Jeg vet at vi er mange som har grudd oss til den dagen Karsten Johannessen ville forlate oss. Han gikk jo mot de 100, så det kunne jo skje når som helst. Men hva var det som gjorde at Karsten berørte så mange mennesker?

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake.

Hver gang jeg traff Karsten i byen begynte jeg å gråte. Det vil si jeg ble så rørt at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Han må ha merket det, for han hilste og spesielt den dagen jeg tok mot til meg for å få han med på Protestfestivalen.

Jeg tuller ikke, men blant de hundrevis av kjendiser og samfunnsstøtter som har deltatt i årenes løp var han den jeg var mest kry av å ha fått med på laget. Han skulle delta i debatten med den lange tittelen: «Er du inspirerende eller irriterende? Er du dominerende eller inkluderende? Trenger det moderne mennesket å gjenoppdage gammel kunnskap for å bevare seg selv? Må det moderne samfunnet gjenoppta gammel innsikt for å ivareta mennesket?». Jeg tenkte at få mennesker kan si så mye om det som Karsten, som klarte å ta seriegull med Start to ganger med så mange forskjellige personlighetstyper på laget. Karsten var i 80-åra da, men besto med glans.

På 1980-tallet var jeg så heldig å få intervjue Karsten mange ganger som ansvarlig for Sportsidiot-1 på Radio 1 hver mandag kveld. Hver gang Trond Jensen og jeg fikk intervjue Karsten etter Start-kampene var det ekstra stas, da var det julekveld nede i den mørke kjelleren på Arbeideren. Svaret på hvorfor jeg ble så glad i Karsten og så rørt hver gang jeg støtte på han ligger enda lenger tilbake i tid.

Tidlig på 1970-tallet meldte noen av oss fra Tinnheia seg inn i Start og dro på treninger i den gamle ridehallen på Lund. Jeg var miniputtspiller men oppdaget en ny verden av ubeskrivelig glede som skulle bli en livbøye inn i voksenlivet. Jeg var bekymret og «skadeskutt» skilsmissebarn da Start tok sitt første seriegull i 1978, og var selvfølgelig på den avgjørende kampen. Vi jublet hemningsløst og livet ble plutselig bare godt å leve. Og det er allerede her Karsten kommer inn i bildet. All uro, angst og bekymringer forsvant som dugg for solen. Når man som ung redd gutt opplevde Karsten var det som mørket ble til lys. Det som var vanskelig var som skrelt bort da Karsten entret banen med «gutta» sine.

Jeg kan ennå høre stemmen til Karsten på kav kristiansandsdialekt, latteren, humøret og all energien som spredde seg ut til tusenvis av fans over hele Sørlandet. Vi angriper i stim, pleide han å si og innførte et helt nytt begrep i norsk fotball, makrellfotballen. Den ble født og forsvant med Karsten, selv om alle sørlendinger drømmer om at den i likhet med Jesus skal gjenoppstå.

Personligheten hans var det avgjørende, og det er neppe uten grunn at han til dags dato er den eneste som har klart å føre Start til seriegull, attpåtil to ganger.

Livet ble godt å leve og fotballen ble en venn i nøden, takket være Norges mest originale og suverene trener. Han kunne jo ikke engelsk, men tenk om han hadde overtatt Manchester United.

Karsten ble i de senere årene stående for meg som en motpol til den sørgelige utviklingen om at alle skal tenke likt og mene likt. Han var så forfriskende og gikk sine egne veier i verdens mest populære idrett, men også ellers. Politisk valgte han også et parti som gikk sine egne veier.

I de dager «Matta» døde tok jeg til orde for å få han og Karsten opp på sokkel utenfor Sør Arena til Karstens 90-årsdag. Det gikk ikke, men i dag mener jeg ikke det samme. Statuen burde selvfølgelig stå på torvet.