De neste dagene kommer media til å være spekket med stoff fra klimaforhandlingene i Paris. Det er det dette skal handle om.

Desember ruller mot jul mens verden går ufortrødent videre. Om noen dager kastes ballen rundt i forbindelse med håndball-VM. Kjøpefesten Black Friday forrige fredag gav salgsrekorder, men ellers går livet som det pleier.

De færreste av oss vanlige dødelige bryr oss om klimaforhandlingene, men hvorfor skulle vi. Det er som med alt annet i samfunnet, det handler om penger.

Erik Dammann har i mer enn 40 år vært blant Norges mest iherdige kritikere til samfunnsutviklingen. «Vi går utfor stupet,» sa han da han mottok Erik Byes minnepris på Protestfestivalen i 2010.

Før jul i fjor skrev DNs kommentator en rapport fra klimaforhandlingene i Lima der han formidlet hvordan Bolivias president Evo Morales ble sett på «som en full onkel de helst hadde sett ikke kom i år». Men Morales var ikke full, bare fokusert på å avskaffe kapitalismen. Han omtalte flere av de tilstedeværende for å være både tyver og løgnere. «De stjeler vår fremtid,» sa han om de rike landene i verden. Lengst nord i verden sitter vi, og om vår egen miljøvernminister fra Høyre var representert i Lima er jeg rimelig sikker på hun vred seg i stolen. Morales sa nemlig noe viktig da han prekte utover sin tilmålte tid. «Fellesskap er viktig. Kapitalismen er døden,» tordnet han.

Han fortsetter kampen mot kapitalismen også på Cop21 Paris, klimaforhandlingene som nå er i full gang i Frankrikes hovedstad. «Moder jord er farlig nær enden, og kapitalismen har skylda,» uttalte han til pressen i forbindelse med årets forhandlinger.

Morales mener nemlig at vi ikke løser klimaproblemet med mange millioner. Vi må få slutt på systemet, sa han i fjor. Han preker makta midt imot, Morales, og har fått skryt for å ha fått sitt eget land på rett kjøl. «Fra han overtok i 2006 har denne bondepresidenten som ledet kokabøndene, gitt Bolivia et bedre og stødig statsstyre. Helse og utdanning når frem til nesten alle. Statens økonomi er ryddig. Rikdommene er omfordelt og fattigdommen merkbart mindre. Og framfor alt er urfolkene, flertallet av innbyggerne, for første gang på et halvt årtusen fullverdige deltakere i samfunnet og statsstyret», skrev Dagbladet.

Det er med andre ord ingen grunn til å se på Morales som en «full onkel». Men for verdens toppledere, deriblant statsminister Erna Solberg, handler klimaforhandlingene først og fremst om å vise seg frem og ikke minst mingle med hverandre.

I den sammenheng hadde de nok helst sett at Evo Morales ikke forstyrret selskapet.

Når man ser på samfunnsutviklingen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er det et tragikomisk skue vi er vitne til. Det handler om penger. Det handler alltid om penger. Selvsagt gjør det det.

Derfor er det pinlig å se hvem som vil bli avbildet med hvem de neste dagene.

Offisielt handler det om å møtes for å finne løsninger på problemer, men uoffisielt er det nok først og fremst for å bygge allianser i den evige runddansen for å bygge allianser, i tilknytning til penger. De få som faktisk vil noe mer enn prat – som Morales –  blir sett på som urokråker, plageånder eller hva enn man velger å kalle dem.

Men litt rettferdighet skal vi gi de andre. De skal ha honnør for å ville gå den rette veien.

Noe må vi begynne med.  Et steg er bedre enn stillstand.

Problemet er at sirkelen er umulig å bryte. Få utenom Morales ønsker bruddet med kapitalismen. Man er låst fast som det heter og jeg vet litt hva jeg snakker om. Jeg driver en Protestfestival mot apati og likegyldighet og «mot den ensporede markedstenkningen», men er helt avhengig av de samme kapitalistene for å overleve.

Jeg innser at det er på toppene omveltingen må begynne. Det er på bunnen, nede hos oss andre dødelige at vi må følge utviklingen for å klare oss.

Klimaalibiet er når rikingen forhandler om store utbygginger, store penger, før han setter seg i sin klimavennlige Tesla og glir lydløst hjem for kvelden.

Kikker du bak fasaden, bak de fancy dressene, Teslaen, ja da ser du hvor landet ligger. Det handler om å følge i sporene til de mest vellykkede. Det handler om vekst og inntjening.

Neste gang du ser gravemaskinene sanere et hus i din by vet du at det antakelig ikke handler om fornying, men renspikka kapitalisme. Neste gang du ser køene av folk som handler julegaver vet du at det ikke handler om å være storsinna, men om å kunne kjøpe mest. Neste gang du leser om en sak fra klimaforhandlingene i Paris vet du at det handler om nettverksbygging, eller det vi på godt norsk kaller investering. Det handler også om gamle venner som møtes en gang i året.

Men hvis kapitalismen er døden, hva er så livet?

Den sosialistiske tankegangen om å «dele godene» og si nei til kapitalisme har heller ikke fungert. Vi ser ikke ut til å slippe unna de tre farlige ingrediensene makt, sex og penger. Det hjelper ikke så mye å ville det rette, når man hele tiden gjør det som er feil.

Heldigvis finnes det kapitalister som faktisk gjør noe, selv om de ikke er i flertall. Det gir håp.

Jeg tror vi må være dette bevisst: Klimaforhandlingene handler utad om klima, men innad vel så mye om millioner av kroner. Skal vi ville endringer for klimaet må vi også endre den økonomiske tenkemåten.

Protestfestivalen har ikke satt klima på dagsorden på flere år, rett og slett fordi det vil ruinere oss. Det er et tungt tema. Man ser de varme vintrene og blir bekymret, men så kommer plutselig en iskald vinter med store snømengder og alt er glemt.

Klimaspørsmål interesserer ikke folk, det er forståelig. Når ikke verdens statsledere evner å se verdien eller bli enige om tiltak som virker, hvordan skal vi kunne gjøre noe.

Når Erna Solberg nå har inntatt Paris har hun med seg mye penger å bidra med, men hjelper det? Jeg tviler. Man må endre hele samfunnsstrukturen.

Ofte handler løsningen om å sette opp prisen på noe som bare rammer de svakeste. Det er dårlig klimapolitikk. Og irriterer dessuten mer enn det engasjerer.

Vi må sette oss mål vi kan gjennomføre. Vi må score de målene vi setter oss fore.

Uten å tenke nytt er jeg er redd vi må nøye oss med å stole på håndballjentene.

De scorer i alle fall.