«Frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å miste,» lyder ett av verdens mest berømte sitater. Det er hentet fra sangen «Me And Bobby McGee», skrevet av Kris Kristofferson og nylig avdøde Fred Foster. Først når du ikke har noen du må ta hensyn til eller har ansvar for, er du fritatt fra plikter – og dermed fri. Uten ansvar for andre, har vi kun ansvar for egen person, men også det medfører ansvar.

Frihet er et nøkkelord, særlig i den vestlige verden. I Norge har vi siden 16. oktober 2013 vært styrt av et regjeringsparti som sier det er særlig opptatt av frihet, ikke minst den enkeltes frihet til å velge. «Personlig frihet» er et begrep som brukes i partiets formålsparagraf. Høyre vil f.eks. ha valgfrihet i omsorgen. Man skal kunne velge om man vil benytte offentlige omsorgstjenester eller vil benytte private tilbud. Samarbeidspartneren FrP prøver å profilere seg som enda mer frihetsfokusert enn storebror Høyre.

Et annet område som omhandler frihet er kvinnens selvsagte rett til å bestemme over egen kropp. Dette fikk vi nylig erfare, da aborttema ble avgjørende i det politiske retningsvalget for Kristelig Folkeparti. Vi har også, særlig de ti siste årene, fulgt utviklingen omkring retten til å elske hvem man vil, uavhengig av partnerens kjønn. Bedrifter er flagget ut fordi bedriftene selv, også de statlige, skal ha frihet til å velge sine eiere. Det førte bl.a. til at Freia ble amerikansk, og at Sørlandsbanen fikk britiske eiere. Og snakker vi først om frihet, kommer vi ikke utenom ytringsfrihet, det kanskje mest betydningsfulle ordet i Vesten i dag.

Henrik Wergeland (1808-1845) er blitt personifisert som et symbol for frihet i Norge. Han skrev tidlig om ytringsfrihet: «Naturen hader, stærk og fri, al Tvang. Nei Presse, løft din stærke Arm! Befri Alverden i din Harm fra Tvang». Han stilte selv spørsmålet: «Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?».

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi jeg plutselig har oppdaget gleden ved frihet, men fordi jeg lenge har grublet på et fenomen som også var omtalt i Aftenposten for en stund siden: Kan man få for mye frihet? Har frihet sider som ikke bare er et gode? Den saken jeg leste, handlet om det gamle Øst-Tyskland. DDR-nostalgi er et kjent begrep i Tyskland. Det handler om den nostalgiske interessen for livet og hverdagskulturen i DDR, spesielt blant tidligere østtyske borgere. «Det var enkle tider; du ble fortalt hva du skulle gjøre, du visste hvor grensene gikk, og folk hadde arbeid. Noen mennesker liker ideen med et sterkt regime som sier hva, når og hvordan du skal gjøre ting,» forklarte Trabant-utleier Daniel Wojahn om DDR-tiden.

DDR ble grunnlagt for 70 år siden – den 7. oktober 1949 – i den delen av Tyskland som Sovjet annekterte etter 2. verdenskrig. DDR var en totalitær stat. Berlin-muren ble reist i 1961 og ble i den kalde krigen et symbol for skillet mellom øst og vest. I år er det tretti år siden muren falt, og like etter falt de andre kommunistiske regimene i Europa. Murens fall ble bl.a. feiret med en konsert av Leonard Bernstein julaften 1989. Best husker noen av oss at Roger Waters fremførte Pink Floyds album «The Wall» på Postdamer Platz 21. juli 1990.

I dag har det underlige skjedd at varer fra DDR-perioden er blitt etterspurte. Sandmännchen (Jon Blund) er blitt et symbol for «det fine» med den tida. Han selges nå som figur på turistkontorene og går unna som varmt hvetebrød. For noen år siden så jeg dokumentaren «Jon Blund – en sosialistisk supermann» av Jannicke Systad Jacobsen. Den har jeg siden aldri klart å glemme på grunn av den spesielle stemningen rundt historien.

Den serbiske satirikeren og journalisten Vlada Bulatovic-Vib sa en gang at «absolutt frihet er det samme som meningsløshet, for mennesket er bare menneske i kraft av sine tallrike avhengighetsforhold». Kris Kristofferson – som jeg siterte i starten – har flere sanger om frihet. En av dem, som er skrevet for cirka femti år siden, har et refreng som begynner slik: «Gud, hjelp meg å bære frihetens byrde. Og gi meg kraft til å være den jeg er.»

Før gikk vi på barrikadene for frihetens skyld, i dag gjør vi det for fritidas skyld. Frihet har blitt en selvfølge, med alle dens valgmuligheter og utfordringer. Har vi tatt for mye Møllers tran og bevilget oss for mye frihet? Kan det forklare både nostalgien i DDR og at det tidligere marxist-leninistiske partiet her i landet – Rødt – seiler på en medvindbølge før valget i september?

Kris Kristoffersen skrev «Me And Bobby McGee» i en vond periode i livet. Han var fri; ja, men var også bakbundet.  Friheten har sin pris. Psykologistudent Ingrid Tande Ditlefsen skrev for noen år siden en kronikk om at dagens unge antakelig har mer frihet enn noen tidligere generasjoner. Er dette et ubetinget gode, eller kan friheten være en byrde, undret hun. I sin oppsummering kom hun til at med valgmulighetene er det lett å gjøre feil, og at det er en av frihetens fallgruver. Har økende frihet en bakside; der faktorer som ulikhet, urett, grådighet og intoleranse får friere spillerom? Man kan si mye om det gamle DDR, men de sosiale og økonomiske forskjellene mellom folk flest var beskjedne.

Woodrow Wilson, som var amerikansk president i årene 1913 til 1921, hevdet at frihetens historie er motsigelsens historie. Høstens kommunevalg kan tegne til å bli et «frihetsvalg». Men vil resultatet bli som frihetselskerne forventer?