Det skjærer meg i sjelen å lese forsiden av Fædrelandsvennen 23.11. om 3052 fattige barn i Kristiansand. Men finnes det egentlig fattige barn? Finnes det ikke bare fattige foreldre? Uansett, tallene overrasker meg ikke. Jeg tror heller mørketallene er store. For hvem vil være fattig? Hvor mange vil ikke fornekte det faktum at de sliter med å få hverdagen til å henge sammen?

Jeg har dog erfart at det ikke alltid er økonomien alene som skaper den verste fattigdommen. Det er like mye vår levemåte i dag som skaper det farlige utenforskapet. Med fare for å gjenta meg selv, dette er viktig. Da jeg vokste opp på Tinnheia på 1960- og 70-tallet i det som en stund var Norges tettest befolkede vei, var vi flere hundre barn og unge som grodde opp tett sammen. Gata vår lå på en fjelltopp med tre stjerneblokker omgitt av rekkehus som dannet en slags mur rundt oss. Fra lufta kunne det nesten se ut som en festning. I dag kan man tenke at fattigdommen var stor i den tiden da vi ikke eide så mye som i dag, og da det nesten bare var fedrene som gikk på jobb. Men når sant skal sies, husker jeg tilbake på denne perioden som den beste i mitt snart 60-årige liv. Det var fortsatt en god tid, også da vår lille familie i 1974 ble en minoritet i majoriteten. Da min mor skilte seg fra min far, fikk vi en hverdag der ingen i vårt hus gikk på jobb. Likevel klarte vi å bli boende der, og jeg kan aldri huske at vi ikke hadde mat på bordet eller led noen annen nød. Aktiviteter var stort sett gratis, kontingenten for å spille fotball som miniputt i Start betalte vel min far. Barn og unge var en sammensveiset gjeng, der jeg ikke kan huske at noen eide særlig mer enn andre. Vi sto sammen og lånte av hverandre. Feriene ble enten tilbrakt hjemme eller på landet hos besteforeldre. Noen hadde vært i Syden, men de var unntak.

Denne tiden gir meg kun gode assosiasjoner, til tross for at mobbing og andre dårlige sider ved samfunnet fantes også den gang. På 1990-tallet var forskjellene blitt større, og utgiftene flere. Som arbeidsledig var man automatisk fattig. Da jeg ble skilt i 2012 gikk jeg på ett døgn fra å tilhøre middelklassen med to inntekter til å være avhengig av sosialhjelp. En periode ble alle mentale ressurser – til tross for jobb – brukt til å tenke ut hvordan jeg skulle skaffe penger til mat og regninger. I dag kjenner jeg folk som bor trangt og smått og som ikke får seg en skikkelig bolig, fordi man kun har én vanlig inntekt å leve på. Har man ingen jobb, er det enda verre. Men jeg kjenner også mennesker som befinner seg i en helt annen sfære, der pengestrømmen er overveldende; der neste steg handler om å kjøpe millionhytte, Tesla eller investering i eiendom. Slike forskjeller opplevde jeg aldri som barn.

Det er ikke uten grunn at Protestfestivalen har satt ulikhet og fattigdom på dagsorden hvert eneste år de siste årene. Mantraet til skiftende regjeringer har vært arbeidslinja, arbeidslinja, arbeidslinja; uten at man har villet se konsekvensene av denne politikken. Veien kan være kort fra middelklassen med to fete lønninger til en situasjon der fattigdommen tar kvelertak på livet. 1.4 millioner nordmenn lever alene i dag. Det er lett å resonnere seg fram til at mange av dem ikke har ei inntekt som tilsvarer «to inntekter», og at mange av dem har små barn eller tenåringer som koster mye. Tannregulering alene hadde jeg aldri klart å finansiere med kun én inntekt. Det jeg fant ut da jeg ble skilt, før jeg ble gift på nytt, var at utgiftene er stort sett de samme, om man er én eller to voksne i husholdningen. Arbeidslinja har i sum ført til at økonomien for de vellykkede familier har beveget seg fra å ha det bra til å ha det overveldende bra. Og mange glemmer fort at de en gang ikke hadde god råd. De kan leve og velte seg i dagens nye luksustilværelse og tro andre gjør det samme.

Den nye regjeringen har snakket mye om at nå er det «vanlige» folks tur. Man kan forundre seg over hvem som regnes som vanlige folk. I avisa Nationen spør Eva Nordlund om ikke uføre er «vanlige» folk. Bakgrunnen er at Ap/Sp-regjeringa «tyner uføretrygdede for å spare skarve 250 millioner kroner i statsbudsjettet». Nordlund kaller det både uverdig og usmakelig. Men slik har det vært lenge. Det skal lønne seg å jobbe, det skal ikke lønne seg å bli ufør eller gammel. Det skal heller ikke lønne seg å være skilt eller singel.

Grådighet er en av menneskets dødssynder, som vi har en hang til å tiltrekkes mot. Det burde være en kjerneoppgave for demokratiet å for balanse ut effektene av grådigheten. Når ordfører Jan Oddvar Skisland – som gikk til valg for å lette hverdagen for de fattige – går i bresjen for flere bommer, er det nok et eksempel på at de fleste kun ser sin egen virkelighet. Bilen er viktig for mange, også blant de fattige, ikke minst for å hindre utenforskap.

Jeg kan ikke for det. Jeg tenker ofte tilbake på hvordan vi klarte oss på 1970-tallet, selv som skilsmissebarn i en tid da «ingen» skilte seg. Utenforskap var et fremmedord. Den finske forfatteren Maria Österaker har skrevet ei bok som heter «Jobba mindre. Lev mer.» Kanskje bør vi lytte til hennes budskap?