Stadig færre vokser opp på den «ekte» landsbygda, sier forsker Mariann Villa til Nationen. Samtidig tror hun koronapandemien har ført til mer bevissthet om positive sider ved et desentralisert samfunn. Saken i Nationen er del av en artikkel-serie med overskrift «Den stille sentraliseringa».

Fredag 4. september arrangerer Protestfestivalen debatt på Bygland om bygdedøden. Festival-prologen i år er ved det flyttet fra hovedstaden til en setesdalskommune med knapt 1000 innbyggere. Erling Kjekstad skrev nylig i Nationen om den lille utbygda Osebol i Sverige, et land der utkantene er blitt ødeland. Bakgrunn for hans kommentar var at forfatter Marit Kapla har fått den høythengende Augustprisen for sin bok om det utdøende Osebol nord i Värmland ved Klaraälven, som Trysilelva heter på svensk side. Boka til Kapla beskrives som en rørende, vakker og lyrisk beretning om ei bygd som er hardt rammet av sentraliseringen. «Det er bare ett problem: Bygda er for vakker», skriver Kjekstad.

Geiranger er regnet som ett av Norges vakreste steder og er en del av UNESCOs verdensarv, men Geiranger er i ferd med å dø. «Fortsetter det slik, er vi ikke lenger et lokalsamfunn, bare et turistsamfunn,» sier rektor Tove Gjerde til Dagbladet.

Kommunen Bygland i Agder er i en lignende situasjon. I grenda Besteland er der knapt 10 sjeler igjen. I Jordalsbø, der jeg tilbrakte hver sommer på 70-tallet, er der nå alt for mange tomme hus. Vi hesjet og plukket jordbær, selv om jeg som tenåring helst ville vært i byen. I ettertid har jeg lært at det kan ta tid å innse hvor vakkert et sted faktisk er. Og hva er det så som gjør Bygland vakker? Etter å ha passert Evje og kjørt videre langs fjorden, åpner landskapet seg plutselig. Dalen blir større, sola får mer plass, fjorden ligger blank, og i dette utvidete bildet blir de mektige fjellene til speilbilde som i et maleri. Over fjellene svever kanskje en ørn eller to. Ved museet står lafta bygninger fra flere hundreår tilbake og minner oss om at Bygland en gang var et sentrum. Nær ved ligger en av dalens fineste badeplasser. Bare Teslas ladestasjoner midt i dette eventyret forstyrrer idyllen.

Låvesvalene er kanskje det aller kjæreste minnet mitt fra Bygland, der de sto på rekke og rad og kvitret på strømledningen ned til låven. Men låvesvalene er nesten borte nå. Allerede for tjue år siden skrev Nationen om låvesvalenes nedtur. Grunnen er mangel på låver i bruk, klimaendringer og giftbruk i landbruket.

Bygdefolk flyttet ikke nødvendigvis frivillig. Fraflytting er et misvisende begrep. De eldste klamret seg fast så lenge de kunne, da barna fikk jobb i byen. I dag henger tida som en skygge over Bygland, som dessverre ofte bare er et passeringspunkt på vei mot millionhyttene på Hovden. Til tross for forsøk på optimisme i bygda, statistikk lyver ikke. Bare i fjor var nettotilflytningen minus 33 personer. Bygland var blant de to kommunene med størst befolkningsnedgang på Agder. Alt i 2007 sa daværende ordfører Knut Austad at «den kvartalsnedgangen vi ser nå, er så dramatisk at vi må tenke gjennom hvordan vi kan snu dette». Snuoperasjoner er ikke lett. Jobbene er i byen, og alle gårdsnavnene som er blitt etternavn med adresse i Kristiansand, blir stadig flere. Merker ikke de bosatte nedgangen, fordi den skjer så sakte? Som når Start spiller gode kamper, men taper med ett mål eller spiller uavgjort. Man blir optimistisk, men først etter en tid forstår at klubben nærmer seg bunnen av tabellen.

Hvis ikke noe skjer, kan den norske landsbygda ende opp som i Sverige.

Men ingen vet hvor haren hopper. Kanskje finnes det håp? Koronaen har brakt oss nærmere bygda. Den har også vist at flere kan jobbe hjemmefra og bo nesten hvor som helst. Det kan kanskje love godt for fremtiden til distriktskommunene?

I helgen var jeg på busstur oppover Setesdal med diverse stopp for å lære mer om Setesdalskulturen. Da formulerte Kirsten Bråthen Berg det på denne måten: Setesdals immaterielle kulturarv på UNESCOS verdensarvliste er nettopp det; immateriell. Den vil ikke lenger være på noen verdensarvliste, om ingen viderefører den. Hvis ikke unge mennesker fortsatt lærer seg stev, dans og folkemusikk, er ikke lenger Setesdal med på den gjeve lista. Hjemturen i solnedgang på bussen, da man ikke trengte å konsentrere seg om veien, gjorde at jeg mer enn ellers fikk nyte den vakre naturen og bygningskulturen. Og så dukket gamle historier om kjempekarene i dalen opp i hodet mitt. Terje Formoe har i mange år har hatt suksess med kaptein Sabeltann. Kan Bygland og resten av dalen få til noe av det samme med historien om setesdalskjempene? Min oldefar Bjørgulv Myhola (1872-1968) ble regnet som den siste store fortelleren i bygda. Han ønsket sterkt at den bygda han var så glad i, skulle ta vare på historien om neverettens tidsalder. Er det utopi å tro at dette faktisk kan skje, eller kan det være en reell mulighet?

«I alle skoger har det bodd folk», skrev Rolf Jacobsen. Som Osebol, er Bygland for vakker til å dø i stillhet. Kan bygda vekkes til live gjennom satsing på natur, kultur og den historiske arven. Selv om den er «komplisert», kan den også være fremtiden.