Vidar Kleppe og Demokratene kuppet valget i Kristiansand, slik de på forhånd sa de ville. Nå mener riktignok motstanderne at 13.4 prosent til Demokratene, pluss 5.5 prosent til Folkelista, ikke er å kuppe et valg, men sett ut fra «normaltilstanden» skjedde det et reelt kupp. Fortsatt vet vi ikke hvem som blir ordfører 9. oktober. Det bestemmer Kleppe.

 

Vi som har kjent Vidar Kleppe i mange år, vet at dette har han drømt om. Han får ikke bestemme i byen, men han får bestemme hvem som skal bestemme. Det er nestbest. Ironisk nok er det Vidars kontroversielle og frekke måte å ordlegge seg på som har sikret valgskredet. Jeg har kjent Vidar siden jeg var redaktør i Radio 1 på 80-tallet, og han fersk og fremadstormende i Fremskrittspartiet. Han kan være irriterende, til tider «ufyselig», men du verden så folkelig og trivelig!

 

Hver gang det kan være aktuelt å invitere Kleppe til debatt på Protestfestivalen, må vi ta en ekstrarunde før vi bestemmer oss. Vi vet han lett vil «ta over» debatten, og vi vet at vi må ha debattledere a la Hans-Christian Vadseth eller Sylfest Lomheim for å mestre situasjonen.

 

Det de færreste vet, er at den «uspiselige» Kleppe er helt bevisst sin rolle. Som underdog må man etablere seg utenfor komfortsonen og diplomatiet for å bli hørt. Når de fleste vil ignorere det han sier, eller «snakke han ned», må han heve seg over dette og kjøre sitt løp. Da nytter det ikke med «pene ord». Han forsto tidlig hva som skulle til. Han var for kontroversiell for det kontroversielle Fremskrittspartiet, og da måtte han finne sin linje utenfor de andre partiene. Han ble den som enkeltindivider og «kasteballer» i systemet kunne henvende seg; han lyttet og tok opp enkeltsakene i bystyret. Han ble «ombudsmannen», folkets «hjelper» mot de store og mektige som ikke lyttet til enkeltskjebnene. Han lovet å ta opp sakene, og han gjorde det. Jeg har selv anbefalt fortvilte folk, som ikke nådde fram i det offentlige systemet, å kontakte Kleppe.

 

Vidar Kleppe er en drivende god politiker og strateg, som har ligget «på været» til anledningen bød seg. Da det først begynte å brenne, brant det skikkelig. Det som utløste brannen, var at KrF og høyresida – som styrte byen – banket igjennom kunstsilo, bompenger og andre saker som ikke akkurat var slikt som de svakeste i byen opplevde at de trengte. Vidar fikk uventet drahjelp fra Sørlandsnyhetene, driftet av forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal, som gikk mot det som «makta» og hans egen øvre middelklasse drømte om å få til i byen.

 

Raseriet mot ledende politikere skjøt ytterligere fart da styringspartiene kjørte gjennom økte lønninger til seg selv og millionlønn til ledere. Det var som en gavepakke til Kleppe, som gikk inn for kutt i politikerlønninger. For hvordan kan politikere som hever millionlønn, se nøden i andres øyne? Kleppe traff en nerve hos folket og «vant» valget på den måten at han får bestemme hvem som blir byens neste ordfører. De fleste av dem som har stemt fram ti representanter for Demokratene til bystyret, er ikke rasister; men vanlige mennesker som sliter med å få endene til å møtes.

 

I Kristiansand er det 2 500 fattige barn. Bak fattige barn står fattige foreldre; og så har vi enslige, pensjonister og andre svake grupper som ikke klarer å henge med i kappløpet den knallharde arbeidslinja har lagt opp til. De er et resultat av samfunnets manglende empati for de svakeste. Vi vil alle gjerne være empatiske, men i praksis ikke mot alle. Vidar Kleppe har fått såpass mange henvendelser at han har merket uroen og urettferdigheten i byen. Demokratene og hans gamle parti FrP er på to forskjellige planeter i denne sammenhengen. Kanskje kan Kleppe nesten gå inn under kategorien sosialdemokrat på områder som fordeling og rettferdighet?

 

I helgen besøkte jeg bokmessa i Göteborg, hvor jeg fikk høre dokumentaristen, filosofen og forfatteren Raoul Martinez, mannen bak boken «Frihet: Makt, kontroll och kampen för vår framtid» fra 2015, som kom ut på svensk i år. Han spør: «Hvorfor har vi empati med noen grupper, men ikke andre?» Han beskriver hvordan empati fungerer best der man har minst, og dårligst der man har mest: «Ett fritt marked, frie valg, frie media, ytringsfrihet, den frie vilje – disse linjer om frihet sier vi utgjør grunnen for vårt samfunn. Likevel brukes de mest for å rettferdiggjøre motsatsen til frihet; økende ulikhet, demokratiets oppløsning, et irrasjonelt straffesystem og global urettferdighet. Verden går mot kapitalisme for de fattige, sosialisme for de rike.» Martinez mener graden av ulikhet skyldes politiske beslutninger. Den økende konsentrasjonen av ufortjente rikdommer er et naturlig resultat av maktdynamikken i et markedssystem.

 

Vidar Kleppe vant ikke valget fordi han var mot kunstsilo, men fordi han er for en mer rettferdig fordeling av kommunale midler. Med seg på laget har han fått en salig blanding av mennesker; derunder folk preget av arbeidsledighet, konkurs, sykdom og nød.

 

Jeg stemte ikke på Demokratene. Men jeg takker Gud for at vi har frie valg, og at vi er i stand til å velge forandring. Det er ingen selvfølge.