Humanistens bønn for de svakeste har stilnet, hvem tar over?

Da Kåre Willoch nylig gikk bort som 93-åring, fikk jeg en følelse av at noe revnet inni meg. Han var født samme år som min far, og det kjentes som jeg nå mistet en far for andre gang. Egentlig var dette en skrudd og underlig følelse, men like fullt var det slik jeg opplevde det. Willoch hadde vært den kloke mannen som var verd å lytte til, også når jeg var uenig med han.

Kåre Willoch med sin kone Anne Marie, nå 92 år

Jeg gav tidligere i år ut en bok med tittelen «Den siste av dei gamle». Den handler om en kjent personlighet i Setesdal. Uten sammenligning for øvrig: Willoch var den som framfor noen var «den siste av de gamle». Det var han vi lyttet til etter at samfunnsengasjerte personligheter som Erik Bye, Jon Michelet og Per Fugelli var gått bort.

Selv om han ikke kunne komme til Protestfestivalen de gangene jeg spurte, ba han om å få tilsendt «manuskripter eller annet materiale i forbindelse med arrangementet» og understreket at han ville sette stor pris på å motta det. Jeg kan bare erindre én eneste annen person som kunne gjort det samme: Erik Bye.

Hanne Skartveit i VG beskrev han på sine eldre dager som en bestefarsskikkelse. Da han ble eldre, gikk han inn i en ny rolle som samfunnsrefser. Først og fremst ble han barnas talsmann. Han var glødende opptatt av det gale ved at vi tok fra barna når barnetrygda ble stående på stedet hvil i mange år. Det skjønte han så inderlig vel. Før det var blitt virkelig ille, forutså han den barnefattigdommen vi nå sliter med, ikke minst her i Kristiansand. I svar på ett av brevene jeg skrev til han om fattige barn og økte forskjeller, forklarte han den fortvilte situasjonen med at den nyrike middelklassen ikke så andres nød. Og det gjorde han vondt.

Da jeg sendte han mitt blogginnlegg «Drøm for det nye året» for et par år siden, skrev han tilbake: «Beste takk for meget tankevekkende jule- og nyttårshilsen, som jeg har studert med stor interesse! Du peker på viktige behov for forbedringer i vårt samfunn». Han gav meg de beste ønsker for det nye året «og for all tid deretter». Mye av det jeg skrev om, handlet om barna som de svakeste og om å leve for hverandre. Et utsnitt har aldri vært mer aktuelt enn nå: «Jeg har en drøm om at mine tre barn en dag vil få bo og leve i en nasjon hvor ingen av dem skal anses som mindre verdifulle ut fra hva de gjør, hvor mye de eier, hva de tror på; men at de skal verdsettes som de unike og forskjellige mennesker de er. Jeg har en drøm om at ingen i dette landet skal anses som fattige eller annenrangsborgere; og at ingen skal få mer verdighet utfra hvor mye som står på kontoen, hvordan de kler seg, hvordan de ter seg, eller hva de mener.»

Det kommende året ser dystert ut. Pandemi-håndteringen rasler med nøklene for stenging av arbeidsplasser og økning av arbeidsledigheten. Risikoen for mye utenforskap er stor. Mange vil fortsatt ha veldig god råd, mange av dem bestemmer samfunnsutviklingen og prisnivået. Men alt for mange vil befinne seg i helt motsatt ende av levekårsskalaen. Skyhøye strømpriser, økte matpriser, høyere bensinpriser, økt rente og et ukjent antall bomringer vil gjøre hverdagen mildt sagt utrivelig for altfor mange. Det er barnefamiliene som er den store taperen, men også minstepensjonister, enslige, samt familier med større barn og små inntekter. Antallet fattige barn og fattige foreldre vil øke. Selv om det egentlig er vi voksne som er fattige, er det barna som rammes hardest.

Politikerne bedriver det jeg vil kalle skammelig stigmatisering. I stedet for å minske forskjellene, øker de ulikhetene. Noen vil «løse» problemet ved gaver i form av frikort o.l. Willoch ville ikke funnet seg i en slik stigmatisering. Kraftig økning i barnetrygda for alle var hans medisin, og det er en god medisin.

All honnør til Fædrelandsvennen som tok utfordringen og laget en juleaksjon slik at de svakeste av oss kan få en jul vi kan være bekjent av; med god mat og julegaver, og uten inkassovarsler på bordet. En slik juleaksjonen vil dog aldri kunne bli noe annet enn brannslukking. Det lange løpet i det kommende året er politikernes hovedansvar.

Tidligere statsministre som Odvar Nordli og Kåre Willoch advarte oss mot en slik samfunnsutvikling. Nå når begge er borte, er det vesentlig at noen tar over den livsviktige stafettpinnen.

«Nu går alt så meget bedre» fortalte Willoch oss i sin tid. Nå, når så mye blir verre, må vi utfordre regjering, storting og bystyre til mer handling enn prat. dersom de tar den utfordringen på alvor, kan vi kanskje håpe på bedre tider.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s