var hypokonder. Vi hadde diskutert emnet flere ganger. «Vennskap i Evighet», skrev han som hilsen. Med strek under Evighet. I dag leser jeg det som en siste hilsen.

I boken fantes det mest vennligsinnede diktet jeg har lest om døden. Det er skrevet av Hans Børli:

Døden er ikke slik:
En knokkelmann
som kveler ditt siste, ville skrik
med heslig hand.

Døden er ikke angst og ljå
og djevlekrav,
ikke måneskygger
rundt ei ribbet grav.

Nei, døden er fjell
som løfter sin svale snø
over vegen du drar.
Der skal du stå den siste kveld,
og se i skjær av solfalls-eld
hvor vakkert livet var.

 

Sånn! Det hjalp! Ut med den jævla døden. Inn med snø, sol og regn, barneføtter og latter.

Inn med livet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s