Jeg fant, jeg fant, KrFs sjel – i Finland

kart

Ofte snakkes det om «Bibelbeltet», her på Sørlandet. Og ofte i disse dager, er det forbundet med noe negativt. Nå vel, vel vitende om at min egen stigende alder kan gi grobunn for trangsynthet og lite vidsyn, påstår jeg med hele min komplekse natur at det stemmer ikke. Vi lever i en utrivelig tid, slik jeg erfarer det. Egoisme, materialisme, sekularisme – et samfunn uten tro og håp og uten medmennesker, men med oss selv og vårt i sentrum. Jeg har lenge undret meg på hvordan vi kunne ende opp slik.

Helt i starten av påsken – i den ene uken i året der hele kristendommen utspiller seg – fra lidelse og død, til oppstandelse, glede og evig liv – befant jeg meg i det finske svenskspråklige Österbotten. Begrunnelsen for den lange bilturen var begravelsen til en 98 år gammel dame som i sine siste ord uttrykte glede over å komme hjem til himmelen. Under minnesamværet i menighetshuset oppdaget jeg en verden jeg bare husker som barn. Korte konsise prekener, med tro, nei visshet, om at døden er livet og himmelen fremtiden. Uten at man visste hvem disse menneskene var forsto man umiddelbart at dette var ekte saker. Det sto ingen Tesla parkert utenfor kirken, og disse menneskene var ikke med i noen fancy menighet med millionomsetning, og heller ikke i en kirke der man må gjette seg frem til hva de tror på. Ja faktisk tviler jeg på at noen av dem eier en hytte på fjellet de kunne valfartet til i påsken, og det skyldes ikke at de er fattige.

I Norge ville man antakelig sagt at dette var KrFs grunnfjell, som er i ferd med å dø ut. Men jeg er ikke så sikker på det.

Blant de som delte noen ord var ei 85 år gammel misjonsdame som har brukt store deler av livet til å hjelpe andre, enten i form av bønn eller praktisk hjelp.

Dette folket tilhører en minoritet på så mange måter, et finlandssvensk småkårsfolk, folk som har valgt bort et moderne nordisk (overklasse) middelklasseliv, men som lever og ånder i troa på det neste. Jeg med min konstante uro kjente meg både trygg og omsluttet i dette miljøet, selv om jeg antakeligvis ville passet bedre inn i den moderne utgaven den amerikanske pastoren Craig Groeschel skrev om i «kristne ateister – vi som tror på Gud men lever som om han ikke finnes».

«Då den første etterkrigsgenerasjonen nådde skils år og alder, blei vekkingspredikantane ståande som taparar i konkurransen mot ein meir sekularisert og kommersialisert ungdomskultur,» skrev akademikerne Bjørg Seland og Olaf Aagedal i boka «Vekkelsesvind». Jeg er ikke i tvil om at det er tapte verdier i dagens Norge, mer enn tilårskomment liv som er avgjørende for at det kjentes godt ut å være i dette miljøet.

I minnesamværet var det misjonærer og predikanter fra den finske indremisjonen, hvor av en av dem – Ingmar Rönn – skrev i sin bok; «den som vill vara stor anvisas tjänarplatsen».

Disse menneskene er så ydmyke av hjertet at selv på wikipedia var de glemt og ikke nevnt som en del av Nordens bibelbelte.

I boken «Föreställda Finlandssvenskheter» kan vi lese om programleder Eva Kela som setter likhetstegn mellom Österbotten og bibelbeltet. Området knyttes til skyld, skam og fortrengning, ifølge Kela. Lyder det kjent? Mistolkingen mellom det gudfryktige folket og «de andre» er neppe annerledes der, enn her.

I en reportasje med overskriften «Resa till bibelbältet» i det finskspråklige kirkelige magasinet Kotimaa, forteller skribenten om hvordan hun har fått i oppdrag å skrive om det åndelige livet i svenske Österbotten og at hun har lært seg noe nytt:

«Jeg vet at det i Finland finnes et bibelbelte, Bibelbeltet, et område der forretningsliv, politikk og kristendom ikke er fremmede for hverandre. Og at der under den høye himmelen finnes frykt for Herren, men ikke for herrene. Og at i Finland finnes en bit av himmelen.»

Lisbeth Mikaelsson skrev for ti år siden om det finske bibelbeltet, og om sammenhengen mellom religion og region, der hun sammenlignet med Norge der to regioner konstrueres som særlig religiøse, både utenfra og innenfra. Hun tenker selvsagt på Sørlandet og Vestlandet. Mikaelsson skriver at det interessante med dette fenomenet er at de områdene som regnes som spesielt religiøse ikke befinner seg i landets geografiske sentrum men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Dette er ord vi har hørt før på Sørlandet, ikke sant? Panikken for å være annerledes. Akademiske miljøer og gjerne også media eller en bedrevitende kulturelite har jo gjort det til en vane å fortelle landsdelen hvor skapet skal stå. Sant nok var det en flik av det gamle pietistiske Sørlandet jeg fant igjen der oppe i Mummidalen, men alt for gudfryktige til å sette i en konservativ bås. Jeg kan f.eks. ikke se for meg at noen av disse er for dødsstraff eller synes Donald Trump er grei. Riktignok skal man nok lete lenge etter å finne ei flaske Koskenkorva i dette miljøet, et mer vanlig syn er at flyktninger frekventerer bedehusene. Hjelpsomheten er stor, vidsynet er stort og det henger sammen med et kritisk syn på rikdom, noe som også har gitt dem rykte som fattige.

I en overfladisk tid der livet stort sett leves på sosiale medier, med Mammon som denne verdens Herre, og med utenforskap og ulikhet som en del av hverdagen, er det kanskje dette ekte flere av oss lengter etter, på samme måte som at det i dag er en gryende trend for stillhet og retreatbevegelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s