For en stund siden hørte jeg en østlending fortelle om et møte mellom to sørlendinger. Disse to sørlendingene møttes i Oslo, tror jeg det var, og de hadde ikke sett hverandre på mange år.

Se det, sier den ene.

Se det ja, svarte den andre.

Ikke lenge etter gikk de hver sin vei. Østlendingen ble stående og fundere på dette fenomenet. Han visste, for det hadde han hørt fortalt, at i de to små ordene lå det veldig møøøe.

Det er blitt sagt at kristiansandere smiler alltid, selv når de har omgangssyke. Det er også sagt at selv om man ikke er fra byen, er det fullt mulig å føre en lengre samtale med kristiansanderen, bare man passer på å si de riktige tingene. Innled gjerne med at jeg synes det er greit her i byen. For «Greit» er jo det sterkeste og mest brukte ordet vi har, i motsetning til nordlendingen som like ofte sier faen eller jævla.

Når man hører slike historier om et folkeslag som sier «se det», «ja vel» eller «greit», og så er det meste sagt, er det vanskelig å se for seg dette folkeslaget som urbant. Men hva forbinder man med urban? Ifølge Wikipedia er kafeliv og shopping nært knyttet til det å være urban. Den såkalte typiske sørlendingen er vel ikke den vi forbinder mest med shopping og pulserende uteliv. Det er vanskelig å forestille seg at sørlendingen med hele sin natur kan være urban.

Dessuten sies det at nesten alle her nede er kristne, men det stemmer jo ikke lenger. Vi tilhører riktignok bibelbeltet, og det skiller oss mest fra andre landsdeler, utenom Vestlandet. Da finske Lisbeth Mikaelsson for ti år siden skrev om det finske bibelbeltet i Svenskfinland, sammenlignet hun det med to regioner i Norge. Hun påpekte det interessante fenomenet at de områdene som regnes som spesielt religiøse, ikke befinner seg i landets geografiske sentrum, men heller i det som betraktes som periferien. Ord som går igjen er konservativt og umoderne.

Konservativt og umoderne? Skrekk og gru! Kanskje de to verste ord man kan bli heftet ved i dagens moderne og sekulære samfunn.

Er det en sammenheng mellom den vennlige fremtoningen, tilhørigheten til periferien og det at vi ikke oppfattes som urbane? Jeg tror det. Men dette kan naturligvis skyldes at det kristne Sørlandet har vært her i mange generasjoner. Man kan vel nesten si at det har vært befolkningens sjel, og at Kristiansand er hovedstaden i bibelbeltet?

De siste tjue åra, og vel så det, har vi imidlertid gjort alt for å feie troa ut av landsdelen. Tro skal være privat og ikke en del av bybildet heter det. Men er ikke nøytralitet også er en form for ideologi?

Den kristne, engelske 1700-tallsmystikeren og poeten William Blake ble forbilde for hippiebevegelsen. Han sa at det Gode er passivt, og det Onde aktivt. Han hevdet at Godt er Gud, Ondt er Satan. Kristiansanderen som går i Filla, eller rett på sida i Frikirka er med andre ord mild og dermed passiv, ifølge Blake, fordi han tror på Gud. Passivitet er et fy, når man vil ha forandring, men man vil jo ikke bli forbundet med å være ond heller.

Ikke-kristne mennesker som har vokst opp i bibelbelte-miljøet, ser ut til å kunne reagere på ett av to vis: Enten blir de opprørske; eller de preges av landsdelens mildhet og trekker seg tilbake for å unngå bråk.

Det urbane er fremoverlent aktivt, vil finne på noe, skape noe og tenke nytt. De urbane vil sitte på kafe, ta seg et glass vin og diskutere. De urbane vil ha en moderne og nyskapende by og er åpne for det kontroversielle. I en by skal jo livet gå fremover, ikke bakover.

Den amerikanske professoren Richard Florida er en bestselgende forfatter og har vært rådgiver for byer som vil fornye seg og bli moderne. Han snakket om den kreative klassen, da han utga «The Rise of the Creative Class. And How It’s Transforming Work, Leisure and Everyday Life». Han traff tidsånden, for å si det mildt. Budskapet var og er at det er de kreative menneskene som utgjør råvaren. Blant disse inkluderte han ikke bare forfattere, musikere og kunstnere, men også designere, moteskapere, andre mer kommersielle; og ikke minst de med høyere utdannelse innen helse, finans, jus og næringsliv.

Initiert av Cultiva ble Floridas tanker for noen år siden introdusert her i landsdelen. Da skulle den trauste sørlendingen skrotes eller legges lokk på. Han var for tilbakelent og så seg bare tilbake. Han var lite nyskapende og progressiv. Kristendommen med pietismen på slep ble sett på som destruerende for regionen.

I årene som fulgte ble det snakket om kulturakse, om kulturby, og om å gjøre byen og Norge både kjønnsnøytralt og religionsnøytralt. De trauste og trege sørlendinger, som på sommeren helst vil sitte på svaberget og pille reker, skulle forvandles til moderne, urbane borgere og folkevandre til kafeer, konserter, moderne samlingssteder og livsnøytrale møtesteder. Og ikke bare det, byen skulle tilpasses denne nye stilen.

Motsvaret til Floridas tenkning kom kjapt. Olav Bringa og Knut O. Mygland gav ut boken Kolonistene. De brukte sitater fra kjente sørlendinger for å beskrive angrepene på sin egen rase: «Sørlandet er i dag en vandrende genfeil – etterkommerne av dem som ikke utvandret» (nå avdøde Kåre Valebrokk). «Sørlendingen har satsa på det smålåtne og beskjedne – på koseligheta» (Andreas Hompland). Mygland og Bringa advarte mot kolonistene: De var besserwissere, som ville vekke de innfødte og endre deres tenkning og praksis. Blant verstingene så de avisen Fædrelandsvennen med daværende redaktør Finn Holmer Hoven.

Midt i alt dette stiftet Kai Erland og jeg Protestfestivalen, som skulle være en pådriver for toleranse; mot ensretting, avmakt og likegyldighet. Alle skulle få slippe til på Protestfestivalen. I år arrangeres festivalen for 20. gang, mot alle odds. Gjennom disse turbulente tider har den vært død og gjenoppstått flere ganger. Det er kanskje derfor den har fått et skapkristelig rykte.

I påsken besøkte jeg igjen den svenskspråklige byen Vasa i Finland, en by litt mindre enn Kristiansand. Noen mil unna ligger Jakobstad med en befolkning på størrelse med Mandal. Mandal kalles jo gjerne den lille byen med de store kunstnerne. Jakobstad er et fenomen fordi det finnes så mange kunstnere i den lille byen. Akademirektor på Åbo Akademi Barbro Schauman var hoderystende til at man skulle legge kunst og kulturcampus til lille Jakobstad, som dessuten – helt forferdelig – var hovedsenter i bibelbeltet i Österbotten. Man kunne ikke finne et mindre passende sted for et kunst- og kultursenter enn i Jakobstad, mente hun. Ordlyden lyder kjent for oss på Sørlandet.

Da jeg giftet meg i bygda Maxmo mellom Vasa og Jakobstad i 2016, ville jeg ha vin til gjestene under middagen på Tottesund herregård, der komponisten Sibelius også hadde giftet seg i sin tid. Da bryllupsmiddagen kom og alle gjestene var på plass, sto det en enslig flaske vin og lyste mot oss. Det var liten tvil om det at vin og alkohol var et fremmedelement der i strøket.

Mitt poeng er følgende: Du kan ikke tvinge en folkegruppe til å bli noe annet enn det den er. Du kan ikke tvinge mennesker til å forandre seg. Forfatteren Karl Ove Knausgård, som jeg husker fra den mørke kjelleren på Arbeideren, der jeg drev Radio 1 på 80-tallet, har sagt at vi mennesker er uforanderlige, at den vesentlige delen av vår karakter står fast til den dagen vi dør, og at alle forestillinger om forandring og forbedring bare er små justeringer for å kunne fungere bedre i det sosiale, ut fra hensynet til andre. Knausgård har utvilsomt et poeng. Vi har sett det hos de vi omgås og merker det på oss selv. Med stigende alder er det mer tydelig, vi formes av våre vaner, og forandringer, blir mer og mer forbundet med ubehag. Derfor unngår vi gjerne store forandringer. Vi innlemmes i et mønster «og sånn går nu dagan», som de sier i Nord-Norge.

Ut fra det jeg nå har sagt, skulle man tro sørlendingen aldri kan bli urban; at han – vi – er håpløse, tafatte og trege. Fryktelig trege, og antakelig mindre enn gjennomsnittet interessert i kultur. Vi sliter med trosspørsmål og er så snusfornuftige, og fornuft er som kjent lite skapende og altfor passiviserende. Vi er nikkedukker, i all vår ordentlighet. Vi ikler oss ikke gule vester eller lenker oss. Og vi gjør ikke som bergensere eller folk fra Stavanger-kanten når de har fått nok av bompenger.

Jeg har imidlertid finske og nordnorske røtter. Så jeg kan blir så sint så sint, like sint som Streken; selv om jeg bodde mitt første år i en stall i Kristian IVs gate 25. Jeg blir mye mer sint enn Karius og Baktus, når Jens går til tannlegen. Jeg blir like sint som Martin Schanke ble i sine yngre dager. Jeg vet jeg er usørlandsk. Rett og slett veldig upraktisk. Jeg er så sint at jeg kan komme til å si noe!

Det er jo blitt sagt så mye om byen vår, og det meste er sagt av våre egne. «Kristiansand er halvparten så stor, og dobbelt så dau som en middels amerikansk kirkegård», sa gamle politimester Rynning-Tønnessen. «Sørlandsidyllen er en kulisse – den er falsk, rett og slett», sa daværende fylkesmann Ann-Kristin Olsen til Aftenposten.

Man kan spørre seg, er vi i det hele tatt i stand til å bo i by? Vi har mange uføre, mange på AAP, mye psykiske lidelser, høy kriminalitet osv. Vi vet ikke hvorfor det er sånn, man kanskje har det å gjøre med at vi ikke trives ved å være urbane, at det blir for stressende for oss, og at vi ikke er laget av samme grunnstoff som f.eks. østlendinger? Det jeg er helt sikker på, er at dette har null og niks med religion å gjøre. Noen av dem som skaper mest i byen, er kristne.

Når vi lever i den villfarelsen at alt er så greit her nede, da blir vi overfladiske. Da tør vi ikke stå fram og si ifra, men finner oss i det meste. Da trives vi best der det er tryggest: Hjemme. Og man skal ikke kødde med trygghet! Nils Arne Eggen ble spurt hvordan han tenkte som leder. Han besvarte spørsmålet med å spørre om journalisten hadde hørt om Maslow? Joda, han hadde hørt om behovspyramiden. Eggen forklarte at etter mat og drikke trenger vi trygghet. Er det så at sørlendingen trenger ekstra mye trygghet?

Da vi startet opp Protestfestivalen, sa nå avdøde Frank Aarebrot at det var spesielt genialt å legge en Protestfestival til Kristiansand, der alt er så greit. Og hva var det Knut Olav Åmås sa da vi slet økonomisk?: «Uheldigvis holder dere til i Kristiansand!»

For få år siden hoppet store artister bukk over Kristiansand, og når vi selv inviterte dem og betalte for det, gikk vi konk, som Quart og Live gjorde. Karpe gav opp, og Live Nation sier det er mer risikabelt her enn andre steder.

MEN: Noe er i ferd med å skje. Trolig er lokalvalget i år ett av de mer spennende kommunevalg i historien. Det handler om mer enn et valg; det gjelder opprør mot etablissementet og elitene; og det er blitt tilspisset, delvis takket være de omdiskuterte Sørlandsnyhetene og en frittalende kristen forretningsmann.

Det har blitt temperament i byen – og action. Kafeene reiser seg fra asken. Det går an å ha konserter her, bare de ikke er for store. Eliten lyttes til, i tråd med Floridas tankegang. Men nå er det også bevegelse i oss andre; vi som kan bli så sinte at vi ikke bare nesten sier noe. Vi begynner å si noe. Vi rensker stemmene! «Se det» – sørlendingen sier ifra nå. Han har fått nok. Han som var for mild og tilbakeholden og passiv, slik Blake beskrev «de gode» menneskene. Han som ikke stilte seg til rådighet som verken listetopp eller listefyll. Han som ikke ville ha bråk og bare ville være i fred. Han som overlot jobben til de fremoverlente.

Alle trenger vi en visjon for livet, men så er det opp til hver av oss å finne de verdiene vi anser som viktige. Psykiateren Viktor Frankl beskrev viktigheten av å ha en visjon for livet, etter å ha sittet i konsentrasjonsleir under krigen. Han hevdet at de med størst sjanse for å overleve var de med en personlig visjon for fremtiden, ikke de som var best fysisk utrustet.

Det å ha en visjon er vesentlig for å leve. Da vi startet Protestfestivalen, var det delvis på grunn av oppblomstringen av intolerant toleranse; at noen mennesker ville frata andre deres livssyn, meninger og levemåter. Vi startet opp i ånden til Henrik Wergeland, til Jens Bjørneboe og senere Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson: Oppviglere alle sammen! Det er en farlig utvikling, dersom vi får et samfunn der bare én mening teller, der andre meninger må feies under teppet. Alle skal ha rett til å bli hørt. Vi må kunne lytte, også til de vi ikke er enige med.

Sørlandet er antakelig, som KrF i disse dager, delt på midten. Jeg tror ikke noe på at vi kan forandre den trauste sørlendingen, og jeg tror heller ikke på at vi skal forandre han.

Han som sitter på brygga med skipperlua og spytter skråen i sjøen, er riktignok mer eller mindre utdødd, men genene, sjela og personligheten finnes fortsatt. For at Kristiansand skal bli en by for alle, må vi utvise toleranse og forståelse for historien, fordi røtter og identitet er avgjørende for at mennesker skal kunne trives.

Det motsatte av urban er rural. Mange kristiansandere kunne nok like gjerne bodd i en bygd i Setesdal, om de hadde hatt en jobb å gå til. Mange her er kanskje uenige, men flertallet av oss sitter ikke her, de sitter hjemme. De luker i hagen, gjør frivillighet i fotballklubben eller i menigheten, eller de ser å TV. For den rurale kristiansanderen teller kjernefamilien, klubben, menigheten eller foreningen og jobben – i den rekkefølgen. Han kan beskrives som den amerikanske forfatteren Nick Tosches beskrev cowboyen: Han blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør han.

For den urbane kristiansanderen er pulsen i byen avgjørende. Det må skje noe. Han kan ikke fordra det Vilhelm Krag kalte «denne tålmodigheta, denne forbandede sørlandske tålmodigheta». Nettopp derfor hastet det med parkeringshus, og det haster med kunstsilo, det haster med containerhavn og forandring i Gartnerløkka; nær sagt, koste hva det koste vil.

Men vi trenger hverandre, fornyeren og bevareren, den utålmodige og den tålmodige; til tross for at fornyeren ofte blir sett på som den slemme. Forandringer krever mot, for vi er vanemennesker og trygghetssøkende. Men det kreves også mot å stå i det tradisjonelle. Når kolonisten Finn Holmer Hoven i dag står frem som de tålmodiges forsvarer i saken om kunstsilo, står han frem som representant for den forbannede fornuften.

Vi rurale kristiansandere trenger å utfordres mer enn vi liker, for livet byr alltid på forandringer og overraskelser. Vi må lære å tåle. Urbane kristiansandere må tåle at de ikke alltid har rett, at tålmodighet og bevaring kan være bra, det var jo sånn vi reddet Teateret. Vi kan ikke hive historien på bålet, men kan heller ikke melde oss ut av samfunnet.

Noen av de byene jeg har trivdes best i på reiser, og som jeg vil tilbake til, er de som har en egen identitet. I San Antonio i Texas lever den gamle bevarte bydelen med Alamo side om side med skyskrapere og det moderne. Det er Alamo som gjør byen uforglemmelig. I Lucca ble vi henført tatt tilbake til det byen faktisk er, en av de rikeste og best bevarte byene i Italia. I Göteborg trekkes jeg mot den gamle bydelen Haga med kafeer som «Hebbe lille» og små nisjebutikker i gamle hus. Men jeg elsker også det pulserende livet i storbyer som Nashville, som var blitt helt forandret da jeg kom dit igjen i september i fjor.

I Kristiansand er det flott med Kilden og Q42 i samme by, men jeg savner småkårsfolket og historien til dem som byen har tilhørt i generasjoner.

Kristiansand fremstår mest attraktiv om den står for sitt eget og ikke skal herme etter alle andre. Byen står best ved å være seg selv, ikke ved å fjerne det de urbane ikke liker. Memphis er kjent for Elvis og drapet på Martin Luther King. Når byen borer et Civil Rights Museum inn i fjellet like ved der drapet skjedde, vil det nødvendigvis være et sted turister vil valfarte til for å se historien. Hvorfor har vi ikke et senter eller museum for bibelbeltet – eller for sjøfartshistorien – til landsdelen? Hva er vi så redde for? Var det egentlig så inderlig galt om vi hadde fått en Jesusstatue ved inngangen til Sørlandets hovedstad?

Er det ikke for andre vi bygger museer, ikke for oss selv? Jeg tror et senter for sjøfart og trosliv vil samlet flere mennesker enn en nymoderne kunstsilo, men begge deler bør være mulig.

Ett annet eksempel: I tjue år har jeg drømt å lage et opplevelsessenter for setesdalskjempene i Setesdal. Her bestemte neverettens tidsalder helt fram til vår tid. Dalen kunne markedsføres som Kjempenes dal. Ut fra egen historie som barn og barns begeistring for kjemper og sjørøvere tror jeg historien om setesdalskjempene kunne reddet en bygd fra å dø ut. Men et flertall gikk for tjue år siden mot, de anså det som usunt å hedre slåsskjemper. Historien med dens muligheter er dermed foreløpig arkivert på skraphaugen.

For å få til et levende Kvadraturen må vi ta hensyn til at alle er forskjellige. Nå får byen en rekke nye kafeer fremover, men hvordan skal driverne få oss til å sitte der, dersom vi blir sittende hjemme, og turistene vil se Posebyen?

Årets lokalvalg blir spennende. Parkeringsavgifter og bompenger har vært politikernes måte å få penger til forandring på, men de har ikke spurt byens befolkning om hvordan vi vil ha det. Vi trives dårligere og mister trygghet når forskjellene øker, og det skaper frustrasjon når vi hver uke må telle antall ganger vi har råd til å passere bomringen.

Æ for min del vil gjerne ha tebage Christianssand med Ch og to s-er. Æ vil gjerne ha tebage byen min!

Men jeg har ikke noen konklusjon på dette. Vi uforanderlige holder stø kurs mot forliset. Men vi kan gjøre som de gjorde på Titanic, danse hele veien.