Protest er bra.

De som mener noe må gjerne si det høyt og tydelig, og engasjert. Det har vært et utgangspunkt for Protestfestivalen i 20 år. Men protesten vi nå blir møtt med fra Birgitte Kleivset og gruppen bak «Feministprotest», er vi faktisk uenig i.

På SoMe har de lansert sin protest mot Protestfestivalens valg av våre fem pilarer – Henrik Wergeland, Jens Bjørneboe, Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson.  Protesten handler ikke om personene, men om deres kjønn. Det at de alle er menn.

La oss først forklare hvorfor vi ikke har valgt våre pilarer ut fra deres kjønn, men ut fra deres tanker:

Henrik Wergeland og Jens Bjørneboe var bysbarn av festivalen, svært fremtredende og betydningsfulle i norsk litteratur, og viktigst; protesterende forkjempere for rettighetene til utsatte grupper. Kristiansandsbosatte Axel Jensen ble vi forespurt om å ta med da Axel Jensen-dagene ble nedlagt, hans antiautoritære holdninger var tydelige og viktige – selv om også han som person var sammensatt. De to sistnevnte, Erik Bye og Kris Kristofferson, er kanskje de mest «naturlige» for oss å inkludere, siden de helt opp i vår tid har både levert et sterkt og levende samfunnsengasjement for en bedre verden og samtidig stått opp for Protestfestivalen som sådan i så sterk grad at den fortsatt eksisterer. Eller for å sitere statuttene for Erik Byes minnepris; «har påvirket samfunnsutviklingen i positiv lei, lokalt, nasjonalt eller internasjonalt».

 «Feministprotest» ønsker at festivalen vår skal bekjenne seg til inspiratorer som passer deres eget syn og tilhørighet. Det blir litt rart. Skal vi ha avstemninger om hvem vi har latt oss inspirere av, eller skal vi være trofaste og ærlige mot sannheten? Hvem vi egentlig er inspirert av?

Ingen, utenom stifterne og driverne, kan si hvem som er våre pilarer. Vi har ikke vært autoritære og krevd at alle SKAL ha samme forbilder som oss. Vi har bare vært ærlige og tydelig.

Protestfestivalen er politisk og religiøst uavhengig, men det betyr ikke at ikke vi også har forbilder som har inspirert til samfunnsengasjement, rettferdighet og ytringsfrihet. Den fremste motivatoren Martin Luther King Jr. er ikke en gang med blant de fem, fordi det nettopp vil bli kritisert med at vi lister opp enda en mann. Sånn sett har vi kanskje allerede latt oss styre litt i utvalget – basert på kjønn.

«Hvorfor er det 5 menn, og ikke kvinner som Camilla Collett, Kim Friele eller Joan Baez?»  spør «Feministprotest». Spørsmålet er betimelig, men likevel feil. Som en kommenterte da han så vinklingen; «Skal Bjørneboes tankegang vurderes ut fra hårfarge, kjønn eller seksuell legning? Skal festivalen også kvotere pilarer ut fra religion og fødested? Eller høyre og venstrehendt? Hvor mange transpersoner må være blant pilarene?»

Vi synes ikke vi kan gjøre slike utvalg, basert på hva som oppfattes som politisk korrekt akkurat nå. Det var en slik utvikling som førte til at statuer av Winston Churchill ble krevd fjernet, og at «Tatt av Vinden» ble tatt av plakaten. Det er et sånt samfunn som utstøter de man er uenige med. Utviklingen mot mer politisk korrekthet og usunn ensretting har pågått lenge og var en av hovedårsakene til festivalens oppstart for tjue år siden. Hver og en av oss må få lov til å mene det vi vil, tro det vi vil og også opprette det vi vil uten å bli styrt fra andre. Hvordan kan Birgitte Kleivset og «Feministprotest» fortelle hvem som inspirerte oss? Og hvordan kan vi bestemme hva hun velger å ha som budskap på krusene hun lager?

Vi ønsket ikke å ha «båser», men fritt kunne invitere og ta opp det vi ønsker, uten at det skulle styres utfra en bestemt retning, uavhengig av kjønn., legning osv. Når vi forteller at valget av disse fem mennene ikke er basert på mistro til det kvinnelige kjønn, forlanger vi å bli trodd på det.  

Hvert menneske har sin visdom, etter sin individualitet. Løven tar ikke hesten på råd om hvordan den skal fange sitt bytte, ørnen har aldri spilt så mye tid som da den lot seg belære av kråka, og om løven spurte reven om råd lærte den lumskhet.

Hva vil vi med disse ordene fra den engelske mystikeren og kunstneren William Blake? Jo, enhver person har sin visdom, etter sin individualitet. Protestfestivalen handler om respekt, slik Jahn Teigen formulerte det, for den er laget på noe så skjørt som skjørhet og at ingen av oss vet hvorfor vi er havnet her på jorda, og et hvert menneske er stort i seg selv, men liten i universet og har lite tid når evigheten regnes med. Protestfestivalen handler om mennesker, og er ikke kjønnsbasert. Derfor finns Protestfestivalen og derfor er den blitt tjue år og derfor er den blitt både velsignet og forbannet, blitt rost i skyene og forhatt.

Det er her verdifestivalen Protestfestivalen kommer inn i bildet. Respekt, verdier og identitet. Og at alle har rett til å ytre seg.

Selvsagt kunne det vært med kvinnelige pilarer, flere unge mennesker, flere på kanten, flere kvinnelige deltakere og flere perfekte og brekte sjeler. Tross kritikk, tross dårlig butikk, tross av og til mangel på folkeskikk er det så viktig at det finnes en arena som ikke tar hensyn til om det som tas opp er ukorrekt, eller til og med kanskje kontroversielt.

I dag har festivalen fem pilarer, det er i meste laget. Derfor er ikke Martin Luther King med, ikke Mikhail Gorbatsjov, og heller ikke Mor Teresa, men det er ikke opp til et lite nettverk på SoMe å bestemme om noen skal ut for at kvinner skal kvoteres inn.

Dersom noen starter en festival inspirert av Mama Kari, Fernanda Nissen, Camilla Collett eller Gro Harlem Brundtland, ville vi heiet på det, og få ville kritisert en slik festival for et ensidig kvinneperspektiv. Vi deler selvsagt arbeidet mot kjønnsdiskriminering.

Lyrikeren Tove Lie (1942-2000) skal under lupen på årets Protestfestival. Hun beskriver i sitt politiske dikt at «lettest er å gå der alle går».

«Den tyngste vei
går til din egen frihet
og bare den
fører til mennesket»

Svein Inge Olsen
Festivalleder

Øyvind Økland
Styreleder