Vi må snakke mer om middelklassen

slide_hojmiddelklasseI år har det stått mye i aviser om det å være fattig. 3-barnsmoren som var blitt intervjuet i en avis denne sommeren fikk ikke økonomien til å henge i hop. Hun jobbet deltid, men ville ikke kalle seg noe «sosialtilfelle». I 7-10 dager hver måned har hun ikke en krone på kontoen sin og ligger våken om nettene fordi hun bekymrer seg for hvordan hun skal få mat nok til familien. 1190 euro eller cirka 12.000 kr per måned netto i husstanden er grensen for å havne under fattigdomsgrensen. 3-barnsmoren sto ikke omtalt i en norsk avis, men i finske Vasabladet. Det er urovekkende nok. I Norge er det blitt atskillig verre å få regnestykkene til å gå opp.

«Norge er et høykostland. Her regjerer helt andre kostnadsnivåer. Du kan ikke sammenligne kostnader i Norge med noe annet land i Norden,» sa hun jeg snakket med på Telenor da jeg forsøkte å finne ut hvorfor mobilen slo seg av nett etter kort tid i andre nordiske land. Finnene eller svenskene kan sitte uendelig lenge på nett fra mobilene sine i Norge.

Arbeidslinja har gjort nordmenn avhengig av to inntekter i husstanden for at vi skal klare oss, men hva med alle de som ikke har to gode inntekter og heller ikke kan skaffe dem?

Skatter hjelper lite mot den ulikheten som nå vokser fram i Norge, skrev Ottar Brox i sin spalte i Klassekampen i slutten av september. I hele den moderne verden er en ny klasse under utvikling, det som den britiske samfunnsøkonomen Guy Standing kaller «Prekariatet», som best kan defineres som folk som ikke kan vite om de har noe å kjøpe mat for i neste uke. Prekariatet vokser nå like hurtig som proletariatet under den industrielle revolusjon. Men i motsetning til proletariatet er prekariatet en ufarlig, maktesløs klasse, folk som kanskje kan bli kriminelle, men knapt nok noen trussel mot dem som har ansvaret for fattigdom, utdyper Brox i spalten sin.

Jeg skipper de vanskelige ordene og kaller prekariatet for underklassen. Underklassen er en voksende gruppe i Norge, som samfunnet må ta på alvor. Bortimot 100.000 barn er fattige i Norge nå, men det er foreldrene som er fattige. Fattigdom betyr at man ikke kan ta del i det de andre ungene gjør. Det betyr bl.a. at man ikke kan la barna spille fotball, gå i fornøyelsespark eller ha bursdagsselskap for ungene. Denne fattigdommen skyldes ulikhet, ikke reell fattigdom. Ulikhet er en farlig tilstand som verdens rikeste land må gjøre noe med. Sykepleieren og misjonæren Linda Tånevik som har jobbet i Afrika deltok i Protestfestivalens debatt om ulikhet i Norge. Hun hevdet det var enda verre å være fattig i Norge fordi man blir skviset ut av samfunnet.

Ulikhet kan føre til apati, en livsfarlig tilstand som gjør en større del av befolkningen til tapere i et samfunn, med tidlig død som «gevinst». Jeg nevner dette fordi vi nylig har hatt tabukveld på Protestfestivalen. Blant alle tabuer var Malin Lenita Viks bidrag «I blant hater jeg middelklassen mest av alt» det som fikk mest respons. Ikke så overraskende egentlig, for de fleste av oss tilhører middelklassen. Malin tilhører venstresida og har møtt motstand når hun har snakket om at hennes egen side har like mye skyld i problemet som høyresida.

«Jeg blir irritert på de i middelklassen som kaller fattigfolk og slitere for NAVere og snyltere, når de ikke aner hva de snakker om, når mediene hele tiden snakker om etniske forskjeller når ulikhetene vi ser i stor grad handler om klasseforskjeller. Jeg blir irritert når de vil ha søndagsåpne butikker fordi de vil handle når det passer dem og driter i at enda flere i de lavere klasser mister sin fridag,» forkynte hun.

Mimir Kristjansson i Klassekampen gav i 2011 ut boka som advarer mot de superrike. Direktør i Fritt Ord Knut Olav Åmås har advart mot de nestrikeste. Dessverre er det ingen andre enn Vik som har stilt spørsmål ved den rike og stadig voksende middelklassen.

Jeg vil påstå at middelklassen er en skummel klasse fordi den har makt og fordi så mange tilhører den. Kåre Willoch nevner i en epost at de som ikke har det vanskelig antakelig har problemer med å ta innover seg realitetene. Middelklassen er dermed selv uvitende. Jeg vil påstå at De superrike som ofte får skylda for ulikhet i større grad tar et samfunnsansvar, og lever dessuten såpass utenfor samfunnet for øvrig at de ikke utgjør noen trussel.

Facebook er blitt nåtidens klageinstans. Forsøker du å nevne utfordringer rundt de stadig økende klasseforskjellene er du på tynn is. Du er blitt en «sutrer». Middelklassen trigger misunnelse ved å legge ut «skrytebilder» fra fjerne himmelstrøk, mens mange av de som leser bare kan drømme om slike opplevelser.

Det er ikke barnet som lever i villastrøket som skaper den farlige ulikheten, men nabogutten. Middelklassen kjøper gjerne en kostbar elbil for å ha gjort sitt for miljøet og fortelle om det til sine venner fra underklassen. De har gjerne bilder av fadderbarn hengende på kjøleskapsdøra for å fortelle andre hvor flinke de er, men unngår å se tiggerne langs veien.

Bompenger er blitt et eksempel på middelklassens makt. Når de mange som utgjør denne klassen ikke protesterer fordi de har råd til det og vil ha bedre veier, får underklassen som må betale det samme enda større problemer. Middelklassen bagatelliserer underklassens problemer med at vi alle klarer oss i dette landet. Det er middelklassen som sitter i kommunestyrene og bestemmer hvordan vi skal ha det, derfor er det alvorlig. De utgjør rett og slett en form for uforskyldt arroganse. Eller som Protestfestivalen sa det i sitt hovedtema i fjor; «Ignorance is the enemy».

Verken de superrike eller de nestrikeste føler behov for å legge sten til byrden til de som ikke har det som dem. Kanskje skyldes det noe så enkelt som at de rikeste holder seg med de rikeste.  Dessuten er det de rikeste som taper på ulikhet. Økende ulikhet har kuttet den økonomiske veksten i Storbritannia, Norge og Finland med bortimot ni prosent. De andre landene følger etter.

Middelklassen som lever blant oss og har fulgt arbeidslinja med to inntekter er de vi må snakke mer om. Mange av dem stemmer høyst sannsynlig Arbeiderpartiet, og ikke Høyre.

Bare i Kristiansand er det på 3 år blitt 50 prosent flere foreldre som trenger sosialhjelp. Det skyldes i større grad en middelklasse fra både høyresida og venstresida i norsk politikk som ikke vet hva de snakker om.

Carl Frederik Prytz som jeg var så heldig å bli kjent med, skrev om «De privilegerte» allerede på 70-tallet:

«Alle disse velmenende
velutdannede kvinner og menn
med sin medfølelse og sin moral
sine interesser og veloppdragne små kjepphester»

Han avsluttet diktet slik:

«Men en dag skal en ulv i fåreklær
sitte foran mikrofonen i Huset
og før noen får stanset ham
spy ut sin illsinte viten
om verden utenfor hagegjerdet
blottet for velvilje så vi skvetter
og tumler opp av lenestolene».

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s